Tilstandsrapport Sverige

Hvis du ankommer Gøteborg sentrum i bil, slik jeg selv gjorde for litt siden, er det stor sjans for at du parkerer i kjelleren på kjøpesenteret Nordstan, for det er her nærliggende hoteller har p-plass-avtale. Når du deretter går gjennom kjøpesenteret på vei til hotellet ditt, oppdager du at det er stappfullt av mennesker; selv etter at alle butikker og cafeer har stengt. Det er i sannhet et underlig syn: Mennesker som sitter i grupper, henger rundt, samler seg i små og store gjenger, som vandrer hvileløst gjennom de lange, opplyste gangene, på vei ingensteds.

Fattigdommen er synlig. Du ser den, føler den, frykter den og kjenner ubehaget av den. Det gjør ikke noe for nattmenneskene på Nordstan at butikkene er stengt. Disse folka har ikke råd til å handle så mye som en sokk under senterets åpningstid uansett.

Hvis man vil diskutere på disse premissene, og ikke på premisset som handler om at innvandrerne og innvandring er skyldige i seg selv, så pågår debatten om Sverige i Sverige hele tiden.

Inntil nylig var Nordstan beryktet for narkosalg, slagsmål, tyverier og ran. Ja, det er beryktet fremdeles, men tingenes tilstand har blitt bedre. En av grunnene til det er at ungdommene som skapte bråk har reist videre, for eksempel til Stockholm. Mange av dem som står for denne kriminaliteten er innvandrere, barn av innvandrere eller papirløse. Men det er ikke derfor de begår kriminalitet. Altså, det å komme fra et annet land disponerer ikke for kriminell atferd.

Bråk og uro oppstår, som områdesjef for politiet Anders Bröjesson sa til SVT, fordi dette handler om fattige, unge menn som står utenfor samfunnet. Det er det som er svenske tilstander. For selv om fattigdommen har en annen hudfarge og et annet språk, er den like nedverdigende, like maktesløs og like håpløs som den alltid har vært.

På tross av mye velstand og gode levekår for det store flertall av svensker: Fattigdommen øker i hele Sverige, også i Gøteborg

Det er det som må være bunnlinja i den svenske debatten, og det er det faktisk ofte også, i svenske aviser. Hvis man vil diskutere på disse premissene, og ikke på premisset som handler om at innvandrerne og innvandring er skyldige i seg selv, så pågår debatten om Sverige i Sverige hele tiden.

Ny rapport om nytt utenforskap

På tross av mye velstand og gode levekår for det store flertall av svensker: Fattigdommen øker i hele Sverige, også i Gøteborg. Ifølge en ny rapport om fattigdom i Göteborg, utført av Ersta Sköndal Högskola på oppdrag fra Sveriges Stadsmissioner, er det den ekstreme fattigdommen som øker. Den som gjør folk så fattige at de ikke vet når de kan spise neste gang – eller – vet hvordan de skal spise med kniv og gaffel. For den gruppa, som gjerne er unge, betyr det at de isolerer seg enda mer. Fordi sosiale settinger blir for pinlige å delta i, forteller forskerne.

Fordi, mener Stadsmissionen, regjeringen nekter å anerkjenne at det finnes folk som sulter i Sverige i dag.

Gøteborg er et interessant eksempel om vi vil studere svenske tilstander. Byen er bare tre timer unna Oslo, og på samme størrelse. Velstanden er stor, som her, men fattigdommen er større enn her. Så vidt vi vet, i alle fall. Jeg har ikke funnet en ny, liknende rapport fra Oslo.

Gøteborg kan både advare oss for hva som kan komme, og inspirere oss til å finne løsninger, dersom vi også får en samfunnsutvikling med flere folk som faller tvers gjennom velferdsnettet vårt.

Den svenske fattigdomsrapporten kom 17. oktober i 2017, og er den tredje siden man begynte med det i 2015. Årets rapport peker ut to voksende grupper av fattige: Papirløse, og de som går på offentlig velferd over lang tid.

Det er kanskje nye folk, men primærbehovene som dekkes her er gamle

Målet med rapporten er først og fremst å synliggjøre fattigdommen for myndigheter og politikere. Fordi, mener Stadsmissionen, regjeringen nekter å anerkjenne at det finnes folk som sulter i Sverige i dag. Og da klarer de heller ikke finne løsninger på dette.

Sultne svensker

Hver dag kommer minst 100 mennesker til brødutdelingen hos Stadsmissionen. I tillegg opplever de en stor økning i antall barnefamilier og unge voksne som trenger hjelp til å betale husleie eller strøm. Det er kanskje nye folk, men primærbehovene som dekkes her er gamle.

Stockholms Stadsmission ble grunnlagt, som den første av i dag totalt 9, i 1853. Urbaniseringen den gang førte til migrasjon fra landsbygd til by, med tilhørende hjemløshet, arbeidsløshet, og akutte behov for støtte, hjelp og bidrag. Gøteborg fikk Stadsmssion i 1952. Mens ny fattigdom i 2016 krevde to nye Stadsmssioner, i Eskilstuna og Örebro – på grunn av den samme årsaken som for 150 år siden: økende migrasjon, hjemløshet og fattigdom.

To tredjedeler av alt arbeid de driver med, handler nettopp om å mette sultne.

Og nå også: Behov for veiledning i det offentlige hjelpeapparatet, et hjelpeapparat som i dag ikke strekker til og derfor lener seg på frivillighet. Fattigdommen rammer også det offentlige.

«Vi måste sluta blunda för det faktum att människor idag, i Sverige 2017, går hungriga! Fattigdomen i Sverige är reell.» Skriver Stadsmissionen i sin rapport, og etterlyser et minimum av handlingsvilje hos politikerne.

For, når den svenske regjeringen i sin rapport til FN og Agenda 2030 melder at det ikke finnes absolutt fattigdom i Sverige og skryter av at den offentlige sosialhjelpen skaper trygghet for alle, da tar de ikke fattigdommen og brødkøene på alvor skriver Stadsmissionen. To tredjedeler av alt arbeid de driver med, handler nettopp om å mette sultne.

«Sett ned en kommisjon som sammen med sivilsamfunnet kartlegger fattigdommen i Sverige, for bare da kan vi finne ut hvordan vi kan håndtere den», krever Stadsmissionen i rapporten.

Hvem er de fattige?

Fattigdomsrapporten fra oktober 2017 identifiserte fire særlig utsatte grupper: mennesker som lever på samfunnets støtteordninger, utsatte EU-borgere, papirløse, og svenske borgere som har falt mellom alle stoler. Noen mangler evner til å navigere i en stadig mer komplekst velferdssystem. En fjerdedel av Stadsmissionens arbeid handler om å være veiviser mellom individ og et ugjennomtrengelig byråkrati.

Den siste gruppen, de som havner mellom stolene, er folk som lever i absolutt fattigdom. Som ikke har noen penger og heller ikke aner når de får noen. Det er en gruppe som man hittil ikke har forestilt seg at finnes i Sverige. Noen av dem blir nå henvist til Stadsmissionen fra kommunens sosialtjeneste, uten noe formelt avslag derfra.

Og med utenforskapet kommer gjerne uroen og kriminaliteten, men man blir ikke kvitt det siste uten å løse det første.

Dette er mennesker med ulike livsskjebner, svenske borgere som burde hatt sosialstøtte, men som av ulike grunner ikke får det. Det kan handle om systemfeil, eller at man for eksempel har altfor mye gjeld som man så forsøker å betjene ved å jobbe svart, som igjen har gjort at man både er mer utsatt som arbeidstaker og utsatt når staten skal ha opplysninger om deg. Man forsøker å rette opp, men roter det til.

Den første gruppen, de som lever på støtteordninger, er gjerne mennesker som får en type offentlig støtte som er ment å vare i kun få måneder og derfor er svært lav. Men Stadsmissionen møter folk som har levd opptil 10 år på slike ordninger, med hverdager der det ikke finnes rom for vintersko, julegaver eller nye briller.

Mange av dem bærer på gammel gjeld de umulig kan betjene uten å bruke opp alt de skulle brukt på hus og mat. I 2016 var det 1700 familier i Göteborg som fikk støtte fra Stadsmissionen til nettopp slike ting. Toppen av isfjellet, mener det frivillige hjelpeapparatet.

En helt annen gruppe som rammes av pengeknipe, er pensjonistene. Tallet på fattige eldre i Sverige har doblet seg siden 2006, etter at «bromsen» – bremsen – i det svenske pensjonssystemet ble slått på i 2010. Bremsen slår inn når utgiftene i pensjonssystemet ser ut til å bli større enn inntektene.

Rapporten viser at denne gruppen lever i akutt utsatthet, uten mulighet til å forsørge seg selv

Noen er hjemløse, og faller utenfor offentlig statistikk. Men de lever fra dag til dag, i reell fattigdom, i strøjobber, svarte jobber, på sivilsamfunnets bistand.

Felles for alle grupper er de lever i utenforskap. Og med utenforskapet kommer gjerne uroen og kriminaliteten, men man blir ikke kvitt det siste uten å løse det første.

EU-borgere uten rettigheter

EU-borgere har rett til å søke jobb og studere i andre EU-land, og har i Sverige med det rett på svensk velferd. Men hvis EU-borgeren mister jobben eller slutter på studiet, har man ikke lenger rett til opphold, og heller ikke til velferd. Rapporten viser at denne gruppen lever i akutt utsatthet, uten mulighet til å forsørge seg selv. Og fordi det offentliges ansvar for denne gruppen er uklart, er man i realiteten overlatt til seg selv, i et arbeidsmarked som er mye mer byråkratisk, formelt og komplekst enn mange er vant til hjemmefra.

Personer med avslag på asylsøknad, men som ikke reiser likevel, er såkalte papirløse. De lever i et skyggesamfunn, uten rettigheter og uten at de er registrerte noe sted. Denne gruppen er blant de mest fattige. Totalt avhengige av sivilsamfunnet eller av svart arbeid, der ingen stiller spørsmål rundt hvem de er eller hvor de bor.

«Dette skyggesamfunnet kommer til å utfordre oss som land» advarer Stadsmissionen i rapporten

Ingen vet akkurat hvor mange de er i Sverige, tallet varierer mellom 10-50000, men det kan godt være flere. Papirløse barn har faktisk rett på skole og helsetjenester, men fordi politiet leter etter familiene nettopp på slike steder, er det mange som ikke benytter seg av denne rettigheten likevel.

Systemsvikt eller systemskifte?

15 prosent av Stadsmissionens bistand til papirløse handler om direkte økonomisk hjelp. Denne gruppen vokser, og består av stadig flere barn. «Dette skyggesamfunnet kommer til å utfordre oss som land» advarer Stadsmissionen i rapporten. For – selv om mennesker ikke finnes i det offentlige systemet og dermed er usynlige, er deres problemer, sult, hjemløshet og total fattigdom like reell. Og konsekvensene av desperasjonen også.

Rapporten spør: Er denne utviklingen mot mer utenforskap og fattigdom et hint om systemsvikt, at velferdstjenestene må forbedres. Eller er det rett og slett snakk om et systemskifte der samfunnet ikke lenger kan ventes å ta vare på alle borgerne, men resignerer og overlater de fattigste til frivillige?

Fattigdomsrapporten fra 2017 viser at selv svært fattige unngår å kalle seg selv fattige

I 2018 skal Stadsmissionen legge om hvordan de drifter seg selv. Fordi: behovet for mat og helt grunnleggende behov øker i Gøteborg, og sivilsamfunnet må prioritere denne helt akutte nøden først. På tross av denne utviklingen: Sverige har i dag 160 milliarder kroner mindre på budsjettet for å hindre fattigdom, enn de hadde i 1980.

Skammen

Selv i en åpen tid som vår, der liv etter liv brettes ut i sosiale medier, finnes det fremdeles noen store tabu. Et av de største er å være fattig, og den skammen som følger med dette gjør at små grep man selv kan ta, likevel kan kjennes umulige. I Gøteborg selges gatemagasinet Faktum, som per i dag gjør at 300 personer kan få et minimum av inntekt. Men på tross av økende fattigdom opplever de ikke et rush av nye selgere.

«Vi har ressurser til å møte behovet, men det finnes en skyll-på-deg-selv-mentalitet som gjør at det oppleves stygt å være fattig. Det er ikke noe man vil vise frem. For mange er det derfor et stort skritt og stille seg på gaten å selge Faktum» sier sjefsredaktør Sarah Britz. Fattigdomsrapporten fra 2017 viser at selv svært fattige unngår å kalle seg selv fattige.

 I 1990 skilte det 40 prosent i inntekt mellom de rikeste og fattigste bydelene, mens det i dag skiller 262 prosent

Bare noen få meter fra kjøpesenteret Nordstan ligger det flotte Posthuset fra 1925 på Drottningtorget. Posthuset ble kjøpt av Petter Stordalen for 1.3 milliarder og raskt gjort om til et luksushotell. På samme sted, midt i sentrum, lå tidligere fattighuset «Bracka», der folk bodde under ganske andre forhold enn på Clarion Hotel Post.

Gøteborg har tatt vare på sine fattigste siden tidlig på 1600-tallet, og var lenge et forbilde for resten av Sverige på det feltet, med gratis skole for fattige barn allerede fra 1700-tallet. Denne historiske kontrasten reflekterer også sosiale kontraster i dag.

Et delt samfunn og fattige arbeidere

Akkurat som Oslo er Gøteborg en delt by. Faktorer som levealder og tannhelse viser seg svært ulike i ulike bydeler. Hvert år slippes en jämlikhetsrapport i Göteborg. Rapporten i 2017 viser at byen fungerer bra på mange områder, for eksempel har ulikhetene minsket på videregående skole, og når det gjelder arbeidsløshet.

Men ulikheter i inntekt fortsetter å øke. I 1990 skilte det 40 prosent i inntekt mellom de rikeste og fattigste bydelene, mens det i dag skiller 262 prosent. Og mest skremmende av alt: 2017-rapporten viser for første gang hvordan mange gøteborgere, på tross av at de har en eller flere jobber, tjener så lite at de anses som fattige.

Kanskje tar ikke svenskene den norske «svenske tilstander»-debatten sånn som mange av oss klager over at de burde ta den. Kanskje tar de den mer modent enn oss

Av de som har foreldre som er født i utlandet, er tallet 34 prosent arbeidende fattige. Blant de med svenskfødte foreldre er tallet 7.6 prosent. Dermed har Sverige for første gang fått sine fattige arbeidere, en gruppe som tidligere har vært forbundet med land med langt større klasseskiller og dårligere økonomi. Andelen av dem som tjener mindre enn 60 prosent av medianinntekten øker, og svært mange av dem er kvinner

I Sverige som helhet har gruppen arbeidende fattige økt med 40 prosent i perioden 2006-2013, ifølge en rapport fra Lina Stenberg i Tankesmedjan Tiden.

Tålmodig arbeid for endring

Kanskje tar ikke svenskene den norske «svenske tilstander»-debatten sånn som mange av oss klager over at de burde ta den. Kanskje tar de den mer modent enn oss. I stedet for å skrike opp om innvandreren som et problem, eller hisse seg opp over dem som slapp dem inn, lanserer Gøteborg Stad i stedet prosjekter som «Jämlikt Göteborg», der man rett og slett har regnet seg frem til at likhet lønner seg, rent økonomisk.

«Dersom man utjevner uhelsen i Sverige, vil Sverige spare 200 milliarder per år», sier Michael Ivarson, direktør for Social resursförvaltning i Göteborgs Stad. Arbeidet for gøteborgernes helse anses som en investering både i menneskers liv og samfunnets økonomi. For uhelse er tett knyttet til fattigdom. Fattigdom gjør folk og samfunn syke. Da betyr det i grunn mindre hvor den fattige kommer fra. De er her, og for alles beste må vi få dem innafor.

Dette vil aldri være enkle debatter som handler om bare innvandring og kultur

De aller fattigste, verken i vår del av verden eller andre steder, har ingen felles stemme som snakker for dem. De har i tillegg svært få arenaer å snakke på, eller ork og energi til å snakke noe særlig i det hele tatt. Å være fattig er å møtes med forakt og bebreidelse fra storsamfunnet. Kanskje særlig i vår tid, når storsamfunnet lever etter en ideologi som overlater ansvaret tungt til hver og en av oss for suksess eller misere.

Når dette blandes med innvandringsskepsis i ulike varianter, der man til og med klandres for å det hele tatt å være i landet, kan sausen av menneskeforakt og fattigdomsforakt koke ned til en uvilje til å virkelig ville hjelpe. Det er også en saus som kan koke over for dem som må leve med forakten.

Grunnproblemene må tas tak i først

«Varje samhälle måste bedömas efter hur man behandlar sina mest utsatta medborgare» sa Tage Erlander i sin tid. Hvordan skal vi bedømme Sverige i dag? Gøteborgs Stadsmission skriver i sin rapport om en ny slags utsatthet som Sverige ikke har sett på mange tiår. Hullene i velferdsnettet blir stadig større. Hvordan kom de dit?

Dette vil aldri være enkle debatter som handler om bare innvandring og kultur. Det handler like mye om nedleggelse av hjørnesteinsbedrifter, uheldige boligprosjekter utenfor bysentrene, om nedrigging av velferdsstaten og privatisering av velferdsgoder – som for eksempel skoler.

Men i dag fortsetter fattige folk å vandre hvileløst rundt på Nordstan, i Gøteborg sentrum

Det vil handle om svekkelse av pensjonssystemer og støtte til arbeidsløse som er umulig å leve av, om EUs regelverk for innvandring som gjør innvandrere fra Europa sårbare og utsatte. Om et asylsystem som ikke fungerer, som gjør at ungdommer lever papirløst på flukt, ofte med kriminalitet som eneste levevei. Et rettsusikkert asylsystem som FN for lengst har kritisert Sverige hardt for.

Grunnproblemer, slik Stadsmissionen beskriver det, som man må gripe fatt i for å klare å løse alt det som kommer etterpå.

I 1972 rev Gøteborg byens slumaktive gårder med lumske klubber og barer, i det som til da var Sveriges største bysanering. Nå skulle man kriminaliteten til livs, og skape en ny og lys fremtid.

Fremtiden ble kjøpesenteret «Nordstan», bygget på ruinene av gammel fattigdom. Kjøpesenteret skulle være en plass for allmennheten, og det er derfor det holder åpent til midnatt, langt etter stengetid. Men i dag fortsetter fattige folk å vandre hvileløst rundt på Nordstan, i Gøteborg sentrum.