Sosialhjelpen bør reformeres

Den økonomiske sosialhjelpen er den minst sjenerøse ordningen i den norske velferdsstaten. Ytelsene er knappe, og nivået har sakket akterut i forhold til inntektsutviklingen i Norge. De veiledende satsene fra Arbeids- og sosialdepartementet justeres hvert år etter prisutviklingen. Trygdeytelser, som for eksempel arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, justeres derimot i takt med lønnsutviklingen. Siden lønnsveksten normalt er sterkere enn prisveksten, fører dette til en systematisk og tilsiktet dårligere inntektsutvikling for mennesker som lever av sosialhjelp enn for yrkesaktive og trygdemottakere.

Fattigdommen blir alvorligere for de som lever av sosialhjelp.

Denne politiske praksisen har flere alvorlige konsekvenser. Den viktigste er at den gjør fattigdommen dypere. Fattigdom defineres normalt som inntekt under 50 eller 60 prosent av medianinntekten. Når lønnsinntektene stiger, stiger også medianinntekten og dermed fattigdomsgrensen. Sosialhjelpen bringer sjelden mottakerne over fattigdomsgrensen, og den svake reguleringen gjør avstanden opp til grensen større. Det fører til at fattigdommen blir alvorligere for de som lever av sosialhjelp, for eksempel ungdom som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet og mange barn med enslige foreldre.

En annen alvorlig side ved utviklingen er at den antakelig bidrar til å føre flere over i varige trygdeordninger. Sosialhjelpen har også flere egenskaper som gjør at den oppleves som et dårligere alternativ enn trygd. Ytelsene er lave og lite forutsigbare. Hjelpen stempler mottakerne som «tapere», og dette svekker både selvfølelsen og mulighetene for å få jobb.

Ytelsene er økonomisk behovsprøvde etter omtrent de samme reglene som i den gamle forsorgsloven. Behovsprøvingen betyr for eksempel at Nav kan kreve at de som søker sosialhjelp til livets opphold, først må bruke opp det de har av kapital – og for eksempel selge bolig og bil.

Hjelpen stempler mottakerne som «tapere», og dette svekker både selvfølelsen og mulighetene for å få jobb.

Ungdom som ikke klarer å komme seg inn på arbeidsmarkedet, er utestengt fra arbeidsledighetstrygden fordi de ikke har vært i jobb på forhånd. Den eneste alternative stønadsordningen til sosialhjelp er i praksis arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Sett fra brukernes side har disse ytelsene mange fordeler framfor sosialhjelp. De gir en forutsigbar og sikker inntekt på et høyere nivå enn sosialhjelpen. De er ikke behovsprøvde. De er mindre arbeidsbelastende for sosialarbeiderne i Nav. Men uføretrygd setter også et sykdomsstempel på de unge arbeidsløse, og sykerollen svekker mulighetene til å komme i jobb.

En innvending mot at det kan skje en overveltning fra sosialhjelp til trygd, er at kravet om sykdom hindrer dette. Men sykdomsbegrepet er meget fleksibelt og vanskelig å kontrollere for ansatte i Nav. Erfarne leger har store muligheter for å styre utfallet av en søknad om uføretrygd.

Sammenligner vi utviklingen i bruk av uføretrygd og sosialhjelp for unge under 30 år, ser vi at det har vært en kraftig forskyvning mot trygd. Tallet på sosialhjelpsmottakere har ligget noenlunde stabilt de siste ti årene, og i 2020 lå tallet litt lavere enn i 2010.  Dette har skjedd trass i befolkningsvekst i denne aldersgruppen, og trass i at det har kommet mange asylsøkere som har levd av sosialhjelp den første perioden i Norge.

I den samme perioden har antallet unge mottakere av uføretrygd vokst med 145 prosent. De som blir uføretrygdet i denne alderen, blir normalt trygdemottakere resten av livet. Årsaksbildet bak denne utviklingen er komplekst, men det er all grunn til å anta at en viktig grunn er at alternativene til uføretrygd er dårlige og har blitt verre.

For en regjering som er opptatt av å minske de sosiale forskjellene i Norge, er det grunn til å ta tak i dette.

For en regjering som er opptatt av å minske de sosiale forskjellene i Norge, er det grunn til å ta tak i dette. Det er ikke god velferdspolitikk at skoletapere med alvorlige lese- og skrivevansker får en diagnose og uføretrygdes. Skal vi unngå dette, må alternativene til uføretrygding bli bedre.

En mulighet er å gi rett til dagpenger til dem som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, slik som i Sverige og Finland. Det vil gi ytelser som er bedre tilpasset situasjonen som arbeidsledig og en klarere forståelse for hva problemet er, både blant brukerne, velferdstjenestene og politikerne.

Et annet alternativ kunne være å utvide kvalifiseringsprogrammet i Nav. Dette programmet gir hjelp etter faste og forutsigbare satser som er knyttet til grunnbeløpet i folketrygden. Men det varer bare inntil ett år. Og kvalifiseringen foregår på heltid. Dette låser brukerne inne i Nav-systemet, og gjør det vanskelig å søke jobb.

Et grunnleggende spørsmål er hvorfor denne vanskeligstilte gruppen ikke skal få del i inntektsveksten i Norge.

Men problemene med sosialhjelpen kan ikke løses bare ved å løfte brukergrupper over i andre ordninger. Vi trenger en slik skjønnspreget og fleksibel ordning for noen. Men et grunnleggende spørsmål er hvorfor denne vanskeligstilte gruppen ikke skal få del i inntektsveksten i Norge. Det er også et spørsmål om den gammeldagse behovsprøvingen bidrar til å integrere brukerne i samfunnet eller til å segregere dem.

Vi trenger derfor frisk nytenkning som kan redusere fattigdom og overvelting til livslang uføretrygd.