Tid for raushet?

Om politikere stiller rigide krav, må de etterleve de samme rigide kravene selv. Om de vil ha forståelse for at man ikke er ufeilbarlig og tilgivelse når de gjør feil, må de vise samme forståelse og tilgivende holdning overfor befolkningen.

Det er mye snakk om og forskning på befolkningens tillit til politikerne. Mange er bekymret for at den kan gå ned. Men en tillitsrelasjon går ikke bare én vei. Hvilken tillit man føler den andre part viser, påvirker ens egen atferd.

Det er derfor påfallende hvor mye mindre kunnskap og snakk det er om tillit den andre veien – hvorvidt politikerne stoler på befolkningen.

Man kan få et overordnet bilde av befolkningens tillit ved å stille spørsmål i spørreundersøkelser. I hvilken grad myndighetene har tillit til ulike deler av befolkningen, er et vanskeligere tema å forske på (hei, Forskningsrådet). Men noen observasjoner kan man alltids gjøre.

Én mulig konsekvens av dette er at det blir stadig vanskeligere å rekruttere til politikken.

Det er politikere som har ansvaret for at en student snart må forsvare seg i Høyesterett mot anklager om såkalt «selvplagiat» – en bagatellmessig feil. Studenten er frifunnet i lavere rettsinstanser, men Staten har nektet å gi seg, til sterke protester fra ansatte i sektoren. Politikere er ansvarlige for et NAV-system som slett ikke ser gjennom fingrene om mottakere av ytelser skulle oppgi upresis informasjon. Politikere er ansvarlige for at klinisk edru sjåfører som ikke utgjør noen trafikkfare dømmes for ruskjøring fordi restkonsentrasjoner av THC kan måles i blodet lenge etter inntak.

Som en generell beskrivelse og i fravær av systematisk kunnskap blir dette selvsagt anekdotisk. Det finnes moteksempler. Selvplagiat-saken er likevel et eksempel på at iveren etter å håndheve rigide regler overfor borgerne gjør det vanskelig for politikere som begår grovere brudd mot samme regelverk å be om forståelse og tilgivelse.

Hvem har ikke gjennom et voksent liv gjort noe som ikke tåler forsiden av VG?

Selv om ikke regjeringens medlemmer alltid er direkte og personlig involvert i å etablere slike praksiser, er det i et demokrati de som har ansvaret og muligheten til å gjøre noe med dem. Derfor etablerer befolkningen en helt rimelig forventning om gjensidighet – at de som lager reglene følger dem med minst samme nidkjærhet som de krever av befolkningen.

Når deler av befolkningen på noen områder opplever dyp mistillit fra politiske myndigheter, er det uunngåelig at enhver feil regjeringens medlemmer selv måtte ha begått vil bli ettergått med lupe og føre til statsråders avgang.

Samfunnet er også mer gjennomsiktig enn det noen gang har vært. Med de digitale verktøy som nå er tilgjengelige, har det nærmest blitt lavthengende frukt for journalister å avsløre slike feil. Det vil derfor overraske meg stort om vi ikke framover vil se mange flere saker liknende de vi har sett de siste par årene.

Er makta man får verdt klumpen man går med i magen for at skjelettene en dag vil ramle ut av skapet?

Én mulig konsekvens av dette er at det blir stadig vanskeligere å rekruttere til politikken. Hvem har ikke gjennom et voksent liv gjort noe som ikke tåler forsiden av VG? Er makta man får verdt klumpen man går med i magen for at skjelettene en dag vil ramle ut av skapet?

Det er en fare for at politiske posisjoner vil bli reservert for dydsmønstre. Det er neppe alltid verken de best kvalifiserte eller de som best gjenspeiler befolkningen.

Det er mulig at utfallet av disse konkrete sakene er upåvirket av dynamikken jeg drøfter her. Jeg er likevel overbevist om at reaksjoner som oppleves uforholdsmessige og rigide av befolkningen begrenser politikeres egen margin for å trå feil.

Kanskje er det på tide med mer raushet?