Tre skritt til høyre

På en regnfull lørdag i september møtte noen tusen mennesker opp i Den Haag, det politiske hjertet i Nederland, for å protestere mot asylpolitikken. Demonstrasjonen var arrangert av den 26 år gamle aktivisten Els Noort, som kaller seg «Els Rechts» («Els Høyre») på sosiale medier. Det skulle være en fredelig markering. Mens regnet pisket ned, sto Noort og andre talere som gjentok at Nederland hadde blitt ødelagt og «tatt fra dem».

Lenger bak på plassen var stemningen dystrere. Grupper av svartkledde menn kom bærende på bannere fra høyreekstreme bevegelser med navn som Voorpost og Defend Netherlands. Flere viftet med flagg som lignet det nederlandske, men der det røde feltet var byttet ut med oransje. Det såkalte prinseflagget har en lang historie, men det er mest kjent fordi det ble brukt av nasjonalsosialistene på 1940-tallet.

Wilders’ parti har siden opprettelsen i 2006 hatt samme grunnfortelling: Nederland ødelegges av innvandring og islam.

Så eskalerte det. Noen hundre demonstranter blokkerte en motorvei, andre kastet tungt fyrverkeri og satte fyr på en politibil. Folk ropte slagord om «jødepakk» og «utlendinger ut»; noen gjorde hitlerhilsen foran kamera. Flere politifolk og journalister ble angrepet. Ved partikontoret til det sosialliberale partiet D66 kastet noen stein gjennom rutene. Partiets leder, Rob Jetten, anklaget voldelige høyreekstremister, og pekte på politikere som brukte splittende og krigersk språk, som medansvarlige for et farlig klima.

Andre ville ikke bruke akkurat de ordene. Politikere fra regjeringspartiene snakket om «pøbler» og «hooligans». I en hastedebatt i parlamentet ville ikke fungerende justisminister Foort van Oosten (VVD) ta ordet høyreekstrem i sin munn, selv om sikkerhetstjenesten hadde rådet ham til å gjøre nettopp det. En partikollega refset opposisjonen for å «politisere» opptøyene, der folk hadde gått med partiflagg og nazisymboler. Els Noort, på sin side, ymtet om at «antifa» muligens hadde provosert fram volden.

 

Valgkamp og berøringsangst

Hva sier dette om det politiske klimaet i Nederland, der det igjen avholdes parlamentsvalg 29. oktober – det niende på 23 år? Én ting vi så, var frykt for å snakke om ytre høyre som et problem, i et land der Geert Wilders’ Frihetsparti (PVV) er det største partiet. Justisministeren representerer restene av en regjering som begynte med fire partier: PVV, VVD, BBB og NSC. I juni felte Wilders regjeringen fordi de andre ikke ville innføre en radikal og lovstridig asylplan umiddelbart. I august trakk også NSC seg. Så var de to.

Når folk snakker om politikere som pisker opp hat, er det først og fremst Wilders de mener.

Wilders’ parti har siden opprettelsen i 2006 hatt samme grunnfortelling: Nederland ødelegges av innvandring og islam. Det er en venstrevridd elite, inkludert pressen, akademia, rettsvesenet og kulturlivet, som har skylda – i tillegg til internasjonale organer og partiene til venstre for PVV. Alle disse beskrives rutinemessig som landsforrædere, illegitime, gærninger og femtekolonner; innvandrere er invasjonsstyrker, ekstremister og voldelig pakk.

Når folk snakker om politikere som pisker opp hat, er det først og fremst Wilders de mener. Koblingen mellom PVV og anti-innvandringsdemonstrasjonen i Den Haag er heller ikke søkt. Els Noort kalte seg «Els PVV» tidligere og har lagt ut stolte selfies med Wilders. Noort hevdet en stund at Wilders var på talerlista, noe partiet måtte avkrefte. Antakeligvis skjønte de, i motsetning til arrangøren, hva slags krefter en slik markering ville slippe løs.

 

Sola som ikke begynte å skinne

I 2023 ble PVV for første gang landets største i valg. Som andre høyreradikale partier i Europa har de lenge bygget seg opp i opposisjon mot hele systemet. De ble også holdt utenfor,  ikke minst av Mark Rutte, lederen for høyreliberale VVD. Men da Rutte gikk av for å bli Nato-sjef, åpnet hans etterfølger, Dilan Yesilgöz, døra. Kombinert med en utypisk valgkamp, der den mediefiendtlige Wilders plutselig stilte smilende på TV og åpnet for kompromisser, ga det et byks til PVV.

Endelig skulle Wilders få en hånd på rattet. «Sola vil begynne å skinne i Nederland igjen», lovet han på X, ledsaget av grelle, KI-genererte bilder av flagg, kyr og vindmøller.

Misnøyen i befolkningen har økt.

Men det ble regn. Regjeringen, med den partiløse byråkraten Dick Schoof som statsminister, har fått til lite. Det ble to år med krangling, mistillit skandaler og dårlig politisk håndverk. Et forsøk på å utrope en «asylkrise» feilet, lovforslag ble stanset i kontrollorganer. Boligkrise, prisvekst og nitrogenutslipp fra landbruket er blant problemene som står uløst.

Misnøyen i befolkningen har økt. Ifølge en undersøkelse har kun 4 % av nederlendere tillit til politikken, det laveste tallet noensinne. I en annen oppga 60 % at politikken gjør for lite for å løse problemer, og et flertall føler seg maktesløse og frustrerte.

Velgernes vrede går hardt utover regjeringspartiene. Det vil si: tre av dem. Bondepartiet BBB og sentrum-høyrepartiet NSC, som var de store utfordrerne på 2020-tallet, har falt som stein. En uke før valget får de 0-1 og 2-3 % i målingene. Også VVD ligger dårlig an. Partiet som leverte statsminister fire ganger på rad, får nå rundt 10 % (tall fra 25.10). Men ett parti har gått fritt: PVV. Siden regjeringens fall har de stabilt fått 20-22 %. Riktignok viser målinger fra oktober en svak nedgang – men PVV ligger fortsatt an til å bli landets største parti.

 

Populismens straffefrihet

Hva er det som gjør at Wilders slipper unna så lett? Én grunn er at han aldri viker en tomme. Ifølge statsviteren Léonie de Jonge, som forsker på høyreradikale bevegelser i Europa, evner disse partiene å innta en dobbeltrolle: Når de kommer til makta, fortsetter de samtidig å være opposisjon.

Hos PVV har dette vært spesielt tydelig, siden Wilders – partiets leder og eneste medlem – ikke selv ble med i regjeringen. Som parlamentarisk leder kritiserte han regjeringen-Schoof fra talerstolen og på X. Han forsvarte PVV-statsråder, også når de gjorde bisarre ting, og mente at all forsinkelse skyldtes at de ble «motarbeidet». Og mange er enige.

Dette er høyrepopulisters «superkraft»: Når de ikke leverer, er det alle andres feil.

Forskning har vist at velgerne til høyreradikale partier har lavere forventninger og i mindre grad straffer dem. Dette er høyrepopulisters «superkraft»: Når de ikke leverer, er det alle andres feil. Å ikke få gjennom sakene sine kan til og med styrke fortellingen om mektige krefter som undertrykker «folkets vilje».

Det er også en dypere dimensjon ved dette. Velgere av populistiske partier mener at det viktigste er at politikere taler deres sak og kjemper kompromissløst. Å trekke seg fra en regjering og kaste landet ut i politisk kaos, etter å i årevis ha klaget over at det ikke skjer noe, kan fra et sånt ståsted virke både rasjonelt og forsvarlig.

Ifølge en fersk studie er bare 49 % av nederlendere fornøyd med demokratiet. Men hva demokratiet skal være, finnes det svært ulike ideer om. De fleste som stemmer på venstresida og sentrumspartier mener at det er viktigere å verne rettsstaten enn å følge flertallets vilje til enhver tid. Hos ytre høyre-partier som PVV og det enda mer ekstreme FvD er det motsatt: Folkeviljen må kunne trumfe rettsstaten.

 

Normalisering av det ekstreme

I nesten 20 år har Wilders påvirket nederlandsk politikk og den offentlige debatten – ikke minst ved å undergrave tillit til rettsstaten og systemet. Wilders ser på Ungarn som en stor inspirasjonskilde, og etter Viktor Orbáns modell anklager han dommere, institusjoner og akademia for å stå i ledtog med «venstresida». Retorikken har smittet: BBB sår tvil om kritiske forskere og juridiske instanser, VVD angriper «partiske» eksperter.

Mediene har tatt over fortellingen om at «folk» er imot innvandring, tross studier som viser et langt mer nyansert bilde.

Så er det innvandring, som ingen lenger omtaler som noe annet enn et problem. Fra høyre til venstre snakkes det om å begrense «asylstrømmen». Mens venstrepartiet Groenlinks/PvdA setter sin lit til Europa for å fikse asylkrisa, kapper høyre fløy om å være drøyest. Etter PVV snakker også BBB nå åpent om «remigrasjon»: et begrep fra ytterliggående bevegelser som betyr deportasjoner, også av folk med statsborgerskap. Mediene har tatt over fortellingen om at «folk» er imot innvandring, tross studier som viser et langt mer nyansert bilde.

Léonie de Jonge er blant dem som roper varsko om normaliseringen av både fremmedhat og antidemokratisk retorikk. Mens Wilders tar avstand fra voldsbruk, er det ikke lett å skille retorikken hans fra den til bevegelser som «Defend Netherlands». Han har rost folk som drev med illegale «grensekontroller» og sprer falske bilder av brune menn som fosser inn over grensene og trakasserer blonde kvinner.

Noen går enda lenger: Forum voor Democratie, som ble landets største i et fylkesvalg i 2019, har ropt om «tribunaler» for politikere de kaller landsforrædere og oppmuntret til trakassering av journalister og forskere. I dag får FvD kun 2-3 % i målingene, men de er del av en yrende høyreekstrem sfære der nettroll mingler med hooligans og nynazistiske grupper.

Bare dager etter kviet mange av de samme folkevalgte seg for å «politisere» menn som viftet med naziflagg midt på blanke formiddagen.

Ytre høyre snakker om venstreradikale woke-krefter som angivelig styrer, og også dette har smittet. Like før de voldelige opptøyene i Den Haag stemte et flertall i parlamentet for å stemple «antifa» som en terrorbevegelse, et forslag fra FvD som er kopiert direkte fra Donald Trump. Ingen eksperter eller sikkerhetsmyndigheter mener at voldelige venstrebevegelser utgjør en trussel i Nederland.

Vedtaket vil antakelig ikke få noen konsekvenser, men signalet er klart: Vokt dere for skumle krefter på ytre venstre! Bare dager etter kviet mange av de samme folkevalgte seg for å «politisere» menn som viftet med naziflagg midt på blanke formiddagen.

 

Hvem vinner?

Tilbake til valget. Nederlandske valgkamper er svært korte og intense; mye kan skje de siste dagene. Få dager før valget er PVV fortsatt størst, men flere partier haler innpå. Etter regjeringsfiaskoen er det få som vil jobbe med Wilders igjen, som kan gjøre at en stemme på han føles bortkastet. Wilders selv kjører sin gamle strategi: Ingen intervjuer, få debatter og harde uttalelser. På et møte i Volendam, et PVV-bastion, uttalte han at «demokratiet er dødt» om ikke han inkluderes i en ny regjering.

Men det finnes også en annen stemningsbølge å surfe: Et bredt ønske om politikere som tar ansvar og fikser ting. To partier i midten – sosialliberale D66 og kristendemokratiske CDA – gjør det skarpt med budskap om å «forbinde». Også GroenLinks-PvdA kan bli stor. Folk flest er lei av krangling og stillstand. To av tre mener at politikere må bli flinkere til å jobbe sammen.

Spørsmålet er hvem som vinner på en situasjon der alle er enige om at det er krise og at noe må skje – men der løsningene ser vilt forskjellige ut.

Det er imidlertid et paradoks her: Når de blir spurt om samarbeid med spesifikke partier, blir folk langt mer negative. De har også blitt mer skeptiske til folk som stemmer motsatt – noe som kalles affektiv polarisering. Den politiske debatten har blitt knallhard, og flere partiledere maler nærmest apokalyptiske bilder av hva som skjer om motstanderne skulle få makt.

Mellom linjene i velgerundersøkelsene ligger et underkommunisert poeng: Det er slett ikke bare ytre høyre-velgerne som er frustrerte og har mistet tillit til politikere. Spørsmålet er hvem som vinner på en situasjon der alle er enige om at det er krise og at noe må skje – men der løsningene ser vilt forskjellige ut. Om de gamle sentrumspartiene blir valgets store vinnere, vil det bli mer «gammel politikk». Vil det igjen styrke ytre høyres stilling, og gi enda mer kraft til dem som roper på «sterke menn»?

Eller blir årets valg slutten på en æra der høyrepopulistenes retorikk er den eneste som gjelder? Svaret må ligge i konkret politikk. Om det skal være noe håp om å vinne tilbake tilliten og få den høyreekstreme ånden tilbake i flaska, må politikere tilby et bedre svar. De må bekjempe ulikhet og fattigdom, sørge for at folk har tak over hodet og utsikt til en framtid. Kanskje man da kan skyve sentrum tilbake mot midten.