Typisk norsk å være raus

Dublin er en av byene i Europa med flest hjemløse. Hver morgen på vei til jobb ser jeg dem pakke sakene sine og gjøre seg klar for en ny dag.

Det bemerkelsesverdige er at de fleste hjemløse i Dublin ikke nødvendigvis tilhører en utsatt gruppe; de er mennesker som deg og meg. Om morgenen går flere til en jobb, og de sovner til faste tidspunkt hver kveld.

Vi har en tapt generasjon i det europeiske arbeidsmarkedet.

Dette er mennesker som tar av seg på beina og legger seg i en døråpning klokken 22.30 en tirsdagskveld, for så å rulle sammen soveposen og gå på jobb onsdag morgen.

Boligprisene i den irske hovedstaden er så høye at en vanlig årslønn ikke strekker til. Dette er ikke unikt for Dublin. Over hele Europa ser vi liknende tendenser; ulikhetene stiger og velferdstilbudene kuttes. Vi har en tapt generasjon i det europeiske arbeidsmarkedet og etterdønningene etter finanskrisen hindrer videre velstandsøkning.

 

Globale problemstillinger

På globalt nivå er det ikke bedre: i 2017 har klimaendringene blitt tydelige, samtidig som det globale samarbeidet halter. Det er hungersnød i Sør-Sudan, konflikten i Syria fortsetter og antall mennesker på flukt i verden stiger.

Dette er problemstillinger som i liten grad berører oss som bor i Norge. Vi lever våre liv, og vårt samfunn består, stort sett uanfektet av det som foregår rundt oss.

Det er ikke holdbart at så store deler av verdens befolkning ikke får tilfredsstilt sine grunnleggende behov.

Det er kanskje naivt å tro at vi kan utgjøre en forskjell. Men sannheten er at vi ikke kan fortsette å se verdens problemer fra sidelinjen. Disse tendensene vil spre seg.

Vi vil bli trukket inn i det som foregår. Og det er ikke holdbart at så store deler av verdens befolkning ikke får tilfredsstilt sine grunnleggende behov. Det er naivt å tro at det ikke angår oss.

 

Verdens lykkeligste land?

Velferdsstatens fremvekst og de fordelingspolitiske tiltakene etter krigen har skapt en allmenn velstandsøkning i Norge. Ulike samfunnsinteresser gikk sammen om å øke livskvaliteten for alle og det var enighet om at fellesskapet skulle løfte enkeltindivider som falt utenfor.

Dette har gitt oss i Norge rikere, friere og lykkeligere liv. Men de siste årene har det norske samfunnet blitt mer ulikt. Vi ser større økonomiske forskjeller og sviktende vilje til å betale skatt for å finansiere fellesløsninger.

Vi får tilfredsstilt alle våre behov, men oppdager at det likevel ikke gir den tilfredsheten og lykkefølelsen vi leter etter.

Samtidig som vi er kåret til verdens lykkeligste land, blir vi stadig hardere rammet av livsstilssykdommer: 50 prosent av befolkningen er overvektige, og vi har en generasjon unge som har erklært krig mot egen psyke og tilsynelatende takler livet svært dårlig i møte med den friheten som ny teknologi og nye muligheter innebærer.

Vi får tilfredsstilt alle våre behov, men oppdager at det likevel ikke gir den tilfredsheten og lykkefølelsen vi leter etter.

 

Utvide fellesskapet

Det neste offensive politiske prosjektet må derfor være å utvide fellesskapet. Vi må innse at de overordnede problemstillingene for menneskeheten er globale i sin natur og at det hjelper lite å ha alle behov tilfredsstilt i en verden som er på vei mot stupet.

Hvis vi ikke begrenser global oppvarming, vil ikke livet på jorden kunne fortsette. Og hvis vi ikke inkluderer underutviklede land i den velstandsveksten vi selv har opplevd, vil det ikke være mulig å begrense nøden og stanse konfliktene som bringer folk på flukt.

Vi nordmenn må forsone oss med at vi har nådd toppen av vår materielle velstand.

Vi må sikte mot Gro Harlem Brundtlands bærekraftige utvikling. Mer spesifikt må det neste politiske prosjektet for Norge være å sikre en sosialt inkluderende velstand for hele verdens befolkning.

 

Sosial velstandsøkning

I boka Pursuing Sustainability lanserer Pamela Matson, William C. Clark og Krister Andersson begrepet ”inclusive social well-being” som målet for bærekraftig utvikling.

Slik de tre forfatterne forstår velstand (well-being), handler det ikke bare om basisbehov som tilgang på vann, mat, husly, energi og sikkerhet, men også at tilgang på god helse, utdannelse, natur og fremtidsmuligheter er sikret.

Det er den eneste muligheten vi har om vi skal løse de globale problemstillingene vi står overfor.

At velstanden er sosialt inkluderende innebærer at den både bygger fellesskapet og er inkluderende på tvers av samfunnshierarkiene. Utviklingen er bærekraftig når graden av sosialt inkluderende velstand ikke synker fra en generasjon til den neste.

Jeg mener de har satt ord på noe helt vesentlig.

 

Bare ett alternativ

Å sikre en bærekraftig sosialt inkluderende velstandsutvikling må bli det neste store prosjektet for norsk politikk. Dette er ikke ett alternativ blant flere. Det er den eneste muligheten vi har om vi skal løse de globale problemstillingene vi står overfor.

Det kan høres brutalt ut, men saken har også en positiv side. Utviklingen innenfor energieffektivitet, digitalisering, jordbruk og marin industri gjør bærekraftig utvikling gjennomførbart.

 

 

Prosjektet avhenger imidlertid av at vi anerkjenner en ubehagelig sannhet: Vi nordmenn, som lever i verdens rikeste og lykkeligste land, må forsone oss med at vi har nådd toppen av vår materielle velstand.

Vi har tatt det vi skal ha av verdens ressurser, og nå når vi selv har oppnådd et mer enn tilfredsstillende nivå, må vi være så rause og medmenneskelige at vi utvider fellesskapet til å gjelde også mennesker som ikke har vært like heldig som oss. For ja, det er faktisk snakk om flaks. Derfor har vi en særlig forpliktelse til å anerkjenne andres ulykke. Og vi må innse at vi har et ansvar for andre menneskers livsvilkår.

 

Typisk norsk å være raus

Vi må gjøre det typisk norsk å være raus. Og vi må finne glede, selvrespekt og livsvilje i de ressursene som ikke har begrensninger; som fellesskap, vitebegjær, åpenhet, kjærlighet og omsorg. Det betyr at vi må tåle at noe av vår overflod redistribueres til den delen av verdens befolkning som ikke får tilfredsstilt sine grunnleggende behov.

Kanskje opplever vi mindre mismot når vi utgjør en forskjell i verden.

Og kanskje vil solidaritet med det globale fellesskapet og et mål om en sosialt inkluderende velstand også bøte på problemene vi sliter med i Norge? Kanskje vi kan finne større lykke og frihet når vi flytter fokus vekk fra oss selv? Kanskje kjenner vi mindre fremmedfrykt når vi utvider solidaritetsbegrepet? Kanskje opplever vi mindre mismot når vi utgjør en forskjell i verden? Og kanskje føler vi oss rikere når vi deler ressursene vi tilfeldigvis har fått?

 

Et ansvar for fremtiden

Så hva kan Norge gjøre? For det første må vi ta et reelt ansvar for klodens klima. Vi må avvikle oljeutvinningen og vi må tåle at det vil ha en innvirkning på videre vekst i vårt eget land.

For det andre må vi analysere den økonomiske produksjonen ut fra bærekraftige standarder. Nicholas Z. Muller, Robert Mendelsohn og William Nordhaus har utviklet et interessant mål i artikkelen Environmental Accounting in the United States. Det såkalte ”Gross External Damage vs. Value Added”-målet ser miljøkostnad opp mot økonomisk verdi av et produksjonsløp. Dersom prisen på miljøfotavtrykket overstiger verdien av det som produseres, er ikke industrien bærekraftig og bør derfor avvikles.

Oljefondet kan ikke investere i selskaper som bryter menneskerettigheter og skader miljøet.

For det tredje må norske myndigheter stimulere til innovasjon på områder der det er stort behov for nye løsninger; innen energiproduksjon, matproduksjon, miljøkrisehåndtering, avfallshåndtering, konflikthåndtering, digitalisering, transport, helse og utdannelse.

For det fjerde må vi vurdere hvordan vi forvalter den rikdommen vi selv sitter på. Oljefondet kan ikke investere i selskaper som bryter menneskerettigheter og skader miljøet. Vi må også vurdere vår rolle som våpenprodusent dersom vi vil tas på alvor som en fredsbevarende nasjon.

 

Lede med et godt eksempel

Og til slutt må Norge ta en lederrolle internasjonalt: Reell omfordeling av verdens verdier og en sosialt inkluderende velstandsutvikling kan ikke oppnås med mindre en betydelig andel innflytelsesrike aktører arbeider sammen.

Det kommer til å kreve alle de ressurser vi har til rådighet, og det kommer til å kreve at noen går foran med et godt eksempel. Norge har muligheten til å ta en slik lederrolle, fordi vi allerede har erfaring på området. Vi har nemlig utvidet fellesskapet før.

Nå er det på tide å utvide solidaritetsbegrepet på nytt. Vi må globalisere ansvaret, og Norge må ta det første steget.

Fremveksten av den norske velferdsstaten var en utvidelse av solidaritetsbegrepet: Vi nasjonaliserte omsorgen for de svakeste og løftet oppgaver som tidligere falt på familien opp på samfunnsnivå.

Nå er det på tide å utvide solidaritetsbegrepet på nytt. Vi må globalisere ansvaret, og Norge må ta det første steget. Vi må innse at det kun er flaks at vi havnet i verdens rikeste og lykkeligste land, og at vi har et ansvar for at vår velstand kommer flest mulig til gode. Derfor må bærekraftig utvikling og sosialt inkluderende velstand for menneskeheten bli Norges, og verdens, neste politiske prosjekt.

Dette er ikke lapping på velferdsstaten. Det er et stort, radikalt og offensivt prosjekt som vil gjøre Norge til et foregangsland. Og det er naivt å tro at vi kan la være.