Tåkelegging fra ytringsfrihetskommisjonen

Den første ytringsfrihetskommisjonen leverte sin rapport om ytringsfrihetens kår i Norge i 1999, før internett og sosiale medier hadde tatt av. En ny kommisjon ble satt ned av regjeringen Solberg i 2020 for å vurdere ytringsfrihet i lys av den nye internettbaserte offentligheten, og for å gå inn i den opphetede debatten om ytringsfrihet og rasisme.

Kommisjonen leverte sin Norsk Offentlig Utredning, NOU 9, i august 2022, hvor den blant annet diskuterte hvordan lovverk og rettsvesen forholder seg til hatytringer, og lanserte et forslag til endring av straffelovens §185 om hatefulle ytringer. Når en ser nærmere på denne delen av utredningen, dannes det et inntrykk av at kommisjonen delvis gjør det lett for seg selv, og delvis trår beint feil.

Det er i det hele tatt veldig lite som lar seg bevise i den grad at det ikke er det minste rom for tvil.

Utredningen diskuterer ulik forskning på hatytringers virkning på samfunnet som har blitt mye omtalt de siste årene. Selv har jeg bidratt en del til denne omtalen gjennom aviskronikker og innlegg på sosiale medier, og ser det som positivt at denne forskningen behandles i utredningen, om enn vel overfladisk. Om behandlingen av forskningen er overfladisk, er det heller ikke overraskende om kommisjonens konklusjoner fremstår som i overkant lettvinte.

Det samme gjelder selve premissene for utredningen, noe jeg kommer inn på mot slutten.

Først kan det bemerkes at i behandlingen av rettspraksis som er dannet rundt straffelovens §185 trekkes legalitetsprinsippet og forsiktighetsregelen frem som kjøreregler for avgjørelse av skyldspørsmålet. Utgangspunktet for disse skal være hvordan en alminnelig tilhører oppfatter utsagnet ut fra sammenhengen. Kommisjonen kommer i skade for å fremstille det som at den som rammes av en hatytring sitt perspektiv er subjektivt, mens den alminnelige tilhørerens perspektiv er objektivt. Det impliserer at det finnes helt objektive og nøytrale parter i en situasjon der hatytringer fremsettes, eller i samfunnet for øvrig. Denne naive forestilling kan med fordel justeres da den objektive observatør er nok mer mytisk enn ekte.

Utredningen nevner ellers studiene til Bilewicz og Soral (2020) og Müller og Schwartz (2021), hvor førstnevnte blant annet demonstrerer at hatytringer øker mengden hat i samfunnet gjennom desensitivering, og sistnevnte viser en sterk korrelasjon mellom andelen hatytringer på tyske Facebook-sider og mengden voldsangrep mot flyktninger i Tyskland. Disse settes i sammenheng med Klemperers berømte bilde der ord sammenlignes med små dråper arsenikk som dreper over tid. Det skjer noe merkverdig i drøftingen av dette. Påfølgende avsnitt begynner med følgende setning: «Det er krevende å påvise direkte årsakssammenhenger mellom ytringer og handlinger». Utredningen fortsetter:

«Likeledes er det krevende å måle hvordan lovverk mot hatefulle ytringer virker. Har straffeloven §185 ført til færre hatefulle ytringer enn Norge ville hatt uten en slik paragraf? Dette er umulig å måle empirisk siden paragrafen har vært en del av norsk lov i flere tiår. Et land som Tyskland, som relativt sett har strenge lover, har for eksempel opplevd en oppblomstring av hatefull retorikk og hatkriminalitet de siste årene.»

Norge har ved flere anledninger fått påpakninger fra FN om å skjerpe rettsforfølgelsen av hatytringer.

Utredningen lander på at «diskusjonene om paragrafen kan altså vanskelig avgjøres gjennom empirisk bevisføring.» Her skal vi tydeligvis forstå at dette er et ullent terreng hvor vi ikke vet så mye. Men argumentasjonen lugger, og det fremstår mest som et lappeteppe en syr sammen for å virke overbevisende.

En skriver her at det er krevende å påvise direkte årsakssammenhenger mellom ytringer og handlinger, og det er i utgangspunktet greit nok, men at det er krevende betyr ikke at det er umulig. Det vil riktignok alltid være et komplisert felt å bevege seg i og en vil som regel ikke kunne påvise noen konkret «smoking gun», men slik er det med de aller fleste kausale relasjoner.

Det er i det hele tatt veldig lite som lar seg bevise i den grad at det ikke er det minste rom for tvil. Derfor vil en vanligvis nøye seg med å påvise kausale relasjoner til det punkt hvor det ikke er rom for tvil som fremstår rimelig. Før eller siden vil en nå et punkt hvor mengden av beviser er såpass omfattende at kausaliteten er overveldende sannsynliggjort.

Når det gjelder kausaliteten mellom ytringer og handlinger, så begynner vi å nærme oss det punktet. Det har blitt publisert en enorm mengde litteratur om temaet, og en kan f.eks se på studien til Bilewicz og Soral hvor det i forskningskonteksten listes opp en lengre rekke tidligere arbeider som alle peker i samme retning.

Hovedtesen i Bilewicz og Sorals forrige studie, nemlig at hatytringer øker fordommer i samfunnet fordi menneskene blir desensitivert, må sies å være påvist. En kan videre stille spørsmål ved om det virkelig trengs bevis for å skjønne at når noen med innflytelse enten direkte eller via koder og signaler sier «gjør x», og dennes følgere deretter går ut og gjennomfører X, så er det en sammenheng der.

En har med andre ord betydelig forbedringspotensial også der.

Spørsmålet som deretter stilles, om hvorvidt §185s blotte eksistens har ført til færre hatytringer, virker merkelig. Det er få eller ingen som påstår at en lovs eksistens er tilstrekkelig for å bekjempe det som har blitt kriminalisert. En lov er åpenbart bare så god som håndhevingen av den. Det holder ikke bare å skrive en lov, det må også følges opp av politimyndighet og rettsvesen som forstår problemet og er villig til å straffeforfølge overtredelser. Her har det nok vært en del forskjellig.

Norge har ved flere anledninger fått påpakninger fra FN om å skjerpe rettsforfølgelsen av hatytringer, og som flere samfunnsdebattanter har belyst har vi fortsatt en vei å gå der, på alle nivåer. Dette gjelder også det tyske tilfellet, som kommisjonen nevner.

Mange tyske organisasjoner og debattanter har påpekt at tyske myndigheter har tatt for lett på utfordringen med hatkriminalitet. For få år siden ble det avdekket et fascistisk nettverk som over mange år hadde tatt livet av en rekke personer med minoritetsbakgrunn. Og før jul kom nyheten om at en politiaksjon hadde avdekket enda et fascistisk nettverk som konspirerte for å begå statskupp og gjeninnføre diktaturet. Dette hadde surret og gått i årevis før politiet tok fatt i det.

En har med andre ord betydelig forbedringspotensial også der.

En kan selvsagt håndheve og anvende lovene så godt en kan og likevel oppleve et oppsving av hatkriminalitet. Det skyldes enkelt sagt at dette reguleres i mye større grad av faktorer som de materielle tilstandene mennesker lever i og den generelle stemningen i samfunnet. Det vil føre for langt å gå i dybden på dette her, men det er nå slik at Europa har nå levd i en sammenhengende krisetid i snart 15 år. Den ene krisen avløser den andre, enten det er finanskrise, svineinfluensa, oljekrise, covid-19 eller klimakrise. Mens finanskrisen har skapt dype økonomiske problemer for mange europeere, som har fått kuttet lønn og arbeidsvilkår, pensjon og velferdsstat, har samtidig mediene vært fulle av meldinger om kriser og alvorlige problemer.

Jo mer hatytringer i et samfunn, desto mer hat blir det, fordi mennesker blir desensitivert og hatet blir normalisert.

Summen av dette er tungt for psyken til den jevne innbygger, og det kan slå ut på ulike måter. Det er også i slike tider at fascistiske miljø ser sitt snitt til å rekruttere, og det gjør de best om samfunnet allerede er preget av de samme narrativ som de selv spinner. Det er altså åpenbart mange faktorer som spiller inn på hvor mye hatkriminalitet en har i et samfunn, men dette kommer ikke frem av kommisjonens utredning.

Det er i det hele tatt tvilsomt om kommisjonen har sine ord i behold når den postulerer at en ikke kan lande denne diskusjonen gjennom empirisk bevisføring. På den ene siden er det riktig at dette feltet er noe komplekst og at det fortsatt trengs mer forskning. På den annen side blir det feil når utredningen skaper et inntrykk av at de empiriske bevisene vi har ikke peker relativt sterkt i samme retning. Om en med dette antyder at forskningen ikke har så mye å si og at det er like greit å basere seg på fri synsing ut fra ulike privilegerte perspektiver, så vil jo det være til glede for noen, men det blir ikke riktig av den grunn.

Det samme inntrykket skapes når utredningen gir en kort diskusjon av den kjente myten om at trollene sprekker i solen og den beryktede trykkokerhypotesen. Myten om at trollene sprekker i solen er en fin tanke som stammer fra våre folkekjære eventyr, men den strider dessverre mot all erfaring en har gjort på emnet. Det blir ikke mindre rasisme i samfunnet av å slippe mer rasisme til. Og dette har utredningen allerede fortalt oss på foregående side, der en viser til Bilewicz og Soral (2020) som jo påviser at det stikk motsatte av mytens påstand er tilfelle:

Jo mer hatytringer i et samfunn, desto mer hat blir det, fordi mennesker blir desensitivert og hatet blir normalisert. Når kommisjonen sier at det ikke er «mulig å legge frem en empirisk basert fasit», er det direkte selvmotsigende og 100 prosent feil.

Det står ikke spesielt bedre til med det som en vanligvis kaller «trykkokerteorien». Dette er ikke en teori i streng akademisk forstand, all den tid det til dags dato ikke er funnet empiriske data som støtter den. Derfor er den å regne som en hypotese. Utredningen nevner på s.198 at Eggebø og Stubberud (2016) ikke har funnet noen empiri som støtter trykkokerhypotesen.

Disse siterer blant annet professor Tore Bjørgo på at det ikke er funnet noen slik empiri (s.35). I neste avsnitt nevner utredningen en phd-avhandling av Jacob Ravndal, som skal ha funnet «en sammenheng mellom vold og i hvilken grad innvandringskritiske standpunkt fikk komme til uttrykk i debatten. I land hvor det i større grad var lagt lokk på enkelte holdninger, var det større innslag av høyreekstrem vold.»

En kunne antatt at dette ville gi kommisjonen grunn til å tro at det var mulig å finne ut hvilken vei empirien peker, men slik har det altså ikke gått.

Det er selvsagt forståelig at kommisjonen tar dette med i sin vurdering, og at dette temaet virker empirisk uklart.

Det er dog tilfelle at Ravndals avhandling har til dels blitt beryktet for både spuriøs metodologi, innramming, kildeutvalg, og at den bl.a utelater tilfellet Ny Demokrati i Sverige. Det skal også være tilfelle at da Ravndal la frem hypotesen sin for kommisjonen, skal det sentrale tilfellet han fokuserte på ha vært apartheid i Sør-Afrika og “den subjektive opplevelsen av undertrykkelse blant svarte sør-afrikanere under apartheid” –  den undertrykkelsen må nok sies å ha vært ganske objektiv – men uten at det ble fremlagt en eneste studie som kunne gi empirisk dekning til trykkokerhypotesen.

En kunne antatt at dette ville gi kommisjonen grunn til å tro at det var mulig å finne ut hvilken vei empirien peker, men slik har det altså ikke gått.

Slik det foreligger per i dag er det ingen kjente empiriske data som gir støtte til trykkokerhypotesen. Interessant nok kan den som vil spore den tilbake til et notat sendt til Interpol i 1988 fra POTs antiterror-sjef Iver Frigaard, som synser fritt rundt temaet, men heller ikke her finner en noe håndfast empiri. Og som utredningen viser har dette også vært en innvending fra Høyesterett – også her tilsynelatende uten konkret empirisk grunnlag.

Kommisjonen ønsker å endre ordlyden i §185 og utredningen serverer en argumentasjon hvor ord som «ringeakt» og «forhåne» pekes ut som lite intuitive, og en ønsker å klargjøre terskelen for det straffbare slik det er presisert i rettspraksis.

Kommisjonen innvender at ordene er «lite intuitive», men det kan en si om mange ord.

En innvending er at nye formuleringer vil kunne skape nye behov for avklaringer i rettspraksis, men kommisjonen vekter det tyngre at det er «særlig betenkelig at ytringer skal kunne rammes av uklare straffebud ettersom dette kan ha en uønsket nedkjølende effekt på ytringsfriheten» eller «unødig nedkjølende effekt», at det har pågått så mye debatt om paragrafen de siste årene, samt at det foreligger et økende antall anmeldelser.

Det diskuteres ikke hva det vil si at en nedkjøling er uønsket eller unødig, eller hvem det er uønsket for eller som vurderer hva som en unødig eller ikke. Således fremstår argumentasjonen som noe tynn.

Kommisjonen foreslår uansett å bytte ut følgende ordlyd

«(…) det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen».

Med enten

«(…) Med hatefulle ytringer menes ytringer som grovt nedvurderer menneskeverdet til noen på grunnlag av deres».

Eller

«(…) En ytring regnes som hatefull når den på kvalifisert krenkende grunnlag fremmer hat eller forfølgelse mot, oppfordrer eller slutter seg til integritetskrenkelser mot, eller grovt nedvurderer menneskeverdet til noen på grunn av deres (…)».

Skal en absolutt endre ordlyden, er alternativ 2 å foretrekke. Den oppnår i størst grad kommisjonens mål om å være pedagogisk og klar med henhold til rettspraksis.

Likevel fremstår det som litt umotivert å skulle fjerne ordene «forhåne» og «ringeakt». Kommisjonen innvender at ordene er «lite intuitive», men det kan en si om mange ord. En kan beklage den generelle begrepsfattigdommen i samfunnet, og si at ordlyden må oppdateres slik at folk kan ta rede på hva de kan straffes for og ikke. Men lovteksten er jo ikke bare laget for å tjene behovene til de som står i fare for å bli dømt for overtredelser av den, den er jo også laget for å faktisk beskytte mennesker som rammes av hatytringer. Disses behov må også ivaretas.

Generelt lider rettsvesen og politimyndighet av ganske sjablongaktige og firkantede forståelser av fenomenet hatytringer.

Ordet «forhåne» betyr «å behandle hånlig og foraktelig; håne sterkt». Ordet «ringeakt» viser til foraktende mening eller dom. Disse ordene har en viktig funksjon da de dekker områder som øvrig foreslått ordlyd ikke gjør, og fanger inn hatytringer som ellers ville slippe unna. Om noen lurer på hva ordene betyr, er det i informasjonens tidsalder såre enkelt å ta rede på dette gjennom et kjapt nettsøk. Etter mitt syn bør disse ordene beholdes i ordlyden til §185.

Når en først åpner for å endre ordlyd, bør en samtidig se på ordet «noen». Det har forekommet tilfeller hvor folk slipper unna med klare hatytringer fordi de ikke regnes som rettet mot en bestemt person eller gruppe, slik rettsvesenet forstår ordet «noen» i dagens lovtekst.

Generelt lider rettsvesen og politimyndighet av ganske sjablongaktige og firkantede forståelser av fenomenet hatytringer, noe som gjør at åpenbare hatytringer frikjennes. En kan godt se på å tilpasse ordlyden slik at den gir klarere instruks og forståelse til myndighetene, og et fint sted å begynne kan være å erstatte «noen» med «mennesker eller menneskegrupper».

Oppsummert vil jeg altså foretrekke alternativ nr.2, men oppfordrer til at en endring i ordlyd blir gjenstand for en større prosess hvor en ser kritisk på hele paragrafen og på behovene til de som skal beskyttes, ikke bare de som lurer på å overtrede paragrafen og lurer på hvor grensen går.

 

Generelle merknader

Jeg vil mer generelt påpeke at for en utredning om ytringsfrihet, må det sies at det definisjonsmessige grunnlaget i starten av utredningen fremstår som noe tynt. Spørsmålene «hva er en ytring» og «hva er frihet», som er ganske kolossale spørsmål, blir avspist med noen få avsnitt av ganske generell karakter.

Til det første spørsmålet ville det vært nyttig å se på hvordan en ytring i dag forstås i lingvistikk og språkfilosofi, herunder en diskusjon av begreper som talehandlinger. Enhver ytring må forstås som en handling. Å ytre seg er å handle i verden, det er å ville endre noe i verden. En ytring kan dermed ikke utelukkende anses som noe abstrakt som foregår i en ideell «marketplace of ideas», men må forstås som noe som foregår i verden og som har visse virkninger. Her ville kommisjonen ha tjent på å legge frem innsikter fra språkfilosofer som Austin og Wittgenstein, som har vært svært innflytelsesrike for ettertiden og har økt vår forståelse av ytringer.

Men kommisjonens utredning vier ikke mer enn fem avsnitt til dette, noe som for en NOU tilsvarer å skli på et bananskall.

Likeens er det med det andre spørsmålet, «hva er frihet». Her må det sies at kommisjonen gjør det altfor lett for seg selv når utredningen her først svarer med en definisjon hentet fra bokmålsordboka, av alle ting. Det er viktig å forstå at frihet er det en gjerne kaller et grunnleggende omstridt begrep. Det er kort og godt et begrep som det ligger mye makt og vinning i å få definere slik at det gagner en selv, slik at det ikke finnes noen enighet om hva frihet er som sådan.

I stedet finnes det minst fire eller fem forskjellige retninger innenfor en bredere frihetsdiskurs som en kan kontrastere opp mot hverandre for å få en bedre forståelse av spørsmålet. Den nietzschianske tanken om forelesningssalen som en slagmark, kommer til sin rett her. Spørsmålet om frihet er i aller høyeste grad gjenstand for ideologiproduksjon og dragkamp. Men kommisjonens utredning vier ikke mer enn fem avsnitt til dette, noe som for en NOU tilsvarer å skli på et bananskall.

Det er for så vidt riktig at det er vanlig å vise til Isiah Berlins begrepspar positiv og negativ frihet, i hvert fall er det vanlig i forbindelse med exphil og andre lettvinte grunnkurs i politisk tenkning. Men dette er bare en av mange tilnærminger til spørsmålet, og det er faktisk en tilnærming som innsnevrer spørsmålet om frihet i altfor stor grad. Å redusere frihet til motsetningen mellom frihet fra innblanding og frihet til politisk deltakelse, slik Berlin gjør, er i seg selv et grep for å innskrenke frihetsforståelsen vår innad i en falsk dikotomi.

Hos Berlin og hans foregangsmenn, som f.eks Benjamin Constant, er det alltid den negative friheten som går seirende ut, siden den positive friheten knyttes an til blodbadet etter den franske revolusjon og til undertrykkende kommunistiske stater. Den negative friheten fra innblanding er derimot det frie markedets venn, siden det retter en pekefinger mot all statlig innblanding. Det er god grunn til at det ligger ganske sterke pengekrefter bak å fremme denne forståelsen av frihet.

Når vi snakker om hatytringer, er jo rasisme og sexisme åpenbare arenaer for utøvelse av vilkårlig makt.

Fremfor å ukritisk kjøpe dette rammeverket, burde en norsk offentlig utredning ta utgangspunkt i den forståelsen av frihet som har formet det norske samfunnet, den forståelsen som f.eks lå til grunn hos folk som Henrik Ibsen, Camilla Collett og Bjørnstjerne Bjørnson, og som ligger til grunn for både arbeiderbevegelsens og feminismens fremvekst, og ikke minst i den norske (og også den nordamerikanske) grunnloven.

Dette er en frihetstanke som er mye eldre og bredere enn den negative friheten Berlin skriver om. Denne frihetstanken stammer opprinnelig fra romerretten og tar utgangspunkt i det romerne kalte en liber homo, altså det frie mennesket. Her er det ikke bare fravær av innblanding som gjør deg fri, det må være et totalt fravær av mulighet for innblanding.

Den vilkårlige makten som gir en konge eller en sjef eller en annen mulighet for å blande seg inn i ditt liv utelukkende på bakgrunn av eget forgodtbefinnende, og uten å frykte konsekvenser, må være helt fraværende for at et menneske skal kunne regnes som fritt. Det betyr at i stedet for å være avhengig av dennes gode vilje, må en regulere samfunnet gjennom lover og avtaler som fjerner denne vilkårlige makten og gir frihet som uavhengighet.

Det har vi i Norge fått gjennom grunnlov og annet lovverk, og gjennom hovedavtalen og underliggende tariffavtaler i arbeidslivet. Dette har et godt stykke på vei fjernet vilkårligheten slik at folk slipper å stå med lua i hånda for å blidgjøre sin sjef, konge, mester.

Når vi snakker om hatytringer, er jo rasisme og sexisme åpenbare arenaer for utøvelse av vilkårlig makt. Den som ytrer hat ønsker å dominere den andre og gjøre hen underdanig seg selv – ofte for å styrke sin egen opplevelse av kontroll over omgivelsene når en ikke har kontroll over sitt eget indre liv (men det er en annen diskusjon). Denne vilkårlige maktutøvelsen kan vi bekjempe rettslig ved bruk av velbegrunnede innskrenkninger i ytringsfriheten, slik vi ideelt sett gjør med straffelovens §185.

Derfor burde kommisjonens utredning tatt utgangspunkt i en grundigere drøfting av de momentene jeg har tatt opp her mot slutten.