En kvinne kledd i hvitt står med ryggen til kamera og armen strakt ut bak seg. En hånd holder fast i armen hennes.
FOTO: AH86/Canva

Tvang, overgrep og isolasjon: Virkeligheten Meyer velger å overse

I stedet for å se uretten utviklingshemmede utsettes for, gjør byrådsleder Christine Meyer rettssikkerheten deres til et problem for Bergen kommune.

I Politisk kvarter 23. april ble byrådsleder i Bergen, Christine Meyer, utfordret på hvorfor kommunen sliter med å levere gode nok tjenester til innbyggerne sine. I stedet for å se på egne prioriteringer, pekte Meyer ut én gruppe som syndebukk – mennesker med utviklingshemming.

Hun hevdet at utviklingshemmede er en tung belastning for kommunens økonomi – og at rettighetene deres derfor må svekkes. Mest kritisk var hun til reglene som beskytter mot tvang og overgrep, og mente de legger for tunge byrder på kommunen.

Å sette mennesker med behov for støtte opp mot hverandre, er en øvelse byrådslederen burde holde seg for god til.

Når en byrådsleder stiller spørsmål ved rettssikkerheten til de mest sårbare blant oss, utfordrer hun mer enn budsjettene – hun utfordrer selve verdigrunnlaget for velferdsstaten. Dette er ikke bare en teknisk diskusjon om regelverk. Det er en debatt om hvem som får leve trygge, frie liv – og hvem som ikke får det.

Forestill deg at du blir låst inne i ditt eget hjem. At noen tar fra deg mobiltelefonen. At noen dusjer deg med makt mens du skriker nei.

Dette er ikke scener fra en dokumentar om menneskerettighetsbrudd langt unna. Det skjer her – i Norge, mot mennesker med utviklingshemming.

Likevel mener byrådsleder Christine Meyer at det er kommunene som bærer den største byrden – fordi de må følge reglene som beskytter disse menneskene. I stedet for å se uretten utviklingshemmede utsettes for, gjør hun deres rettssikkerhet til et problem for Bergen kommune. Det viser en byrådsleder som heller ser budsjettlinjer fremfor menneskene hun er satt til å beskytte. Å sette mennesker med behov for støtte opp mot hverandre, er en øvelse byrådslederen burde holde seg for god til.

Ingen andre grupper i Norge blir utsatt for mer tvang, mer overvåkning eller flere inngrep i sitt privatliv enn personer med utviklingshemming.

Meyers bagatellisering av tvang er oppsiktsvekkende. I stedet for å lytte til stemmene fra mennesker som daglig utsettes for tvang, forsøker hun å forenkle problemet til spørsmål om å unngå at noen tetter sitt eget toalett. Slik avslører Meyer hvor frakoblet hun er virkeligheten mennesker med utviklingshemming lever i.

Tvang og frihetsberøvelse for personer med utviklingshemming handler om langt mer alvorlige inngrep. Det kan være fysisk fastholding, begrenset tilgang til mat og eiendeler, innesperring i egen bolig, eller mennesker som flyttes mot sin vilje – ofte langt bort fra familie og nettverk.

Ingen andre grupper i Norge blir utsatt for mer tvang, mer overvåkning eller flere inngrep i sitt privatliv enn personer med utviklingshemming.

Dette handler ikke om unødvendig byråkrati – det handler om å beskytte mennesker mot overgrep.

Konsekvensene er alvorlige. Det er veldokumentert at de som utsettes for slike tiltak kan oppleve traumer, angst, depresjon, smerter, og i verste fall død.

Tvang skal derfor kun brukes når det er strengt nødvendig og når alle andre alternativer er prøvd. Loven krever at slike tiltak godkjennes av statsforvalteren, at det føres kontroll med bruken, og at det kun utføres av kvalifisert personell.

Dette handler ikke om unødvendig byråkrati – det handler om å beskytte mennesker mot overgrep.

Utviklingshemmede har rett til et verdig liv, frihet fra unødig tvang og muligheten til å delta i samfunnet på lik linje med andre.

For personer med utviklingshemming er disse reglene det som skiller et trygt liv fra et liv i tvang og isolasjon. Å utfordre denne sikkerheten er ikke løsningen på kommunens økonomiske utfordringer. Det er å ofre dem som trenger fellesskapet, fordi politikerne ikke klarer å prioritere.

Utviklingshemmede har rett til et verdig liv, frihet fra unødig tvang og muligheten til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Dette burde være et mål hele samfunnet er stolt av å oppfylle – ikke noe som settes spørsmålstegn ved.

Når byrådslederen i Norges nest største by heller angriper disse rettighetene, fremfor å kjempe for dem, undergraver hun verdiene velferdsstaten vår er bygget på.

Nyhetsbrev Agenda Magasin