Tre utfordringer for transportberedskapen

(Teksten har mange bidragsytere – se oversikt nederst)

Det hviler et annet alvor over beredskapspolitikken enn på mange år. Verden er mer urolig. Regjeringen har vedtatt en storsatsning på Forsvaret. Og nye tiltak for bredden av den norske totalberedskapen er lovet i løpet av året.

Flere av tiltakene bør være målrettet mot transportberedskapen. Selv om mye i norsk transportsektor fungerer svært godt, også i beredskapssammenheng, er det noen viktige utfordringer. De må løses.

Kompetanse på vedlikehold forsvinner til utlandet på kritiske områder.

For det første: Er transportsektoren godt nok rigget for en ny sikkerhetspolitisk situasjon?

Beredskap er – også – å se for seg at det aller verste kan skje. Skulle en krig ramme Norge, er det militære forsvaret vårt helt avhengig av resten av samfunnet. Blant annet er Forsvaret kritisk avhengig av sivil transport på vei, bane, sjø og luft. Det er en av Natos grunnleggende forventninger til Norge at sivil transport må fungere i en krigssituasjon. Men er sivil side beredt? Veier, broer, ferger og tunneler må dimensjoneres for tung last og frakt av stridsvogner, missiler og annet militært materiell. Dette må ligge til grunn for anbud og prosjekter.

Sjøtransport, lufthavner, vei og jernbane må sees i sammenheng for å rigge oss for å ta imot forsterkninger fra andre Nato-land – også hvis det er Finland og Sverige som trenger denne støtten. Nye grenser i Nato krever gode transportakser mellom vest og øst. Dessuten: Digitalisering har gjort transportsektoren sårbar på nye måter.

Vi ser angrep mot digitale systemer fra fremmede stater allerede i dag. Det er alvorlig – men det vil være enda mer kritisk i en tilspisset konflikt. Kontrollsentraler, kommunikasjonsnettverk og navigasjonsinfrastruktur må fungere også i møte med angrep.

Har vi egentlig lært?

For det andre: Hvordan sikrer vi tilgang på materiell og arbeidskraft hvis Norge er avskåret fra utlandet?

I en krig eller andre alvorlige kriser, må vi ta høyde for at de varene og produktene vi er avhengige av fra utlandet, ikke er tilgjengelige, og at utenlandske arbeidstakere reiser hjem. Det er en klar utfordring at flere deler av norsk transportsektor er så avhengig av utenlandsk kompetanse. Mange sjåfører og selskaper har andre hjemland enn Norge.

Kompetanse på vedlikehold forsvinner til utlandet på kritiske områder – som ferjer og togmateriell. Hvem skal da reparere og vedlikeholde ved krise eller krig? Noen av de største veiprosjektene er så store at bare utenlandske selskaper kan levere tilbud. I sjøfarten er det dessuten en særlig utfordring at fartøy er bemannet med statsborgere fra land utenfor Nato.

Urettmessige konkurransefordeler for utenlandske selskaper kan bidra til at norsk luftfart forvitrer til fordel for utenlandske fly. Disse er ikke på samme måte underlagt det norske beredskapssystemet. For offshore helikopter er det risiko for utflagging knyttet til nye EU-regler.

Å ruste oss for de største krisene krever langsiktig politisk arbeid, også når det gjelder bemanning og materiell innen transportberedskapen.

Disse utfordringene må møtes med klare politiske svar.

For det tredje: Hva kan gjøres med ansvarspulveriseringen og oppsplittingen av transportsektoren?

I flere deler av norsk transportsektor har det følgende skjedd det siste tiåret: Det som tidligere var helhetlige organisasjoner, har blitt splittet opp i komplekse organisasjonskart, med en mer uklar plassering av ansvar. Det er mer enn et tankekors i beredskapssammenheng. En av de viktigste lærdommene etter 22. juli-terroren var at ressursene må finne hverandre.

Har vi egentlig lært?

Under Solberg-regjeringen ble for eksempel det helhetlige togselskapet NSB oppsplittet i en rekke ulike aktører. På vei-området ble fagmiljøet i Statens Vegvesen splittet opp i 17 aktører og ansvaret mer uklart. Oppsplitting gjør samvirke vanskeligere og skaper avstand i insentiver, kultur og ansvarsforhold. Det kan svekke beredskapen. Derfor er det urovekkende å se at oppdeling også i dag diskuteres på andre felt. Som diskusjonen rundt å skille ut og konkurranseutsette drifts- og beredskapstjenestene ved norske flyplasser.

Disse utfordringene må møtes med klare politiske svar.

Totalberedskapskommisjonen etterlyste i sin rapport en risiko- og sårbarhetsanalyse for hele transportsektoren. Det er et første steg. Uten fungerende infrastruktur som veier, tog, skipsfart og fly er det lite annet i det norske samfunnet som virker.

Are Tomasgard, LO-sekretær

Frode Alfheim, forbundsleder i Styrke

Kurt Inge Angell, forbundsleder i Norsk Sjømannsforbund

Kjersti Barsok, forbundsleder i Norsk Tjenestemannslag

Christoffer Beckham, forbundsleder i Handel og Kontor i Norge

Brede Edvardsen, forbundsleder i Norsk Arbeidsmandsforbund

Jørn Eggum, forbundsleder i Fellesforbundet

Ingunn Reistad Jacobsen, seksjonsleder for samferdsel og teknisk i Fagforbundet

Synnøve Lilleli, forbundsleder i Norsk Flygerforbund

Rolf Ringdal, forbundsleder i Norsk Lokomotivførerforbund

Hans Sande, forbundsleder i Norsk Sjøoffisersforbund

Jane Sæthre, forbundsleder i Norsk Jernbaneforbund