Tre myter om formueskatten

Dette stortingsvalget ga oss den mest omfattende påvirkningskampanjen vi har sett i et norsk valg. En liten gruppe svært rike bedriftseiere gikk sammen og brukte store summer for å sikre borgerlig seier og lavere formuesskatt. De lyktes ikke, men kampen for å fjerne skatten er langt fra over. Nå rettes det meste av innsatsen mot å påvirke politikerne som faktisk styrer, ikke velgerne.

Stoltenbergs ønske om et bredt skatteforlik er akkurat det aksjonsgruppene og deres støttespillere trenger for å få til endringene de ønsker, selv etter valgnederlaget. Høyresiden har allerede varslet at formuesskatten må på bordet dersom et forlik skal være aktuelt.

Debatten er ikke over

At kampen nå flyttes fra medieoppslag til lukkede møterom betyr ikke at den offentlige debatten er over. For å få folk til å godta skattekutt for de rikeste, må de fortsatt overbevises om at det også er i deres interesse. Derfor dukker det opp nye bedriftshistorier og artikler også nå, etter valget. De vil inneholde de samme mytene – og vil fortsatt være uten tall, men fulle av følelser. Blir det satt ned en skattekommisjon, vil mytene også brukes som argumenter der.

Nå rettes det meste av innsatsen mot å påvirke politikerne som faktisk styrer.

Det er ikke alltid lett å se at påstandene som fremmes er feil. Derfor vil jeg gå gjennom de tre mest brukte mytene om formuesskatt, og forklare hvorfor de nettopp er myter.

Myte 1

Dette er en myte som blir mye delt og som umiddelbart virker å være sann; utenlandske eiere slipper jo å betale norsk formuesskatt. Men det er en misforståelse av hvordan skattesystemet fungerer.

Formuesskatt er en personskatt, ikke en bedriftsskatt. Den påvirker ikke selskapets lønnsomhet, konkurransekraft eller investeringsevne. Den påvirker kun eierens private økonomi. Norske eiere betaler formuesskatt til Norge, mens utenlandske eiere som oftest betaler en kapitalbeskatning til sitt hjemland, i form av formuesskatt, arveavgift, eiendomsskatt eller annen beskatning, slik vi har vist i denne artikkelen på faktaomformuesskatt.no.

Formuesskatt er en personskatt, ikke en bedriftsskatt.

En del av denne påstanden går på at bedriftene med norske eiere har mindre igjen å investere for, fordi eierne må ta ut utbytte. I samtlige bedrifter vi har analysert på vår side har eierne tatt ut betydelig mer i utbytte enn hva som trengs for å betale formuesskatten. Det er altså privat forbruk eller investeringer utenfor selskapet som har “tappet” bedriften, ikke formuesskatten.

 

Myte 2

Det er problematisk at formuesskatten må betales når en bedrift går med underskudd

Også denne kan virke logisk; hvorfor skal man betale skatt når bedriften taper penger? Men, som i den første myten, er det viktig å huske på at dette er en personskatt, ikke en selskapsskatt. Om bedriften tjener penger eller ei er altså totalt irrelevant. Og sånn må det være.

Skatteplanlegging

Åpner man for unntak når en bedrift går med underskudd åpner man også for omfattende skatteplanlegging. Å planlegge for små underskudd i flere år, og heller store overskudd i enkeltår, vil spare eierne for betydelig skatt. Skal formuesskatten fungere og treffe rettferdig kan vi ikke åpne opp smutthull som kan utnyttes.

Åpner man for unntak når en bedrift går med underskudd åpner man også for omfattende skatteplanlegging.

Det er også verdt å nevne at det heller ikke er foreslått unntak for private eiendeler, som en bil, som taper seg i verdi. Et unntak for den formuen som er bundet opp i selskap som går med underskudd gjør altså at de rikeste får en fordel andre ikke får.

 

Myte 3

Formuesskatt må betales av maskiner og utstyr selv om disse verdiene ikke kan brukes til å betale skatten.

Dette er det som ofte omtales som “arbeidende kapital”, et begrep som omfatter betydelig mer enn dette og som økonomer sier ikke har en presis faglig betydning.

Verdier er verdier, enten de står på bankkonto, i aksjer eller i maskiner.

Formuesskatt betales av eiere for verdien av formuen deres. Det spiller ingen rolle hva formuen består av. Verdier er verdier, enten de står på bankkonto, i aksjer eller i maskiner. Å hevde at en privatperson ikke kan betale formuesskatt fordi pengene er bundet i maskiner og utstyr er like lite logisk som å hevde at en privatperson ikke kan betale skatt fordi formuen deres består av hus eller bil.

Ikke en straff

Hvor mye som er bundet i maskiner og utstyr er i stor grad et valg. Maskiner og utstyr er ofte finansiert med lån. Verdien nedskrives i takt med at lånet nedbetales, slik at det aldri utløser noe særlig formuesskatt. Velger man å finansiere et dyrt innkjøp uten lån er det et tegn på veldig god økonomi i bedriften, og da er det vanskelig å påstå at formuesskatten som utløses av at man hadde penger til å betale kontant, skal være et problem.

Kuttene er utformet med nær kirurgisk presisjon for å gi lettelser til de rikeste av de rike.

Formuesskatten er derfor ikke en straff for å investere, men et uttrykk for et grunnleggende prinsipp: at den som eier mye også skal bidra mer til fellesskapet.

Likevel er det nettopp denne delen av formuesskatten høyresiden vil svekke. Forslagene om å skjerme såkalt “arbeidende kapital” treffer ikke dem som har formuen i hus og hytte, men de som eier store selskaper og finansformuer. Kuttene er utformet med nær kirurgisk presisjon for å gi lettelser til de rikeste av de rike.

 

Mer enn økonomi

Formuesskatten er ikke perfekt, men problemene kritikerne viser til er i stor grad myter. Den bidrar til å utjevne forskjeller og sikrer at også de som har mest, bidrar. At alle bidrar etter evne, er en viktig årsak til at Norge har hatt høy tillit, små forskjeller og sterke fellesskap. En eventuell skattekommisjon må ikke la seg påvirke av disse og andre myter. Venstresiden må ikke gi støtte til høyresidens ønske om lavere skatt for de rikeste.

De siste tiårene har vi sett hvordan ulikheten øker i land der slike prinsipper svekkes – også her i Norge. Når de rikeste får stadig mer økonomisk og politisk makt, blir det vanskeligere for vanlige folk å bli hørt. Da mister vi noe av det som har gjort Norge til et godt land å leve i.

Demokratiske prinsipp

At aksjonsgruppene nesten lyktes med å “kjøpe valget”, viser at forskjellene i makt og rikdom allerede er for store i Norge. Når økonomisk makt kan oversettes til politisk innflytelse, står selve prinsippet om likeverdig demokrati på spill. Skal vi unngå dette i fremtiden, må reglene for politisk reklame strammes inn og forskjellene reduseres, ikke økes.

Formuesskatten handler derfor om mer enn økonomi. Den handler om hvilket samfunn vi ønsker å være: et samfunn der makt og rikdom ikke samles på toppen, men bidrar tilbake til fellesskapet som gjorde suksessen mulig.