Sløsekuttenes pris

Ingen liker sløsing med fellesskapets penger. Det ligger i sløsingens definisjon at begrensede ressurser kastes bort, og at disse burde brukes på noe annet. Det mangler ikke utfordringer i tiden vi lever i, og vi er derfor nødt til å prioritere, men kutt i sløsing er et virkemiddel som raskt kan få omvendt effekt av det man ønsker å oppnå.

Jeg jobber selv med å forebygge en form for sløsing, nemlig juks og uetiske praksiser i forskning. Vi tenker først og fremst på dette som skadeforebygging, men det dreier seg også om at ressurser kastes bort. Pengene kunne heller ha blitt brukt til god og troverdig forskning, som ville ha vært til gode for fellesskapet.

Å kutte i sløsingen har utilsiktede konsekvenser.

Selv om at jeg jobber med å forebygge sløsing, eller snarere nettopp på grunn av innsiktene det har gitt meg, så ser jeg med bekymring på all sløseretorikken. Her vil jeg fremme et konservativt argument. Å kutte i sløsingen har utilsiktede konsekvenser.

Vi har i dag en offentlig sektor som nyter høy tillit. Den består i stor grad av hardtarbeidende folk som tror på oppdraget de har fått, og som bryr seg om å gjøre jobben sin på en god måte. Hvis du spør dem så vil de også si seg helt enige i at vi må få bukt med sløsingen. I den grad de driver med sløsing selv, så handler det ofte om at de ikke nødvendigvis klarer å se det når det forekommer i deres eget område.

Når man går løs på offentlig sektor med sparekniven risikerer man å også gjøre av med det som gjør den effektiv. Kutt og innstramminger er insentiver. Når det skal kuttes i stillinger går insentivene fra det å gjøre jobben sin så godt man kan, til det å forsøke å rettferdiggjøre sin egen eksistens. Dette kan man delvis gjøre ved å levere gode resultater, men det viktigste av alt blir å skape et inntrykk av at det man gjør er viktig.

Det vi risikerer å få er produksjon av symbolske resultater og festtaler, som ikke gjør livene til folk bedre.

Ved å kutte så innfører man også en rekke insentiver til uønsket adferd. Der man før samarbeidet og delte informasjon, vil man få grunner til å holde ting for seg selv og å skape seg en lukket portefølje som bare en selv har kompetansen til å håndtere, slik at man slipper å dele æren for ting og slik at man kan argumentere for at man er uvurderlig for virksomheten. De ansatte får også insentiv til å dekke over sløsing ved avdelingen hvor de jobber, siden de kan bli med i dragsuget om problemet får oppmerksomhet.

Man kan også fristes til å ta æren for andres ideer eller arbeid, å snakke ned andres innsats, eller til og med å sabotere andre slik at ens egen innsats ser bedre ut. Vi kan i verste fall ende opp med å få den typen arbeidsmiljø som Robert Jackall beskriver i amerikansk næringsliv, hvor selvpromotering tar overhånd i organisasjonen, og hvor man som arbeidstaker må hekte seg på en overordnet som man spiller på lag med mot rivaliserende grupper, både for å overleve og å komme seg opp og frem. Her havner det å gjøre en god jobb i bakgrunnen til fordel for konspirering og spisse albuer. Det vi risikerer å få er produksjon av symbolske resultater og festtaler, som ikke gjør livene til folk bedre.

Det er useriøst å la seg inspirere av billig TV-underholdning når det gjelder å kutte folks arbeidsplasser.

En annen fare ved sløseretorikken er at den ofte har vært demoraliserende og fremmedgjørende. Tidligere stortingsrepresentant Ola Borten Moe har skrevet at vi trenger en hestekur for offentlig sektor, inspirert av USA. Stortingsrepresentant for Høyre, Bård Thorheim, har skrevet at offentlig sektor må utsettes for 16 ukers helvete. Når det gjelder min egen sektor har Høyres Peter Frølich sagt at det må bli slutt på «tullestudier.»

Ansvarlige politikere kan ikke snakke om offentlig ansatte som en slags sykdom eller som et fedmeproblem. Å si at man vil at de som jobber for staten skal få gjennomgå helvete er også en type skadelig polariserende retorikk som vi ikke har godt av, og det er useriøst å la seg inspirere av billig TV-underholdning når det gjelder å kutte folks arbeidsplasser. Å anklage forskere for å skape tullestudier er også en grov fornærmelse, siden det gjelder forskere som pliktskyldig har fulgt de politiske insentivene som Høyre selv har skapt.

Politikerne ønsker å få billige politiske poeng når de snakker om sløsing, men de gjør samtidig betydelig skade. Når man beskriver offentlig ansatte som sykdom og dødkjøtt, og når man anklager dem for å bare drive med tull blir de ikke akkurat motivert til å gjøre en god jobb for fellesskapet.

I sum er insentivene som kutt skaper og den fremmedgjørende retorikken som brukes egnet til å gi oss en mindre effektiv offentlig sektor.

Offentlig ansatte har ingen grunn til å prøve å gjøre en god jobb, når de senere blir straffet for å etterleve de politiske påleggene og signalene. Det er legitimt for politikere å kritisere sløsing, men siden det er dem selv som er ansvarlige for det, så må de si noe sånt som «Unnskyld, dette fikk vi ikke helt til, la oss prøve på nytt,» hvor man har rause ordninger for de som har tilpasset seg det politiske systemet, men som likevel blir offer for sparereformen.

I sum er insentivene som kutt skaper og den fremmedgjørende retorikken som brukes egnet til å gi oss en mindre effektiv offentlig sektor. Vinningen risikerer å gå opp i spinningen. Man klapper seg selv på skulderen for at man har avslørt statens sløsing og man innbiller seg at man har gjort noe godt for fellesskapet, men i virkeligheten har man sannsynligvis gjort skade.

Dette betyr ikke at vi skal ignorere sløsing, men det betyr at vi må være nøye med hvordan vi håndterer det. Vi burde kutte ut den fremmedgjørende retorikken. Også må vi slutte å snakke om destruktive insentiver, slik som kutt fra oven. Offentlig ansatte flest bryr seg om ansvarlig pengebruk. Hvis man vil kutte på en god måte så må man få disse med seg. Kritikk og sløseprat må ha et oppbyggende formål. Som politiker må man ha som utgangspunkt at man ønsker å forbedre og hjelpe institusjonene man tar for seg.

I offentlig sektor er det de ansatte som vet best hvor det kan spares.

Her kommer en bedre tilnærming. Jobber du i staten og får gjennomslag for et forslag til en betydelig innsparelse? Her har du en bonus eller en forfremmelse! Klarer du å gjøre din egen jobb overflødig? Her har fem års etterlønn! Dette høres dyrt ut, men hvis vedkommende har igjen tjue år av yrkeslivet, så er det fortsatt snakk om en stor besparelse. Og hvis vedkommende finner seg en ny jobb med større samfunnsøkonomisk nytte, og dermed blir skattebetaler igjen, så er gevinsten enda større.

I offentlig sektor er det de ansatte som vet best hvor det kan spares. I stedet for å gi dem insentiver til å holde dette skjult, og i stedet for å true dem med hestekur og helvete, så må vi få dem med på laget.