Statsstøttet diskriminering

Staten har nulltoleranse for alle former for diskriminering. Likevel er Den norske kirke, som får over 2,3 milliarder kroner i støtte over statsbudsjettet, unntatt fra diskrimineringsloven. Er det riktig å sette religionsfriheten over retten til frihet fra undertrykkelse?

21. mai 2012 ble Den norske kirke og den norske staten erklært separert. Det var ikke lenger regjeringens oppgave å utnevne biskoper, kongen var ikke lenger kirkelig overhode og Grunnlovens § 2 ble endret til «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv».

Likevel ble Den norske kirkens spesielle posisjon i samfunnet opprettholdt, blant annet ved at grunnloven garanterer for kirkens finansiering. Den norske kirkes geistlige er, til tross for skilsmissen med staten, offentlige ansatte. Organisasjonen nyter likevel fordelene av selvstendigheten – den har full råderett over egen drift, tolkning og praktisering av den kristne lære.

Det er opp til hver enkelt biskop om den ønsker å ansette homofile.

I dag har par av samme kjønn ikke mulighet til å gifte seg i norske kirker. Etter at endringene som kom med felles ekteskapslov trådde i kraft i 2009, har kirken og andre trossamfunn hatt rett (men ikke plikt) til å vie to av samme kjønn. Til tross for at likekjønnet ekteskap er mulig å inngå, nekter den norske folkekirken likekjønnede alt annet enn en forbønn – men kun om du finner en prest som ikke har reservert seg.

Det er opp til hver enkelt biskop om den ønsker å ansette homofile. Hvis du blir nektet prestejobben fordi du er lesbisk, kan du alltids pakke sammen hele livet ditt og søke jobb i et annet bispedømme der sjefen aksepterer levesettet ditt.

Tidligere fantes det et lovfestet unntak fra diskrimineringsloven for trossamfunn, men da diskrimineringslovverket ble revidert, ble dette fjernet. Selv om paragrafen ble fjernet, ble praksisen videreført, og trossamfunn har fremdeles lov til å diskriminere på bakgrunn av seksuell orientering, i tillegg til kjønn, funksjonshemning og etnisitet.

Alle trossamfunn har i dag lov til å diskriminere hvem de vil under påskudd om «saklig formål».

I fjor trådde diskrimineringsloven om seksuell orientering i kraft, og all diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet ble med dette forbudt. Den nye loven ga to unntak: rent personlige forhold og hvis diskrimineringen hadde et «saklig formål».

Alle trossamfunn har i dag lov til å diskriminere hvem de vil under påskudd om «saklig formål». Det er årsaken til at for eksempel NSB, som er statlig eid, vil kunne bøtelegges til det ugjenkjennelige hvis de nekter å ansette en kvinne fordi hun er lesbisk, mens kirken i ytterste konsekvens kun vil få litt pepper i VG.

Det har skjedd mye siden kirkens biskoper i 1954 uttalte at «Homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting de er» og til i dag. Allerede i 1995 anbefalte kirkens egen utredningsgruppe å akseptere ansatte i likekjønnede samliv og forbønn for likekjønnede par. I 2014 sa Kirkemøtet nei til likekjønnet ekteskap og til å fortsette gjeldene praksis (som ingen egentlig hadde kontroll på).

Ved årets kirkevalg var det for første gang to lister å stemme på: én for og én imot likekjønnet ekteskap. Valgdeltakelsen var rekordhøy og ja-siden vant overlegent i nesten hele landet.

Spørsmålet er om det finnes nok politisk vilje til å tvinge kirken inn i år 2015

LHBT-personer har kjempet lenge for å få lov til å være i kirken, få lov til å arbeide i kirken og nå for å kunne gifte seg der på lik linje med alle andre. Kampen er ikke over og vi er fremdeles milevis unna en likestilt kirke – spørsmålet er om det finnes nok politisk vilje til å tvinge kirken inn i år 2015.

Mine løsningsforslag er basert på en avveining mellom ulike rettigheter. I hvor stor grad skal trossamfunnene ha selvbestemmelsesrett over egen religionsutøvelse? Hva skal religionsfriheten veie tyngre enn? Det er vanskelig å gjøre alle fornøyde.

1. Underlegg kirken diskrimineringsloven
Den ene av tre løsninger vil være å beholde dagens organisering og lovverk, men i tillegg å tvinge kirken til å underlegge seg diskrimineringslovverket. Dette er å sette den ukrenkelige rettigheten det er å kunne være seg selv høyere enn religionsfriheten (som de fleste også mener er en ukrenkelig rettighet).

2. Riv kirken og staten fra hverandre
Kirken og statens skilsmisse er åpenbart ikke fullstendig – det virker mer som de har tatt ut separasjon, men fremdeles er bortpå hverandre i ny og ne. I 2015 kan ikke staten understøtte og være halvveis i sengs med en organisasjon som bedriver åpenbar diskriminering. Staten skal representere folket. Kirkens diskriminering har ikke støtte i folket. Den andre muligheten vil være å frata kirken all statsstøtte, men la dem få beholde unntaket fra diskrimineringsloven. Da vil religionsfriheten forbli overordnet retten til frihet fra diskriminering, men ikke være noe staten står inne for.

3. Likestill kirken med alle andre trossamfunn
Etter grunnloven er kirken hevet over alle andre trossamfunn i Norge. Et tredje alternativ er å jekke kirken ut av grunnloven og ned fra pidestallen, støtte den på lik linje med de andre trossamfunnene og la dem få lov til å holde på slik de vil. Da vil det være opp til kirken selv å velge hvordan den vil styre og stelle, mens staten tar full avstand.