Stillheten etter «Naza»

Da lyset kom på etter den norske premieren på filmen «Naza», ble det helt stille i salen på Vika kino i Oslo. Folk gikk ut etter hvert, men ingen hadde stort å si. Det er sjelden en film setter seg slik i et publikum. Men det er heller ikke vanlig med en film der mennesker forteller, rolig og saklig, hvordan de var med på drap.

Yuval Abraham og Rachel Szor, to av regissørene bak Oscar-vinneren «No Other Land», har intervjuet 24 israelske soldater og etterretningsfolk. Intervjuene er gjort om natten, på hustak i Tel Aviv. Kildenes ansikter og stemmer er gjort ugjenkjennelige.

Mens de snakker, glir kameraet over vinduer og gater i en by der livet går videre.

Tittelen er den israelske hærens eget ord: «Naza» er en forkortelse for nezek agavi, utilsiktet skade, og brukes om antallet sivile som det er akseptabelt å la dø i et angrep. Ifølge vitnene var 20 sivile per mål en vanlig grense. Én forteller om et mål der prisen man var villig til å betale, ble satt til opptil 500 sivile.

Pausene blir stående, og det er i dem filmen skjer.

Regissør Abraham stiller spørsmålene selv, og han hever aldri stemmen. Som gode journalister flest, bruker han stillheten. Han spør, og så venter han. «Du tenkte aldri på at det var barn?» «Hvorfor drepte dere dem?» Pausene blir stående, og det er i dem filmen skjer. Noen ganger fyller vitnene dem med forklaringer. Andre ganger blir svaret bare: «Jeg vet ikke», eller stillhet.

Vitnene tegner også for hånd hvordan systemet fungerer. Det er påfallende hvor ulikt palestinerne fremstilles i tegningene, fra skisser av mennesker til rene abstraksjoner. Tegningene sier kanskje like mye som ordene; de viser hvordan de som sitter ved skjermene, ser dem de sikter mot. Dehumaniseringen er på display.

 

Krig har sitt egentlig litt spesielle språk, og noe av det jeg synes er mest interessant her, er selve navnet på filmen. «Naza» høres jo ut som et byråkratisk faguttrykk, en forkortelse av den typen store organisasjoner gjerne bruker. Problemet oppstår når vi graver litt i det, og ser hvordan begrepet faktisk brukes. Fordi det her dreier seg om drap og kvesting av uskyldige mennesker.

Det er nemlig ikke snakk om folk soldatene tror er skyldige, men når soldatene snakker om «naza», er det omtrent som om det ikke lenger dreier seg om mennesker. Familier blir til tall, boliger blir registrert som mål, og dødsfall inngår i beregninger. Det som har skjedd med menneskene på bakken, kommer på en eller annen måte i bakgrunnen. Et ikke helt ukjent fenomen i konflikter.

Noen av vitnene blir stille. Andre sier at de ikke vet, eller forsøker å snakke seg bort fra spørsmålet.

En soldat forteller om et angrep med «tjue naza», og stopper ikke engang opp. Men tenk over hva det betyr. Tjue mennesker, en hel familie, noen av dem barn. «Naza» betyr altså «utilsiktet skade», men jeg har store problemer med hvordan det kan kalles utilsiktet når man på forhånd har beregnet og godkjent hvor mange uskyldige som er en grei pris å betale i et angrep. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, brukes ordet.

Et av de mest ubehagelige øyeblikkene i filmen kommer når Abraham spør om barna. Da er det ikke lenger nok å vise til prosedyrer og faguttrykk. Noen av vitnene blir stille. Andre sier at de ikke vet, eller forsøker å snakke seg bort fra spørsmålet. Men det er faktisk interessant hvor ubehagelig det blir for de fleste av dem. 

Poenget i «Naza» er ikke bare hvor mange sivile som ble drept i forsøkene på å ramme folk med koblinger til Hamas, uansett hvor svake de koblingene var – men villigheten til å gjennomføre drapene. Det vi får beskrevet, er en hær som på forhånd hadde bestemt seg for at mange uskyldige liv var en pris den var villig til å betale for å nå sine mål. Det er den beslutningen, ikke bare følgene av den, filmen handler om.

Ett av vitnene er svært tydelig: Ingen i hans avdeling hatet arabere.

Det mest urovekkende er hvor alminnelige soldatene som forteller, virker. Dette er ikke ekstremistene vi ser angripe palestinere på Vestbredden eller hatske demonstranter. Ett av vitnene er svært tydelig: Ingen i hans avdeling hatet arabere. De er velutdannede, liberale, det mange vil kalle landets beste og flinkeste.

Det er også interessant å se hvor ulikt de forholder seg til det de har vært med på. Noen snakker seg bort fra ansvaret: De fulgte ordre, de stolte på systemet. Da kan de ikke være skyldige. Andre igjen er stolte, og mener at de ikke har gjort noe galt.

For noen var dette spennende, og én forteller at det var «gøy». En annen reaksjon kommer fra en som selv trekker parallellen til nazistene. Han hadde alltid sett dem som den rene ondskapen, og aldri forstått hvordan et samfunn kunne godta det de gjorde. I dag forstår han det.

 

Slik blir «Naza» ikke bare en film om krig, men om samvittighet: om hvordan vanlige mennesker lærer å leve med det de har gjort, og om hva det koster dem som ikke klarer det.

Vitnene beskriver en overvåking som omfatter nær sagt alt, der telefoner hackes og samtaler avlyttes.

Kritikere av filmen har hevdet at tittelen er valgt for å lede tankene mot nazisme. Men begrepet tilhører for det første den israelske hæren selv, og i filmen er det vitnene som trekker linjen mellom sitt eget samfunn og det tredje riket.

«Naza» kan nesten deles i to. Den første delen handler blant annet om hvor total den israelske kontrollen over palestinske liv er. Vitnene beskriver en overvåking som omfatter nær sagt alt, der telefoner hackes og samtaler avlyttes. Ifølge vitnene ble det man fant, som utenomekteskapelige forhold og homofili, eller annet som kunne holdes mot dem, brukt som pressmiddel mot palestinere som forsøkte å bringe saker inn for domstolene i Haag. Saker skal ha blitt trukket som følge av dette.

Dette kaster et grelt lys over det som gjerne kalles «pinkwashing». Israels støttespillere fremhever ofte landet som et fristed for homofile, i kontrast til det palestinske samfunnet. Filmen viser baksiden: at den samme staten nettopp bruker stigmaet mot homofile blant palestinere som et våpen, for å presse folk til taushet.

Det er ikke ny kunnskap. Allerede i 2014 skrev en gruppe reservister fra etterretningsenheten 8200 et åpent brev der de beskrev hvordan opplysninger om palestineres seksuelle legning ble brukt som pressmiddel.

Det som er nytt, er hva pressmiddelet blir brukt til: å hindre at mulige krigsforbrytelser blir brakt inn for retten.

Så kommer opptakene fra Gaza, i mobilformat: ruinene, menneskene som gråter, blodige ben som stikker ut av en rast bygning.

I den andre delen er «naza» egentlig ikke til stede lenger, og heller ikke Hamas. Her handler det om å få folk til å flytte på seg. Om å styre en befolkning fra ett sted til et annet, med fargekodede kart over fremdriften, med drap her og sult der. Det er kanskje den delen som sitter lengst i meg, fordi den viser at det som skjedde, ikke kan forklares med jakten på Hamas alene.

Først helt mot slutten skifter filmen bilde. Etter litt over en time med stemmer i mørket, kommer opptakene fra Gaza, i mobilformat: ruinene, menneskene som gråter, blodige ben som stikker ut av en rast bygning. Det treffer som en slegge. Det er der stillheten i salen begynner.

Kildene er anonyme, og seeren kan ikke selv etterprøve det som ytres. Det er filmens svakhet. Den israelske journalisten Raviv Drucker presset regissør Abraham på nettopp dette. Abraham svarte at redaktørene i The Guardian, som har produsert filmen, har hatt tilgang til underlagsmaterialet. Mye av det filmen bygger på, er dessuten publisert tidligere, etter tre års graving i medier som +972 Magazine, Local Call og The Guardian.

Den israelske hæren har avvist filmen i et ti sider langt tilsvar, der den blant annet bestrider angrepet med 500 sivile og hevder at vitnene bare kjente til de første leddene i beslutningskjeden. Hæren sier også at filmskaperne ikke la frem påstandene for kommentar før lansering.

Den israelske statsministeren har krevd at vitnene identifiseres og straffeforfølges.

Men kildenes anonymitet har en årsak. Den israelske statsministeren har krevd at vitnene identifiseres og straffeforfølges. De risikerer noe ved å fortelle. Og vitnesbyrdene peker i samme retning, fra mange ulike ledd i systemet.

«Naza» er heller ikke alene om å dele vitnesbyrd. Siden 2004 har den israelske organisasjonen Breaking the Silence, grunnlagt av tidligere soldater, samlet vitnesbyrd fra over tusen israelske soldater om hva de har sett og gjort i de okkuperte områdene. Den norske forskeren Hanne Eggen Røislien ga i 2024 ut boken «Alt er tapt», her forteller israelske soldater om hvordan krigen endrer dem.

Israelerne har en lang tradisjon for selvransakelse, og «Naza» er del av den tradisjonen. Her er det egne soldater som forteller. Det gjør det vanskeligere å avfeie det som kommer frem, som fiendtlig propaganda.

 

Det kommer også kritikk fra den andre siden. Den palestinske skribenten Hanin Majadli spør i avisen Haaretz hvorfor verden ikke bare lyttet til palestinerne først som sist, de har jo fortalt om dette fra starten. Filmen er fortalt av gjerningspersonene, ikke av ofrene, derfor tror vi lettere på den, og årsaken er rasisme mot palestinerne, ifølge Majadli.

Dette må vi ta inn over oss, selv om det kan være ubehagelig for et vestlig publikum å høre. At det først er når israelske stemmer forteller, at vi lytter.

Filmen reiser spørsmål som påvirker oss her i Norge.

Det er lett å bare stemple «Naza» som en film om et annet samfunn. Men filmen reiser spørsmål som påvirker oss her i Norge også.

Norge har i årtier fremstått som folkerettens forsvarer, og skiftende norske regjeringer har gang på gang understreket at krig skal føres innenfor rammene av krigens regler, med skille mellom sivile og stridende, og med forholdsmessighet.

Det vi får beskrevet i filmen, er et system der forholdsmessigheten er fastsatt på forhånd, i tall. Da er spørsmålet: Hva gjør vi med den kunnskapen?

Gjennomgangen av Oljefondets etiske regler startet etter avsløringer om at fondet eide aksjer i selskaper som bidro til krigen i Gaza. Etikkrådet har vært satt på pause i over et år. Gjedrem-utvalget foreslår nå blant annet å fjerne paragraf 4 c i Oljefondets etiske retningslinjer – bestemmelsen som åpner for å utelukke selskaper som selger våpen til stater som bruker disse våpnene til alvorlige og systematiske brudd på folkeretten. Det er jo dette «Naza» beskriver.

Forsikringene synes litt hule når det virker som vi skal kunne tjene penger på overtramp, samtidig som Israels egne soldater forteller om overgrep og hvordan sivile liv ble avskrevet som en akseptabel kostnad.

Før forslaget behandles, vil jeg gjerne invitere finansministeren, stortingsrepresentantene i finanskomiteen og medlemmene av Gjedrem-utvalget til å se «Naza». Den går på kino nå, og fra november ligger den gratis på nett. De varer i litt over en time.

Det er ikke filmens oppgave å svare på hva Norge skal gjøre. Men den gjør det vanskeligere å late som om vi ikke vet.

Jeg mener at alle som har meninger om krigen, om Israel og Palestina, bør se filmen.

«Naza» er ikke en film man skal like. Den er en film man ikke greier å forlate i kinosalen. Den kan på ingen måte erstatte en uavhengig gransking av krigen i Gaza. Men den gjør noe som sjelden skjer: Den lar dem som var med, fortelle om det selv.

Jeg mener at alle som har meninger om krigen, om Israel og Palestina, bør se den. Så kan man mene hva man vil etterpå.

Stillheten i salen var ikke overraskende. Den var det eneste rimelige svaret.