Jakten fortsetter

I dag publiserer vi det første av en rekke bidrag til Agenda Magasins kronikkonkurranse. Temaet for konkurransen har ikke blitt mindre aktuelt siden vi lyste den ut tidligere i høst. Derfor vil vi gi våre lesere et bredt innblikk i hvilke ideer som dukker opp når folk blir bedt om å foreslå offensive politiske prosjekter for det neste tiåret.

Imponerende mange har nemlig svart på utfordringen. I alt kom det inn cirka 40 bidrag, noe som mer enn antyder at det fortsatt finnes et ønske der ute om å komme fram til troverdige visjoner for utformingen av framtidas samfunn.

Det er befriende i en tid der mye av den politiske debatten handler om hvordan vi best kan forsvare det vi allerede har oppnådd.

 

Grunnmur for gode liv

En viktig linje i norsk historie har nemlig dreid seg om å bygge grunnmurer for gode liv gjennom felles løft på samfunnsnivå. I etterkrigstida har det ført til mer velstand og bedre velferd. Stadig nye og effektive tiltak har utvidet frihetsrommet vårt og skapt trygge rammer for tilværelsen. Omsorgsoppgaver er løftet vekk fra familien. Vi har fått mulighet til å tilegne oss kunnskap og ferdigheter, og til å utvikle oss selv og våre talenter. Et sikkerhetsnett tar unna for arbeidsledighet og sosial nød. Vi mottar pleie når sykdom rammer og pensjon i alderdommen. Arbeidstida er også kortet ned. Vi har fått mer fritid. Samtidig er vi blitt nokså velstående, de fleste av oss, fordi overskuddet har vært relativt rimelig fordelt mellom eiere og ansatte.

Det er stadig noe nytt som den norske modellen må tilpasses om den skal overleve. Det er stadig noe nytt som undergraver velferdsstatens bærekraft.

I det siste har det blitt lengre mellom lanseringen av nye konkrete prosjekter som kan ta oss videre langs dette sporet. Istedenfor frykter vi at vi ikke skal makte å opprettholde ordningene vi allerede har innført. Det er stadig noe nytt som den norske modellen må tilpasses om den skal overleve. Det er stadig noe nytt som undergraver velferdsstatens bærekraft.

Disse utfordringene er det selvfølgelig både nødvendig og viktig å adressere. Men når den politiske samtalen nesten utelukkende handler om det som truer, er det ikke så rart at det til tider kan skorte litt på entusiasmen rundt partipolitikken. Den kan av og til framstå som en anelse visjonsløs. 

Vi trenger nemlig også noe som kan engasjere og motivere til politisk deltakelse, noe som peker ut retningen for veien videre og viser en vilje til å forme framtidas Norge.

Dette pleide å være et ganske godt grunnlag for politisk mobilisering. Det skapte interesse for samfunnsspørsmål, knyttet politiske saker til en større fortelling om framgang og skapte forbindelseslinjer mellom hverdagsliv og samfunnsstyring.

 

En hunger etter noe mer

Nå er det mye som er annerledes i dag. Samfunnet har blant annet blitt så komplisert, og mange saksområder så spesialisert, at du helst bør ha en doktorgrad før du kan gjøre deg opp en kvalifisert mening. Overgripende og overdrevent optimistiske fortellinger om historiens gang er det heller ikke så lett å holde seg med lenger. Men kanskje kan oppslutningen om kronikkonkurransen likevel antyde at det tross alt fortsatt finnes en tro på at samfunnsutviklingen kan påvirkes og framtida formes politisk. I alle fall merker vi en hunger der ute etter noe mer enn det vi vanligvis får i den offentlige samtalen.

For juryen har det vært en udelt glede å lese, diskutere og vurdere forslagene som har kommet inn. Nå er det også kåret en vinner. Vi vil imidlertid holde på spenningen en stund til. De tre bidragene som premieres offentliggjøres den 11., 13. og 15. desember. Fram til da vil Agenda Magasin publisere tekster som ikke nådde helt opp på pallen denne gangen, men som likevel er gode bidrag til diskusjonen om hva det neste løftet i det norske samfunnet bør være.

Hva vil vi som bor her i landet få til nå, i fellesskap, slik at livet i Norge blir enda rikere, friere og lykkeligere?

Vi vil nemlig gjerne at jakten skal fortsette. Vi håper at kronikkonkurransen kan bli en start på en bred samtale om spørsmålet som var utgangspunktet vårt: Hva vil vi som bor her i landet få til nå, i fellesskap, slik at livet i Norge blir enda rikere, friere og lykkeligere?

Det er årsaken til at vi har bestemt oss for å publisere en god del av bidragene som kom inn. Vi vil lage en “Jakten på et prosjekt”-kronikkserie. 

Herved vil vi også invitere flere til å bidra. Konkurransen er riktignok over, men debatten er bare i startgropa. Så fortsett å sende oss tekster som kan bringe samtalen videre.

 

Et politisk verksted

Etter å ha lest gjennom den store bunken med kronikker, dukker det opp noen foreløpige refleksjoner om hvor denne samtalen kan være på vei. Det er slående hvordan tekstene kretser rundt et knippe temaer som åpenbart oppleves særlig påtrengende for tida, men som sjelden drøftes i den løpende politiske debatten.

Oppsiktsvekkende mange av kronikkene problematiserer den såkalte arbeidslinja: Det skal lønne seg å jobbe, jobb er bra for deg. Og vi må alle jobbe mer for å finansiere framtidas utgifter.

Dette vil de aller fleste politikere, partene i arbeidslivet, og mange andre etablerte samfunnsaktører bekjenne seg til.  Å hevde noe annet blir i innforståtte kretser ansett som nokså useriøst.

Er enda en flatskjerm svaret på menneskenes innerste lengsler?

Det ser annerledes ut når vanlige, engasjerte borgere bidrar i det politiske verkstedet som vi har forsøkt å skape med konkurransen vår.

Det er nettopp i grenseområdene rundt arbeidslivet at mange av bidragsyterne leter, og letingen tar utgangspunkt i tre erkjennelser det er nokså vanskelig å avvise uten videre. For det første er det grenser for hva slags velstandsvekst kloden kan tåle. For det andre er den teknologiske revolusjonen i ferd med å endre arbeidslivet totalt. Og for det tredje faller mange utenfor i et høyproduktivt arbeidsmarked som det norske.

 

Dermed kan man med god grunn stille spørsmål ved ideen om at fulltids beskjeftigelse for alle er det eneste saliggjørende. Flere av bidragene i vår konkurranse gjør det.

Tekstene deres handler om borgerlønn, om sekstimersdag og – kanskje viktigst – om hva et godt liv egentlig er. Bør målet med alle de politiske bestrebelsene være at flest mulig også i framtida skal ha rett til å slåss mot tidsklemma? Er enda en flatskjerm svaret på menneskenes innerste lengsler?

Jeg skal unngå å ta stilling til dette selv, men det er interessant å konstatere at det er mange der ute som har andre ideer om hva vi bør strebe etter.

 

Lykkeparadokset

Flere tekster behandler også et tilsynelatende paradoks: Hvorfor har ikke velstandsveksten resultert i et lykkeligere Norge? Eller sagt på en annen måte: Hvordan har det seg at så mange sliter med psykiske helseplager, at vi tilsynelatende har problemer med å beherske valgfriheten og de høye forventningene vi setter til oss selv i det senmoderne norske samfunnet?

Det er også tekster som tar til orde for tiltak som skal løse lett gjenkjennelige problemstillinger fra den løpende politiske debatten. De handler om New Public Management, om klimautfordringene, om integrering, verdiskaping, og så videre.

Og det er en egen linje i materialet som handler om å tenke nytt rundt solidaritet og fellesskap.

Kronikkene er også befriende fri for ekspertlingo, politisk retorikk og høytsvevende floskler.

Sett under ett er det mest slående likevel at såpass mange av bidragene i konkurransen opererer i skjæringspunktet mellom livet slik det leves, de virkelig store mulighetene og utfordringene som teknologiutviklingen virvler opp, samt en sterk uro for jordas bærekraft.

Kanskje er det nettopp slike spørsmål som først og fremst ansporer vanlige, men politisk interesserte mennesker for tida. I så fall kunne jo det partipolitiske miljøet, kommentatorene i avisene og alle andre etablerte samfunnsdebattanter hatt nytte av å notere seg det.

 

En tro på at det nytter

Kronikkene er også befriende fri for ekspertlingo, politisk retorikk og høytsvevende floskler. Her er det et stort mangfold av folk, med variert bakgrunn og unike erfaringer, som skriver. Og de gjør det på en stort sett liketil og direkte måte.

De gir sine bud på hva som kunne gjort politikken mer meningsfull for dem. Jeg velger å tro at de gjør det fordi de dypest sett har en forventning om at det går an å påvirke samfunnsutviklingen, at engasjert deltakelse virker, og at framtidas Norge er et resultat av våre felles veivalg mer enn tilfeldighetenes spill eller den globale økonomiens tvangsmessige nødvendighet.

Kort sagt gir de oss fortsatt tro på at politikk nytter. Og det må nesten være utgangspunktet for den videre samtalen om et visjonært, men konkret, og offensivt, men realistisk, prosjekt for de neste ti årene.

God lesning!