Stortinget må bestemme over jordbruket

Jordbruksforhandlingene er i gang mellom bøndene og byråkratene. Mye ståk og styr, men forhandlingene er kun en forberedelse. Slaget står i Stortinget. I alle fall burde det vært slik.

Jordbrukspolitikk er en samfunnssak med mål om beredskap, folkehelse, matkvalitet, næringsutvikling, kulturlandskap, ressursforvaltning og matsikkerhet, for å nevne noen. Det betyr at bondelederne og byråkratene gjerne kan forhandle. Men det er Stortingets oppgave å bestemme hvordan bevilgningene til jordbruket fordeles, slik at matproduksjonen styres i tråd med folkets vilje.

Men dette er ikke alle klar over.

Under fjorårets debatt om jordbruksoppgjøret i Stortinget (17. juni 2015), uttalte Line Henriette Hjemdal, KrF sin næringspolitiske talsperson: «Kristelig Folkeparti er opptatt av at avtaleinstituttet i landbruket skal opprettholdes. Det er viktig at instituttet ikke undergraves. Derfor er det viktig at årets oppgjør følger vanlig praksis. Stortinget slutter seg til jordbruksavtalen og blander seg ikke inn i innretningen».

Hvem har innbilt stortingsrepresentant Hjemdal at det ikke er Stortingets oppgave å mene noe om virkemidlene i jordbrukspolitikken? At hennes jobb er å stemme for den politikken som bondelederne og landbruksbyråkratene blir enige om, uten sjøl å skulle mene noe om hvordan fellesskapets penger skal anvendes?

Samla gjeld i jordbruket er nesten 60 milliarder kroner.

Grunnlovens paragraf 75 bokstav d, er klar: Bevilgningsmyndigheten i staten ligger i Stortinget. Det er Stortingets plikt å avgjøre hvordan fellesskapets penger skal bevilges. Også i jordbrukspolitikken. Avtaleinstituttet, altså jordbruksforhandlingene mellom staten og jordbrukets faglag, er kun en forberedelse til Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret.

Sammenhengen er åpenbar. Det er Stortinget som setter, og har ansvaret for, målene med jordbrukspolitikken. Folkevalgte må være tydelige på hvilke mål for matproduksjonen som gjelder. Dette forplikter til også å ha kunnskap om, og innsikt i konsekvensene av, de jordbrukspolitiske virkemidlene som styrer produksjonsmåtene i næringa. Er virkemidlene i tråd med de målene som gjelder?

Jordbruksforhandlingene mellom staten og faglagene i jordbruket er en forberedelse til Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret. Disse forhandlingene skal foregå i tråd med de mål som Stortinget har fastsatt. Stortingsrepresentantene må derfor forsikre seg om at de forslag som framlegges for Stortinget, uavhengig om det er brudd, jordbruksavtale eller noe anna, har virkemidler som gir den utviklingen som er i tråd med de fastsatte mål for matproduksjonen.

Avtaleinstituttet står hverken over Stortinget eller Grunnloven. Likevel henviser stortingsrepresentanter til «avtaleinstituttets legitimitet» når de fraskriver seg ansvaret for utviklinga i norsk matproduksjon. Resultatet er en overfladisk jordbruksdebatt der politikerne ikke skjønner sammenhengen mellom mål og virkemidler i jordbrukspolitikken.

Da går det i surr. Under fjorårets stortingsdebatt nevnte flere av representantene målet om sjølforsyningsgrad, produksjon på norske ressurser. Da de folkevalgte var ferdigsnakka om sjølforsyningsmålet, stemte regjeringen, Venstre, KrF, Ap og alle i Sp unntatt tingmann Lundteigen, for en framlagt jordbruksavtale som innebærer lav kraftfôrpris, og økt tilskudd til volum.

Virkemidlene tilrettela for en matproduksjon der graset i Norge blir dyrere å bruke fordi kraftfôret gjøres billig. Forbruket av kraftfôr til husdyr øker samtidig som verdien av planteproduksjon i Norge reduseres. Resultatet er at importen av råvarer til kraftfôr øker, jordbruksarealer reduseres og at sjølforsyninga svekkes.

5000 fotballbaner med korn forsvinner årlig.

«Det her kan ikkje fortsetje. Det er ein trend eg ikkje liker som vi må sjå på om vi kan få gjort noko med» sa Venstres næringspolitiske talsmann Pål Farstad til Nationen 05.01.2016 da han ble konfrontert med fallende sjølforsyningsgrad. Knut Storberget fra Ap uttalte i samme saka: «Talas tale er klar. Listhaug etterlèt seg ikkje vekst, men nedgang». Farstad og Storberget kritiserte effektene av en jordbrukspolitikk de sjøl har sikra flertall for. Stryk i troverdighet!

Norske mjølkekyr får i snitt mer importert kraftfôr enn beite på norsk gras. Sjølforsyningsgraden er under 40 prosent prosent. 5000 fotballbaner med korn forsvinner årlig. Samla gjeld i jordbruket er nesten 60 milliarder kroner. Produksjonskostnadene i sektoren er årlig en milliard kroner høyere enn markedsinntektene. Gjennomsnittsinntekta omlag 200 000 kroner per årsverk. Matproduksjonen løsrives fra arealgrunnlag, driftsøkonomi og de politiske målene.

Tre avgjørende politiske virkemidler styrer utviklinga i norsk jordbruk i motsatt retning av målene: 1) Statstilskudd til å bygge store fjøs. 2) Lav kraftfôrpris. 3) Stadig mer tilskudd til de som driver stort. Disse virkemidlene er byråkratene og bondelederne enige om. Men virkemidlene er også vedtatt av Stortinget, samtidig med at de samme representantene snakker om sjølforsyningsgrad.

Det kan være nyttig med et forhandlingsinstitutt i jordbruket der næringa får anledning til å gi sine innspill til hvordan jordbrukspolitikken kan utformes. Men jordbrukspolitikken er altså ikke til for bøndene. Det er Stortinget som skal bestemme. Påstandene om at «avtaleinstituttet undergraves» hvis jordbrukspolitikkens mål og virkemidler diskuteres åpent av Stortinget, er ikke noe annet enn en unnskyldning for manglende kunnskap og ansvarsfraskrivelse blant de folkevalgte.