Systemene sviktet oss da vi trengte dem som mest

I 2020 burde det ikke vært nødvendig at smittesporingen ble forsinket fordi testsvar ikke kunne sendes kommunen, men måtte tas på telefon for hver eneste smittede.

Pandemihåndteringen ble vanskeligere og tregere av digitale systemer som ikke kunne snakke sammen. Staten samlet inn informasjonen om de smittede og vaksinerte, mens kommunen som skulle få folk i karantene, stoppe smitten og få folk vaksinert, ikke fikk informasjonen de trengte i tide.

Pandemihåndteringen ble vanskeligere og tregere av digitale systemer som ikke kunne snakke sammen

Kommunene etablerte koronatelefon, feberpoliklinikker og teststasjoner, i tillegg til å håndtere smittesporing og oppfølging av alle i isolasjon. Men de nasjonale systemene som kommunene er pålagt å bruke, er laget for å motta opplysninger fra kommunen, ikke for å dele dem tilbake. Det er gammeldags.

I Oslo kommune opplevde vi stadig at vi skulle sende informasjon inn i det som opplevdes som et sort hull, uten at vi fikk tilstrekkelig informasjon tilbake for å jobbe effektivt.

Aftenposten har tidligere fortalt hvordan arbeidet til smittesporerne var preget av mangelfulle verktøy og utstrakt bruk av manuelle lister og telefon. Dette krevde for mye tid og arbeid. Vi er alle blitt godt kjent med testing, isolering, smittesporing og karantenesetting: TISK-strategien. TISK-strategien er avhengig av at arbeidet går raskt og effektivt – ellers sprer smitten seg stadig videre.

Et virus tar ikke hensyn til grenser; hverken landegrenser, kommunegrenser eller juridiske grenser. Vi innså raskt at det var nødvendig å samle og dele opplysninger og data raskt, på tvers av alle ulike virksomheter og tjenesteområder. Verktøyene vi har for å koordinere oss må være digitale for å være effektive nok. Dette behovet ble veldig klart da vi trengte å koordinere på tvers av feberpoliklinikker og teststasjoner, som ble etablert rundt omkring i byen, for å utnytte ledig kapasitet best mulig.

Vi innså raskt at det var nødvendig å samle og dele opplysninger og data raskt, på tvers av alle ulike virksomheter og tjenesteområder

I Oslo ble vi derfor nødt til å raskt etablere en egen digital plattform, PasInfo, for å håndtere informasjonsflyt effektivt og digitalt. Til å begynne med ringte laboratoriene de positive prøvesvarene inn til kommunen. Med PasInfo kunne vi ta imot prøvesvarene digitalt, direkte fra laboratoriene. Slik kom positive prøvesvar mye raskere fram til smittesporerne, med langt mindre risiko for menneskelige feil i overleveringene.

At staten sine nasjonale systemer fungerer dårlig er en ting, men å peke på at lav datakvalitet skyldes at kommunen ikke gjør en skikkelig jobb, slik FHI gjorde i Aftenposten 24. november i fjor, oppleves som meget urettferdig. Hadde staten åpnet for å både sende og motta data digitalt av høy kvalitet, på tvers av de ulike systemene vi har i kommune-Norge, ville kvaliteten på dataene blitt vesentlig høyere.

Å jobbe under tidspress hvor man må ringe rundt, notere og så manuelt taste inn opplysningene flere ganger i flere ulike systemer, gjør at feil og lav datakvalitet blir unngåelig. Data må deles for at kvaliteten skal kunne økes.

Oslo sitt eget system, PasInfo, er basert på at man i så liten grad som mulig skal repetere, legge inn eller håndtere opplysninger manuelt. Kun der det er nødvendig å legge inn nye opplysninger, skjer dette. Uten et digitalt verktøy som kan bidra til at arbeidet med TISK skalerer raskere enn viruset sprer seg, ville Oslo trolig vært enda hardere rammet av pandemien.

Data må deles for at kvaliteten skal kunne økes

Løpende informasjon om hvordan smitten utvikler seg i byen har vært avgjørende i beslutninger om å åpne opp og å stenge ned. Korona, som har en lang inkubasjonstid, har vist at vi trenger solide datagrunnlag når vi tar slike beslutninger. Da er det viktig at vi har tilgang til data som beskriver situasjonen også utenfor vår egen kommune, slik at vi kan ta høyde for alt som virker inn på smitten: mobilitet, bo- og arbeidsmønster og andre forhold. Denne informasjonen er nødvendig for at kommunene, som har stått i front for å håndtere alt det praktiske i forbindelse med pandemien, skal klare å koordinere sine begrensede ressurser mest mulig effektivt og samtidig holde samfunnet åpent der det er mulig.

Når vi så kom til vaksineringen, viste det seg at det nasjonale systemet stod i fare for å bryte sammen dersom Oslo la inn informasjon om våre vaksinasjoner samtidig som andre kommuner. Med 700 000 innbyggere må vi kunne følge vaksineringen i nær sanntid. Bare slik kan vi kontinuerlig kalle inn, fordele og følge opp dem som mottar vaksiner.

I dette store puslespillet må det hele tiden vurderes hvor mange doser med de ulike typene vaksiner som kan sendes ut til de ulike prioriterte gruppene, og hvem som skal sette disse. En fastlege på Østensjø kan jo ha pasienter fra hele byen, men også pasienter fra andre steder i landet. For å vite hvor mange pasienter som er i de ulike prioriterte gruppene her, må dette i dag rapporteres manuelt inn til kommunen og koordineres. Det er ikke bra nok, og vi jobber med egne løsninger også her.

Jeg våger påstanden at hadde vi hatt datasystemer som snakket sammen, så hadde vi håndtert smitten bedre i Norge

Vi er overbevist om at en løsning som PasInfo kunne vært nyttig for flere, og kanskje også hjulpet med koordineringen på tvers av kommuner og mellom nivåene i offentlig sektor. Den skulle vi gjerne delt, men hvem er interessert i å ta det imot? KS og staten valgte jo en annen løsning

Vi har også hatt et utstrakt samarbeid med andre systemleverandører (Helseboka, Remin, Laboratoriene ved OUS, Ahus) som viser at det er mulig å få til effektiv, digital samhandling på tvers. Vi må bare ønske det og legge til rette for det. Her opplever vi, og koronakommisjonen, at staten har et godt stykke igjen.

I det viktige samarbeidet mellom stat og kommune, må vi sette innbyggerne først. I Norge fungerer dette samarbeidet bedre enn i mange andre deler av verden, men vi er også et av verdens mest digitaliserte land – og digitaliseringen på helse henger etter.

Jeg våger påstanden at hadde vi hatt datasystemer som snakket sammen, så hadde vi håndtert smitten bedre i Norge. For alle som har måttet leve lenge med svært strenge restriksjoner og pålegg, ville det gjort en forskjell.