Et sosialdemokratisk parti som går til valg på det sterke samfunnet i klimaets og samholdets navn, kan igjen bli storslagent.
I fjor sommer besøkte familien og jeg den lille bygda Ransäter i Värmland, ikke langt fra Magnor i Innlandet, der Vestre nå bygger verdens mest miljøvennlige møbelfabrikk. Ransäter ser ut som et typisk svensk tettsted med sjarmerende røde hus langs veien, en hvitmalt trekirke i sentrum, blomsterenger så langt øyet kan se, og blågule vimpler som fortsatt henger igjen fra midtsommerfeiringen. Ved siden av den veldig gode Ransäter-kaken er stedet med vel 150 innbyggere mest kjent for barndomshjemmet til den folkekjære sosialdemokratiske statsministeren Tage Erlander.
På Erlandergården kan besøkende få et nært og personlig innblikk i oppveksten til lærersønnen som mer enn noen annen skulle komme til å forme utviklingen av vårt gode naboland. Tage Erlander stod bak visjonen om «det starka samhället», et demokratisk og produktivt velferdssamfunn der alle skulle sikres like muligheter til jobb, utdanning, helse og trygghet. Som statsminister gjennomførte Erlander dyptgripende sosiale og industrielle reformer som gjorde Sverige til et av verdens rikeste, lykkeligste og mest moderne samfunn. Samtidig var han skeptisk til formynderstaten og stod på individenes side. Det er her den kjente dansegulvmetaforen kommer fra: Politikkens oppgave er å bygge dansegulv med plass til alle, slik at vi mennesker kan danse det livet vi selv ønsker.
Etterspørselen etter olje og gass vil med stor sannsynlighet avta raskere enn vi er forberedt på.
Tage Erlander styrte Sverige i nesten 24 år og er med det den lengstsittende statsleder i noe demokrati. Ved sitt siste valg som statsminister i 1968 oppnådde Erlander 50,1 prosent av stemmene. «Samfunnet blir aldri ferdig», skrev han i sine dagboknotater. «I det øyeblikk en sier at nå er alt så bra at en bare kan administrere det hele, kan hvem som helst forvalte samfunnet.» En slags advarsel om at nye generasjoner sosialdemokrater aldri må miste sin iboende reformiver, utålmodighet og handlekraft. Dersom en ser seg tilbake, sier seg fornøyd, blir fattig på nye ideer og fremstår mer som et vedlikeholdsparti enn som et forandringsparti, er veien kort for andre ideologier som har mer tro på markedet, tilfeldigheter eller lettvinte løsninger.
Erlanders oppslutning i valg står i sterk kontrast til alle sosialdemokratiske partier i Europa i dag. Mange, også i vår egen bevegelse, hevder at nostalgiske referanser som dette ikke har noe vettug for seg. «Denne tiden kommer aldri tilbake», sier de. «Se til Europa, populismen er på fremmarsj, og sosialdemokratiske partier sliter overalt.» Akkurat som om denne tilstanden er et uttrykk for en naturlov vi ikke rår over. Eller at det er folks feil at etablerte partier ikke greier å begeistre velgerne med et visjonært program eller saker som fenger. Jeg er helt overbevist om at sosialdemokratiske partier over hele Europa igjen kan oppnå over 40 prosent oppslutning, gjennom å la seg inspirere av vår egen historie og definere en ny og attraktiv fortelling om sosialdemokratiet i det 21. århundre.
I årene fremover står vi overfor to fenomenale oppgaver som vil kreve mye av hele Norge. Dersom vi lykkes, har begge oppgavene like fenomenale oppsider. For det første skal vi skape hundretusenvis av nye klimavennlige jobber, uten at de som i dag arbeider innenfor olje og gass, skal føle utrygghet for sin egen fremtid. Det er mulig. For det andre skal vi sørge for at alle mennesker oppnår like muligheter, og med det motvirke polarisering og utenforskap. Også det er mulig.
Det er sosialdemokratiet som har best forutsetninger for å lykkes med begge deler, fordi vi vet at samfunnet kan ledes i en bestemt retning, og at felles mål – uansett hvor vanskelige eller langt unna de måtte virke – faktisk kan oppnås.
Verden, og også Norge, blir stadig mer polarisert.
La oss ta det første først. Etterspørselen etter olje og gass vil med stor sannsynlighet avta raskere enn vi er forberedt på, både fordi Europa planlegger å avkarbonisere energisystemet sitt, og fordi prisen på fornybar energi stuper. Lukker vi øynene og håper at det går over, eller satser på at noen etter oss har mer tiltakslyst til å ta fatt på vår tids største oppgave, risikerer vi stor arbeidsledighet og tap av verdensledende kompetanse som er opparbeidet gjennom mer enn femti år. Er vi derimot offensive nå, på samme måte som da sosialdemokratiet la grunnlaget for oljeeventyret, kan vi sikre at overgangen skjer på en måte som skaper trygghet og forutsigbarhet. Norge trenger ingen plan for å avvikle olje- og gassindustrien. Ved siden av at jobber ville bli satt i fare, ville det være dårlig klimapolitikk å flytte denne produksjonen til land med mye større utslipp. Det vi trenger, er en konkret plan for å utvikle de nye næringene som skal sikre at Norge forblir en energi- og industrigigant også etter at verden ikke lenger vil etterspørre olje og gass. Hvor lang tid det tar, vet ingen. For klimaets del får vi håpe at det skjer forholdsvis raskt.
Vestres nye møbelfabrikk – The Plus – på Magnor, vil ikke bare være verdens mest miljøvennlige møbelfabrikk når den åpner sent 2021. Det er også den største investeringen i norsk møbelindustri på flere tiår. Og vi satte i gang midt under en pandemi og det største økonomiske tilbakeslaget siden 1930-årene. Hvorfor? Fordi vi skal vise hvordan det er mulig å reindustrialisere Norge fra sør til nord og fra øst til vest. Vi skal bidra til å bygge bro mellom miljøbevegelsen og industrien gjennom å bevise at det ikke trenger å være en motsetning mellom klima, natur og biologisk mangfold på den ene siden og økonomisk vekst, sysselsetting og eksport på den andre. Og vi skal vise hvordan Norge kan ta lederskap i den fjerde industrielle revolusjon, ved at vi gjennom digitalisering kan produsere smartere og grønnere enn konkurrentene i de såkalte lavkostlandene. Norge har faktisk alle forutsetninger: ren energi, miljøvennlige råvarer, en kompetent, kreativ og omstillingsdyktig befolkning, trepartssamarbeidet, høy organisasjonsgrad og gode rammevilkår. Så hva venter vi på?
Det er ikke bare innenfor design- og ferdigvarer Norge kan hevde seg. Vi kan bli verdensledende på flytende havvind, tidevannskraft, karbonfangst og -lagring, blått hydrogen og miljøvennlig batteriproduksjon. For å nevne noen eksempler. Verdens beste fagarbeidere, ingeniører, forskere og bedrifter står klare til å skape de nye industrieventyrene, bygget på skuldrene av olje og gass. Men de som bestemmer, får dessverre ikke ut fingeren og vegrer seg for å legge på bordet ambisjonene, planene og ikke minst risikoavlastningen som er nødvendig for å få til noe som virkelig monner. Etter snart åtte år med borgerlig passivitet har vi faktisk knapt kommet i gang med det grønne skiftet. Regjeringen prater og prater og prater, mens de industrielle satsningene stort sett uteblir.
Vi må også legge frem de helt konkrete og forståelige løsningene som gir folk tro på at det er sosialdemokratiet som fortsatt er flinkest til å bygge dansegulv.
For å peke på misforholdet mellom ord og handling: Det er ikke nok å bygge elleve flytende havvindmøller, vi må bygge minst det tidobbelte for å skape en ny og lønnsom eksportindustri. Det er ikke nok å sette opp et enkelt småskala testanlegg for hydrogen, vi må realisere verdens største hydrogenfabrikk som kan levere energi til hele Europa, basert på renset naturgass fra Nordsjøen. Og så videre. Om de nye norske gigafabrikkene er offentlig eller privat eid, eller om vi bruker tilskudd, investeringer eller etterspørsel for å komme raskt i gang – sannsynligvis vil en kombinasjon være fornuftig – spiller ikke så stor rolle så lenge fellesskapet får sin rettmessige andel av gevinsten gjennom arbeidsplasser, skatteinntekter og økt fastlandseksport. Uansett er dette noe vi kan få til hvis vi vil. Det er sosialdemokratiet som sitter med løsningen, siden vi vet at det sterke samfunnet er nødvendig for en gradvis og planmessig omstilling der alle kan være trygge på at de har en meningsfull jobb.
Så til det andre. Verden, og også Norge, blir stadig mer polarisert. Tilliten og samholdet er under press, konfliktnivået stiger, folk roper høyere til hverandre, og det er sterke krefter som jobber for at «oss og dem»-tankegangen skal få fotfeste. Det er skremmende. I Vestre forsøker vi å motvirke denne utviklingen gjennom å skape inkluderende og sosiale møteplasser. Vi er kanskje en møbelprodusent, men målet vårt er ikke å selge flest mulig benker og stoler. Målet vårt er å bidra til at folk kan komme sammen, bli kjent med hverandre, dele livserfaringer og historier, bli trygge på hverandre. Vi kaller det arenaer for hverdagsdemokratiet, og nabolag for nabolag forandrer vi verden litt etter litt med allemannsretten og demokratiske likhetsidealer i ryggsekken.
Men det trengs mye mer. Viktigere enn noen gang er det å gjøre noe med de grunnleggende skjevhetene i samfunnet. Det holder ikke med politisk korrekte festtaler, vi må ta folks uro og bekymringer på alvor, og vi må gjøre noe med den urettferdigheten og usikkerheten mange føler på. Den beste måten å unngå polarisering på har alltid vært å hindre at noen blir hengende etter. De aller fleste velgere er enige i dette, men det er ikke nok å vinne kampen om virkelighetsforståelsen. Vi må også legge frem de helt konkrete og forståelige løsningene som gir folk tro på at det er sosialdemokratiet som fortsatt er flinkest til å bygge dansegulv.
Det er ikke så komplisert som noen forsøker å fremstille det som.
Jeg blir ganske oppgitt når sosialdemokrater sier at vi ikke har råd til nye store velferdsreformer. Sannheten er at vi har råd til det vi vil så lenge vi klarer å få flere mennesker i jobb. Høyere sysselsetting betyr større verdiskaping, høyere skatteinntekter, færre på trygd og mer penger til velferd. Derfor trenger vi en politikk for jobbskaping. Som igjen kan gi oss mer velferd og sosial utjevning. Og nye ambisiøse reformer. Tage Erlander forstod at samfunnet aldri blir ferdig bygget, og han advarte sterkt mot å gå i administrasjonsfella. Likevel står sosialdemokratiet i fare for å gjøre nettopp det.
Fortsatt er det titusenvis av barn som ikke lærer å lese og skrive skikkelig, og mange elever som faller ut av videregående opplæring. Helseforskjellene øker, og eldreomsorgen har store mangler. Mange opplever ensomhet, rusproblemer, psykiske plager og utenforskap, selv om de gjerne vil bidra. Norge henger ikke godt nok sammen, og folk i distriktene frykter for sine helt nødvendige velferdstjenester. De som har mest, får stadig mer, mens andre opplever redusert kjøpekraft. Dette dreier seg ikke om misunnelse eller at alle skal tjene akkurat det samme. Det dreier seg om en grunnleggende forståelse av at når forskjellene blir for store, mister vi tilliten til hverandre.
Det samme kan en si om skepsis til innvandring og det flerkulturelle Norge. Dette skyldes sjelden hudfarge eller hvor folk kommer fra, men manglende integrering. Da må sosialdemokrater legge frem verdens beste plan for integrering, i stedet for å hive seg med i konkurransen om en stadig strengere innvandringspolitikk. Det er å begynne i helt feil ende. Alle mennesker er nemlig født med ressurser, og alle mennesker blir ressurspersoner for samfunnet når de lærer seg språket, kommer i arbeid og blir med inn i de små og store fellesskapene. Det er ikke så komplisert som noen forsøker å fremstille det som.
Vi er sosialdemokrater fordi vi vet at mennesker løser oppgavene bedre sammen enn hver for seg.
Oppgavene over har heldigvis det til felles at vi kan gjøre noe med dem. Og det er selvsagt mye mer å ta tak i også. Poenget er at vi trenger det sterke samfunnet for å lykkes. Ikke formynderstaten som høyresiden karikerer, men det sterke samfunnet der politikken, næringslivet, frivilligheten og offentlig sektor spiller hverandre gode. Under tydelig ledelse. Der vi evner å mobilisere det norskeste av det norske: skaperkraft gjennom dugnad og samarbeid.
«Sterkere enn før har jeg kjent behovet av ideologisk ryggrad for partiets arbeid. Et parti må la sine forslag fremstå som deler av en stor, gjennomtenkt plan som er i stand til å vekke tro på fremtiden», skrev Erlander i dagboken sin, og fortsatte å vinne det ene valget etter det andre. En stor, gjennomtenkt plan. Som er i stand til å vekke tro på fremtiden. Jeg vet ikke helt når djerve og optimistiske planer skal ha blitt umoderne, men vi må sannelig se å få dem tilbake igjen snart.
Vi er sosialdemokrater fordi vi vet at mennesker løser oppgavene bedre sammen enn hver for seg. Forskjellene mellom folk må ikke må bli for store. Vi må alltid jobbe for at ingen blir hengende etter. Vi tror på teknologiske og industrielle fremskritt, og at bedrifter som Vestre best kan lykkes med å skape arbeidsplasser i et sosialdemokratisk Norge. Og vi tror på menneskenes – og derfor også politikkens – evne til å styre vår egen fremtid. Sosialdemokratiet trenger ikke å finne opp seg selv på nytt, vi skal bare finne tilbake til oss selv – og gjøre som Tage Erlander, med fremtidshåp, pragmatisme i verktøykassen og moderne saker som appellerer til dagens velgere.
Et sosialdemokratisk parti som går til valg på det sterke samfunnet i klimaets og samholdets navn, kan igjen bli storslagent. Det trengs like mye nå som alltid. Inspirasjon til valgseier og oppskrift på Ransäter-kake er å finne på Erlandergården i Värmland.
(Dette er et bidrag fra den nye antologien «Derfor er jeg sosialdemokrat», utgitt på forlaget Res Publica. Magasinet og forlaget er begge del av selskapet Agenda Res Publica Media).
Kommentarer