Trump har fått Latin-Amerika på sin side. Enn så lenge

Trumps strategi for å sikre dominansen i Latin-Amerika kan oppsummeres med: overfall, utpressing, overtalelse, bestikkelser og trusler. Nettopp denne maktbruken kan undergrave Trumps prosjekt på sikt.

Trumps strateger har god grunn til å smile av det politiske kartet i Latin-Amerika akkurat nå. Alle presidentvalgene i Latin-Amerika etter at Trump ble gjeninnsatt i januar 2025, har vært vunnet av Trump-lojale høyrepolitikere. Met ett unntak er de alle det vi kan kalle ytre høyre.

Det meste går med andre ord etter boka, og i dette tilfellet er boka USAs nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2025. Der ble Trump-tillegget til den såkalte Monroe-doktrinen fra 1823 – USAs prinsipp om å holde europeiske stormakter ute av Amerika – lansert, ofte kalt Donroe-doktrinen. Donroe er en doktrine for direkte dominans og kontroll med Latin-Amerika. Målene er, ifølge den nasjonale sikkerhetsstrategien, å holde migranter og såkalte «narkoterrorister» vekk fra USA, Kina vekk fra Latin-Amerika, og å sikre USAs tilgang til Latin-Amerikas ressurser. For å oppnå det skal man «utvide gruppen av vennligsinnede land».

Den sterke høyrevinden er på mange måter situasjonsavhengig, og kan fort snu.

I den nye boka mi, Trumps bakgård: fra Monroe-doktrine til røverimperialisme i Latin-Amerika, skriver jeg om hvordan Trump og hans våpendragere har bidratt til at de fleste regjeringene i Latin-Amerika nå er «samarbeidsvillige». Men jeg skriver også om hvordan den sterke høyrevinden på mange måter er situasjonsavhengig, og fort kan snu. Og Trump selv kan være medvirkende til akkurat det.

Trumps strategier for å sikre dominansen i Latin-Amerika kan oppsummeres i fem stikkord: overfall, utpressing, overtalelse, bestikkelser og trusler. Det vi husker best fra det siste året, er kanskje overfallet på Venezuela i form av bombene over Caracas og pågripelsen av president Nicolás Maduro 3. januar i år.

I månedene som har gått siden det, har USA tatt kontroll med Venezuelas oljeproduksjon og salg, og ifølge en ny avtale, også med store deler av oljereservene 100 år frem i tid. Det har man gjort ved å «samarbeide» med Maduros visepresident, Delcy Rodríguez. Hun har byttet sin egen politiske overlevelse mot Venezuelas suverenitet, og styrer nå på Trumps nåde.

Selv om USAs utenriksminister Marco Rubio har gjort fremstøt for å få reformert institusjoner og etter hvert utlyse nyvalg, har Trump gjort det tydelig at han er strålende fornøyd med samarbeidet med Rodríguez, og er helt uinteressert i et demokratisk valg som kunne sette det på spill.

På papiret er Amerikas skjold en allianse mot organisert kriminalitet, men bare Trump-lojale regjeringer på ytre høyre fløy er invitert.

Så langt har vi ikke sett noen andre eksempler på den type overfall som Venezuela ble utsatt for, men vi har sett mye annen maktbruk. Angrepene på småbåter i Karibia og på stillehavskysten er ifølge USA en strategi for å stoppe narkotikatilførselen. De ble brukt i et forsøk på å presse Nicolás Maduro fra makten høsten 2025, men de fortsetter i samme farvann. Nå er over 220 mennesker drept i angrepene: De var mannskap om bord i båter som vi aldri kommer til å få vite om faktisk fraktet narkotika, siden båtene ble senket før noen beslag eller rettsak ble gjennomført.

Vi har også sett en rekke angrep gjennomført på land, men da i samarbeid med nasjonale styrker. Det har for eksempel skjedd i Ecuador. Ecuadors president, Daniel Noboa, er en av Trumps mest lojale støttespillere i regionen, og han har i flere runder bedt USA om militærhjelp til å håndtere sitt enorme problem med organisert kriminalitet.

Samarbeidet i Ecuador er en del av Trumps regionale initiativ i Latin-Amerika: Amerikas skjold. På papiret er det en allianse mot organisert kriminalitet, men det er bare Trump-lojale regjeringer på ytre høyre fløy som er invitert. Derfor var verken Brasil, Mexico eller Colombia invitert til lanseringen i Florida i mars, selv om de landene til sammen utgjør nesten 2/3 av Latin-Amerikas befolkning og er nøkkelområder i regional organisert kriminalitet.

Siden mange latinamerikanere ønsker seg militær bistand for å takle sine kriminalitetsproblemer, lar også folk seg overtale til å stemme inn ytre høyre. Ytre høyre lover en hard hånd mot kriminelle, og Trump lover bistand til våpen og utsyr. Ved neste møte vil også Colombia være på plass, etter at den Trump-lojale høyrepopulisten Abelardo de la Espriella vant presidentvalget i juni. Han har lovet megafengsler i Amazonas og å «slakte» sine politiske motstandere på venstresida. I belønning har han fått løfter om én milliard dollar i militærbistand fra USA.

Konsekvensen av USAs overtalelse er en ny militarisering av både sikkerhet og politikk i Latin-Amerika, etter at man har brukt tiår på å sikre sivil kontroll etter de mange diktaturene på 1960- til 1980-tallet.

Trump har hatt suksess med sitt press.

I andre land har Trump påvirket valget ved hjelp av direkte bestikkelser. Det skjedde i Argentina da ytre høyre-presidenten Javier Milei så ut til å risikere å miste sitt flertall i et kongressvalg høsten 2025. Da bladde Trump opp med en støttepakke på 20 milliarder dollar på eksplisitt betingelse av at argentinerne stemte på Milei sitt parti. Samme strategi brukte han da han knyttet bistanden til Honduras til at de stemte på konservative Nasry Asfura i presidentvalget i november.

Samtidig benådet han Asfura sin partifelle, tidligere president Juan Orlando Hernández, som satt på en dom på 45 års fengsel for innførsel av 400 tonn kokain til USA. Mye tyder på at det var under press fra Trumps allierte tekoligarker, som trengte Asfura og Hernández sin støtte for sitt tek-utopiske prosjekt på en øy utenfor Honduras.

I disse og mange andre tilfeller har vi sett at Trump har hatt suksess med sitt press. Ja, det har gått så glatt at han har ymtet frempå at han kan begynne å ta penger for å bifalle presidentkandidater, og gjøre det til en ny personlig inntektskilde for seg selv.

Det er få som tror at Trump vil risikere kamphandlinger og en mulig flyktningkatastrofe på Cuba, nær Floridas kyst.

Men det har ikke gått like glatt overalt. Helt siden 3. januar har Trump truet, presset og forsøkt å overtale Cubas ledelse til å tre til side. Det har han gjort ved å innføre en brutal oljeblokkade og flere nye sanksjoner, samtidig som han har forsøkt å finne en «Delcy Rodríguez» – altså en person i landets ledelse som er villig til å «samarbeide med» ham. Så langt har han ikke oppnådd annet enn å forverre den allerede dramatiske humanitære situasjonen på Cuba. Til tross for gjentatte trusler om militære aksjoner, er det få som tror at Trump vil risikere kamphandlinger og en mulig flyktningkatastrofe så nær Floridas kyst.

Eksempelet Cuba viser at det faktisk er grenser for hva Trump kan få til ved hjelp av trusler. Det er heller ikke bare Trump som har fått latinamerikanerne til å stemme inn ytre høyre. I mange tilfeller har ytre høyre vært eneste alternativet til en sittende upopulær regjering. Ytre høyre har fremstått som den mest troverdige løsningen på folks største problemer, som ofte har vært korrupsjon og kriminalitet. Det betyr at støtten til Trumps allierte kan bli kortsiktig. For det er lite som tyder på at den omfattende militariseringen vil være en effektiv måte å ta volds- og korrupsjonsondet ved roten, i alle fall om den ikke gjennomføres parallelt med styrking av etterretning og forebygging.

Et flertall av latinamerikanerne stoler nå mer på Kina enn på USA.

Den amerikanske demokratiundersøkelsen AmericaBarometer trekker frem en annen interessant trend: Andelen latinamerikanere som identifiserer seg som høyreorienterte, har økt noe, men ikke veldig mye. Den har ligget relativt jevnt de siste 20 årene på mellom 31 og 36 prosent. I Chile, som nylig har stemt inn en president fra ytre høyre, identifiserer bare 29 prosent seg som høyreorienterte. I Argentina under ultralibertarianeren Javier Milei er andelen 27 prosent.

Samtidig er det nå et flertall av latinamerikanerne som stoler mer på Kina enn på USA. Det tyder på at Latin-Amerika er i endring, men at Trumps kontroll kan bli mer kortvarig enn han tror.