Støres kontraterror-hodepine

I Erna Solberg sin tale under 10-års markeringen av terrorangrepet på regjeringskvartalet og Utøya, uttrykte den tidligere statsministeren at kampen mot hat og ekstremisme aldri tar slutt og at vi alle har et felles ansvar for å ta et oppgjør med ekstreme holdninger.

Mye fungerer godt i dag, men systemet har også alvorlige svakheter.

Budskapet er viktig: Sosialarbeidere, helsevesenet, barnevernet, venner, familie, trossamfunn og kolleger er en førstelinje mot radikalisering. Listen over sentrale aktører er lang, men både folk flest og velferdssystemet kommer til kort uten et velfungerende statlig kontraterrorapparat i ryggen. Mye fungerer godt i dag, men systemet har også alvorlige svakheter. Dette er blant de viktigste sakene på den nye statsministerens bord.

Mye er gjort for å styrke norsk beredskap, kompetanse og forebyggende tiltak mot radikalisering og voldelig ekstremisme etter terrorangrepet 22. juli 2011.

I regjeringens nylige utgitte kontraterrorstrategi står det tydelig oppført ansvar og roller i innsatsen mot terrorisme, i tillegg til fem innsatsområder og fire prioriterte tiltak. Men tross for dette fungerer strategien dårlig i praksis. Særlig er det grunn til å rette et kritisk blikk mot samarbeidet innen kontraterrorarbeidet.

En sentral utfordring er at to grunnleggende prinsipper i det forebyggende arbeidet står i konflikt med hverandre: sektorprinsippet og samvirkeprinsippet. Sektorprinsippet inkluderer både offentlig og privat sektor, hvor førstnevnte er en samlebetegnelse på statsforvaltningen og kommuneforvaltningen. Privat sektor omfatter alle bedrifter i private eie. Sektorprinsippet foreskriver at hver sektor svarer for seg selv. Samvirkeprinsippet setter derimot krav til nettopp samvirke på tvers av de tradisjonelle sektorlinjene.

Mulige bekymringstegn på radikalisert adferd er vanskelig å oppdage.

Utfordringen med radikalisering og voldelig ekstremisme er at det er sammensatt, grenseoverskridende og krever samarbeid og beslutninger på tvers av etablerte sektorers ansvarsområde. Sektorprinsippet fører til en sviktende samordning. Som regel er kommunale ansatte underlagt taushetsplikt, og mangler muligheten til å utveksle informasjon. Manglende kunnskap om radikalisering skaper usikkerhet i hvordan man skal håndtere individer i en radikaliseringsprosess. I tillegg til er tematikken ubehagelig for den kommunalt ansatte. Resultatet blir svekket samarbeid med andre aktører og ansvarspulverisering.

La oss si at det foreligger en radikaliseringsbekymring rundt en ung mann, hvor politiet og Nav er involvert. Mannen får oppfølging ved sitt lokale Nav-kontor og politiet har registrert at mannen omgås personer og grupper som er kjent for voldelig ekstremisme. Politiet kontakter mannens Nav-veileder og ønsker informasjon knyttet til oppfølging, tiltak, adferd og uttalelser, men Nav-veileder kan ikke dele personopplysninger. Nav-veileder registrerer politiets bekymring og ønsker å vite årsakene til bekymringen og om det vil være en risiko å følge opp individet videre, men politiet kan gi begrenset med informasjon, og her stagnerer det forebyggende arbeidet.

Mulige bekymringstegn på radikalisert adferd er vanskelig å oppdage og forebyggende arbeid krever tett oppfølging og tilrettelagte tiltak i samarbeid med flere instanser. Nav-veiledere, barnevernet og offentlig psykologtjenester har en bekymringsverdig utfordring med for store porteføljer av såkalte brukere og pasienter, noe som forhindrer å gi tett og tilrettelagt oppfølging.

Min oppfatning er at det er en forsiktighets- og usikkerhets-kultur i kommunale tjenester – når har man en plikt til å avverge?

Hvor galt det kan gå, ser vi i evaluering av politiets og PSTs håndtering av terrorhendelsen i Bærum 10. august 2019, hvor gjerningsmann først drepte sin stesøster og deretter satte kursen mot Al-Noor moskeen med en intensjon om å drepe så mange norske muslimer som mulig.

Lavere terskel for å utveksle taushetsbelagt informasjon, tydeligere ansvarsavklaring og samhandling på tvers av myndigheter og etater, blir fremhevet i rapporten som sentrale punkter som må forberedes når det gjelder innsatsen for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Min oppfatning er at det er en forsiktighets- og usikkerhets-kultur i kommunale tjenester – når har man en plikt til å avverge?

Nå har det gått 10 år siden terrorangrepet 22. juli. Kommunene har fått nye forebyggende tiltak, særlig gjennom SLT-modellen som skal sørge for samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak, deriblant radikalisering og voldelig ekstremisme. Likevel er arbeidet mot radikalisering og ekstremisme preget av ansvarsfraskrivelse, usikkerhet og byråkrati. Mitt håp er at regjeringens lovnad om ekstremismekommisjon tar på alvor problemene med informasjonsutveksling og ansvarsavklaring i førstelinjetjenestene.