To bevegelser, én kamp

Årsaken er neppe vond vilje. Det er snarere en strukturell blindhet på begge sider, forsterka av tiår med parallelle kamper som sjelden har kryssa hverandre. For å forstå hvor vi er, er det verdt å se tilbake.

Da Alta-saken mobiliserte Norge på slutten av 1970-tallet, var det naturvernere og samer som stod fremst. Fagbevegelsen var i stor grad fraværende – ikke fordi arbeiderne var likegyldige til naturen, men fordi kampen ikke ble formulert som tilhørende dem. Kraftutbygging betydde arbeidsplasser. Naturvern betydde brems. Slik ble det stående, sjøl om virkeligheten var langt mer sammensatt. Den kløfta har aldri helt lukka seg.

En gruvearbeider i Rana har legitime interesser som ikke uten videre lar seg harmonere med strengt naturvern.

Fagbevegelsen har bygd sin styrke på industri, fossile verdikjeder og forutsigbare arbeidsplasser. Å true disse kan oppleves som et angrep – ikke et tilbud. Og av og til er det et angrep, særlig når omstillingskrav kommer uten troverdige svar på hva arbeiderne skal leve av etterpå. Det er ikke irrasjonelt å forsvare det man har når alternativet er uklart.

Men kan arbeiderbevegelsens blindhet i motsatt retning bli like kostbar? Klimakrisa og naturtapet rammer arbeiderklassen hardest. Det er ikke de rike som bor i flomsonene. Det er ikke overklassen som mister jord, fiske og friluftsliv når naturens bæreevne bryter sammen. Vi er allerede inne i krisa – arter forsvinner, ekstremværet øker, matjorda forringes. Kortsiktig forsvar av gamle arbeidsplasser kan i realiteten bli et forsvar av et system som stjeler framtida fra de samme menneskene organisasjonene er ment å beskytte.

 

Motsetningene er reelle – men ikke like store som de ser ut

Det finnes ekte konflikter. En gruvearbeider i Rana har legitime interesser som ikke uten videre lar seg harmonere med strengt naturvern. En oljearbeider på Mongstad ser ikke automatisk si framtid i vindmøllefundamenter til havs. Å overse dette er å miste troverdighet – og troverdighet er det miljøbevegelsen har råd til å miste minst av akkurat nå.

Vinduet for å påvirke omstillinga på arbeidernes premisser er åpent nå – ikke om ti år.

Men hvem tjener egentlig på at denne motsetninga holdes levende? Neppe arbeiderne. Neppe naturvernerne. Og neppe naturen. Det er kapitaleierne i fossil industri, lobbyistene i Norsk Olje og Gass, høyrepartiene som bruker arbeiderklassens bekymring som skjold for en politikk som gagner aksjonærene. Splittelsen mellom grønn og rød er ikke et naturlig faktum – den er et politisk prosjekt. Og det er høyrekreftene som har mest å tjene på at den består.

 

Hva kreves av miljøbevegelsen?

Miljøbevegelsen bør slutte å snakke om arbeiderklassen og begynne å snakke med den. Er er vi villige til å ta inn over oss at omstilling uten sosial trygghet kan bli klasseforakt med grønt flagg? Klimapolitikk som de ressurssterke kjøper seg ut av med elbil og solceller, mens resten bærer kostnadene, er ikke radikal – den er urettferdig. Miljøbevegelsen må også være villig til å kjempe for rettferdig omstilling, ikke bare for omstilling i seg sjøl. Det er en forskjell som betyr noe for veldig mange mennesker.

 

Hva kreves av arbeiderbevegelsen?

Arbeiderbevegelsen må gjenoppdage sin egen radikale tradisjon. Den ble ikke stor av å forsvare det bestående – men av å kreve et annet samfunn. Tør vi spørre om å forsvare fossile arbeidsplasser inn i 2040 i realiteten er å sende neste generasjon regningen for ei krise de ikke skapte?

Det er ikke nok å si at klima og klasse henger sammen.

Vinduet for å påvirke omstillinga på arbeidernes premisser er åpent nå – ikke om ti år. LO har styrke nok til å sette betingelser for hvordan det grønne skiftet skal skje – men LO må faktisk ville det, og slutte å la partilojalitet begrense hva som er mulig og legitimt å tenke.

 

Ungdommen viser vei

De gamle skillene sitter løsest hos de unge. Mange unge fagorganiserte er grønnere enn sine organisasjoner. Mange i klimabevegelsen er mer klassebevisste enn sine. De arver både krisa og regninga – og de veit det. I dem finnes kimen til den alliansen de etablerte bevegelsene ennå ikke har klart å bygge. Det er ikke tilfeldig at de mest lovende eksemplene på grønn faglig organisering kommer nedenfra, fra unge arbeidere som nekter å velge mellom klimaet og levebrødet.

 

Alliansen lever allerede – den trenger bare å vokse

Samarbeidet trenger ikke vente på store organisatoriske vedtak. Det kan starte – og starter allerede – i det små. I borettslaget som diskuterer solceller og tryggere sykkelvei. I velforeningen som protesterer mot nedbygging av nærnaturen.

Den splittelsen mellom grønn og rød som høyrekreftene lever godt på – den hadde vi kanskje råd til i ei annen tid. Ikke i denne.

I den lokale fagforeninga som inviterer miljøvernere til medlemsmøtet. I 1. mai-toget der grønne og røde faner går side om side. Summen av disse møtene er ikke ubetydelig. De er selve grunnlaget for en bevegelse som kan utfordre høyrekreftene der det virkelig teller.

 

Et felles prosjekt – “Grønn enhet mot høyrekreftene!”

Det er ikke nok å si at klima og klasse henger sammen. Det gjør de, men det setter seg sjelden i kroppen på folk som er redde for jobben sin. Det vi trenger er bevisstheten om en konkret felles motstander og et konkret felles prosjekt.

Motstanderen er høyrekreftene som tjener penger og makt på forsinkelse – fossilobbyister, finanskapital låst i fossil infrastruktur, politikere som snakker om “realistisk tempo” mens klokka går. Prosjektet er ei rettferdig grønn omstilling der arbeidsfolk ikke betaler prisen aleine, ny industri bygges med fagorganisering, tariffavtaler og anstendig lønn, og naturen ikke ofres for kortsiktig profitt.

Den splittelsen mellom grønn og rød som høyrekreftene lever godt på – den hadde vi kanskje råd til i ei annen tid. Ikke i denne. Ikke nå, når hvert år med utsettelse lukker dører som ikke vil kunne åpnes igjen.

Arbeidere og naturvernere, fagforeninger og miljøorganisasjoner, klimaungdom og industriarbeidere – vi må stå på samme side mot de kreftene som vil at ingenting skal forandre seg.