Stopp verden, jeg går av

Jeg satser på at når du våkner i dag, leser nyheter, kan du rett og slett ikke tro på alt som skjer. Er verden virkelig i fullstendig kaos og galskap? Man ønsker å våkne fra dette marerittet, men det blir mer og mer vår felles virkelighet, vår nye hverdag.

I løpet av få uker ville marerittet være over.

Det var dette vi ukrainer følte for tre år siden, da Russland startet sin folkerettsstridige fullskala invasjon og begynte å bombe våre fredelige byer. Vi ønsket å rope ut: Stopp verden, jeg vil av!

I løpet av disse tre årene har vi, ukrainere, gått gjennom flere faser i vårt forhold til virkeligheten. Først var det kategorisk benektelse, avvisning.

Vi trodde at en fullskalaskrig ikke bare var en forbrytelse, men også helt meningsløs, og at den ikke hadde plass i det 21. århundre. Vi trodde at vi kunne ta millioner av bilder av krigen, poste dem på sosiale medier, oversette våre tekster til alle språk, og at det ville få verden til å våkne og se sannheten.

I løpet av få uker ville marerittet være over.

Tyrannen skulle ikke skremme oss.

Deretter kom den rettferdige vreden og sinnet. Det førte til solide militære operasjoner fra den ukrainske hæren, som med umenneskelige anstrengelser presset okkupantene tilbake fra vårt land.

Mot slutten av 2022 føltes det som en eufori skapte sterk støtte i landet vårt og av solidaritet fra den vestlige verden. Det virket som om mennesker med gode intensjoner som kjemper for moralske verdier er i stand til å vinne sammen.

I 2023 ble krigen vår hverdag, en del av livet. Sinnet utviklet seg til kraftløst hat, og frykten ble til hverdag. Når Kreml truet oss med atomangrep, lo vi bare, for hva kan et vanlige mennesker gjøre i møte med den aller mest skremmende bomben?

Ukrainerne fant raskt på en humoristisk spøk om Sjtsjekavytsia en historisk høyde i sentrum av Kyiv. Tanken var at hvis vi først skulle bli utslettet av en atombombe, skulle vi først samles på Sjtsjekavytsia for en morsom, lykkelig orgie som de gamle grekerne.

Tyrannen skulle ikke skremme oss, og om vi skulle dø, skulle det skje med verdighet, latter og hevet hode! Praktisk talt umiddelbart ble t-skjorter med påskriften «Jeg kommer først på Sjtsjekavytsia-festen» populære i hele Ukraina.

Til og med ordet “seier” har blitt et tabu.

I krigens tredje år var det ikke lenger noen som hadde krefter til sinne, hat eller latter. Vi forstod at både frykt og hat krever mye energi, og man kan ikke leve lenge med dem. En følelse av utmattelse og tomhet, og aksept av virkeligheten som en skjebne vi ikke kan rømme fra, overtok.

Vi brukte de gjenværende kreftene til å kjempe for å overleve i hverdagen – ofte uten strøm og varme i hjemmene våre, og viktigst av alt, uten håp om at dette en gang ville ta slutt.

Hva kan vi si i dag, når vi går inn i det fjerde året etter den blodige invasjonen og angrepet på vår verdensorden?

Vi har gått fra å drømme om seier over angriperen, til et ydmykende håp om en urettferdig fred.

I praksis betyr dette at tanken om å ta tilbake grensene fra 1991, ikke lenger er populære i det ukrainske samfunnet. Ingen snakker om territorier – det eneste som betyr noe er å få slutt på krigen, stoppe tapene våre både på frontlinjen og hjemme.

Til og med ordet “seier” har blitt et tabu.

Men de nektet å erkjenne at denne krigen også er en krig mot dem.

Tidligere endte hver bursdag med et ønske om en “rask seier”. Enhver god gjerning ble beskrevet som et «et bidrag til vår felles seier» på Facebook. Nå er det flaut å si det; en slik patos kunne til nød komme fra heltemodige soldater i skyttergravene, men det blir færre og færre av dem.

I det trygge området bak frontlinjen høres dette ut som billig og ynkelig påtatt retorikk.

Nå hører vi om en mulig fredsavtale, og det er allerede tydelig at uansett hvordan det ender, vil resultatet bli ydmykende for Ukraina – noen scenarier er verre enn andre, men ingen er rettferdige. En fredsavtale kan i det minste stoppe blodbadet midlertidig, men den vil ikke gjenopprette det aller viktigste: rettferdighet.

Hva slags verden vil vi våkne til etter denne såkalte freden?

Ikke bare til en verden der en sterkere stat har stjålet 20 prosent av en svakere stats territorium, men også en verden der en forbryter gir grønt lys for henrettelser av krigsfanger som står på kne uten våpen, og der han deretter stolt deler videoer av henrettelsene.

En verden der hoder blir hakket av, der barnesykehus blir bombet, der kraftstasjoner blir ødelagt om vinteren for at millioner av sivile skal fryse til døde. En verden der et droneangrep med sprengstoff blir sendt mot et kjernekraftverk.

Og ingen blir stilt til ansvar.

Følelsen av avsky som du kanskje kjenner mens du leser disse linjene, er berettiget. Den er noe vi ukrainerne kjenner godt. Dette vil langsomt bli en del av din egen virkelighet også. En ydmykende fredsavtale vil ikke gi oss det aller viktigste: straff for forbryterne og dom over deres grusomheter.

Det er den ustraffede grusomheten, Putins aggresjon mot Ukraina, som har brutt ned den globale ordenen og ødelagt reglene.

I stedet for fengsel eller isolasjon, blir aggressoren en deltaker i viktige internasjonale konferanser og dikterer sine betingelser.

Morderen, hvis handlinger er dokumentert millioner ganger på video i den mest dokumenterte krigen i menneskehetens historie, ler oss bare rett opp i ansiktet uten at det får konsekvenser.

Dette er det vi følte for tre år siden, i februar 2022. Vi ønsket å vekke alle til virkeligheten. Den vestlige verden visste solidaritet og hjalp oss. Men de nektet å erkjenne at denne krigen også er en krig mot dem.

I dag har denne grusomme erkjennelsen omsider nådd europeerne, for alle har innsett at når krigen kommer, vil ikke USA kjempe for Europa, NATO fungerer ikke lenger.

Tragisk nok var det verken Putins forbrytelser eller ukrainernes oppfordringer som fikk Europa til å våkne, men Trump. Det geopolitiske skiftet, USAs svik, har tvunget Europa til en konklusjon som var innlysende, alt for tre år siden.

Årsaken til det globale kaoset vi ser nå – der Trump åpenlyst snakker om å okkupere Grønland og gjør det synlig at Europa ikke lenger ligger under den amerikanske sikkerhetsparaplyen, er enkel.

Vi, ukrainere, har allerede bitt tennene sammen og gjør vårt beste for å overleve på denne Titanic.

Det er den ustraffede grusomheten, Putins aggresjon mot Ukraina, som har brutt ned den globale ordenen og ødelagt reglene.

Disse forbrytelsene har åpnet slusene for en verden av hån og ydmykelse, der de verdiene som definerer Europa blir trampet ned. Den onde ånden som ble sluppet løs vokser i styrke for hver dag som går, den blir frekkere og mer aggressiv.

Er det noen som tviler på at hvis Putin ikke blir straffet, vil han angripe igjen, og denne gangen ikke bare i Ukraina?

Så, beklager: i krigens fjerde år er meldingen min til Europa ubehagelig. Vi, ukrainere, er glade for at dere endelig begynner å forstå: Denne krigen er en krig mot oss alle, det vil si også mot dere.

Forbryteren skjuler ikke sine blodige tenner. Ja, det er godt å se at etter 1100 (!) dager med krig, fra Ukraina til Brussel, er det endelig i ferd med å bli skapt en følelse av at vi alle er på det samme synkende Titanic, som aldri vil nå Amerika, fordi det er langt unna. Vårt problem er her.

Vi, ukrainere, har allerede bitt tennene sammen og gjør vårt beste for å overleve på denne Titanic.

Nå blir det interessant å se hvilket valg dere tar: lete etter en redningsbåt eller fortsette å synke mot havets bunn til de patetiske tonene av Beethovens “Ode til Gleden”.

(Oversatt av Yulia Pidlisna)