Tyrkias demokratiske fremtid er i fare

En stor rettssal i Silivri-fengselskompleks i utkanten av Istanbul er “åsted” for en av de viktigste politiske rettssakene i Tyrkias historie. Ekrem İmamoğlu er presidentkandidat for det største opposisjonspartiet, Det republikanske folkepartiet (CHP), og ordfører i Istanbul. Han blir sett på som den ledende utfordreren til president Recep Tayyip Erdoğan. Rettssaken hans, sammen med mer enn 400 andre, kan imidlertid avslutte hans politiske karriere og reise alvorlige spørsmål ved landets demokratiske fremtid.

Mens hundrevis er tiltalt, er tusenvis av familiemedlemmer berørt på måter som er vanskelige å forstå fullt ut. Millioner følger nøye med på rettssaken, ikke minst fordi den involverer lederen de selv har stemt på. Både internasjonale og innenlandske observatører ser rettssaken som politisk motivert. Den fungerer som en lakmustest for Tyrkias demokrat. Autoritære og demokratiske krefter kjemper om dominans.

Å ha en universitetsgrad er en nødvendig kvalifikasjon for å bli president.

Rettssaken startet 9. mars 2026, nesten et år etter at İmamoğlu ble arrestert 19. mars 2025. Den omfattende tiltalen ble presentert 11. november. Aktoratet brukte flere måneder på å forberede en nesten 4000 sider lang tiltale som dekker et bredt spekter av anklager mot kommunale tjenestemenn og İmamoğlus medarbeidere.

I mellomtiden har Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) godtatt İmamoğlus klage om påstått ulovlig fengsling som «en prioritert sak». Denne betegnelsen betyr at saken vil bli vurdert før andre saker, noe som forkorter den forventede saksbehandlingstiden betydelig. Saken vil da sannsynligvis også være en test av effektiviteten til denne internasjonale menneskerettighetsmekanismen.

 

Anklagene

İmamoğlu står overfor over 140 anklager, inkludert korrupsjon, etablering og drift av en kriminell organisasjon. Aktoratet krever en fengselsstraff på opptil 2430 år. Ytterligere 402 av İmamoğlus partnere, hvorav 107 er i varetekt, er også tiltalt. Mange er nære medarbeidere, CHP-ordførere i Istanbul-provinsene eller ansatte i selskaper som jobber med Istanbul storbykommune.

Alle disse faktorene bryter med prinsippet om at partene skal være likestilte.

I tillegg står İmamoğlu overfor flere andre anklager, inkludert forfalskning av universitetsgraden hans, som Istanbul-universitetet annullerte 18. mars i fjor. Å ha en universitetsgrad er en nødvendig kvalifikasjon for å bli president. Hvis ikke hans klage på annulleringen lykkes, vil han bli utestengt fra å stille i presidentvalget i 2028.

 

Brudd på retten til rettferdig rettergang

Istanbuls advokatforening observerer rettssaken. Funnene deres tyder allerede på at det skjer alvorlige brudd på retten til rettferdig rettergang. De dokumenterer blant annet forhold som påvirker rettens uavhengighet og upartiskhet, den effektive utøvelsen av retten til forsvar, likestillingen av partene, pressens muligheter til å rapportere fra høringene, uskyldspresumsjonen og minimumsgarantiene for tiltalte når de skal presentere sitt forsvar.

Det blir også reist spørsmål ved rollen til den tidligere statsadvokaten i Istanbul, Akın Gürlek, som hadde tilsyn med etterforskning og tiltale, hans utnevnelse til justisminister og hans offentlige uttalelser.

Forsvaret møter betydelige utfordringer, inkludert begrenset tilgang til bevis og utilstrekkelig tid og ressurser til forberedelse. Det er også begrensninger på tiltaltes kommunikasjon med advokatene, på kryssforhør av vitner og på talemuligheter.

Alle disse faktorene bryter med prinsippet om at partene skal være likestilte. Det avsidesliggende fengselsmiljøet med høy sikkerhet, begrenset pressetilgang og forholdene i rettssalen, begrenser ytterligere offentlig tilgang og åpenhet.

Med en slik bakgrunn er det selvsagt viktig at journalister får lov til å være til stede i rettssalen.

Uskyldspresumsjonen kan dessuten være svekket av plasseringen av rettssaken, institusjonens historie, offentlige uttalelser fra tjenestemenn og en mediedekning som er kontrollert av regjeringen og som ikke gjengir forsvarets synspunkter i særlig stor grad.

Samlet sett representerer disse problemene en betydelig svekkelse av retten til en rettferdig rettssak, hvor det er en reell mulighet for å kunne prøve bevisene for tiltalepunktene.

 

Hindringer for pressen

Med en slik bakgrunn er det selvsagt viktig at journalister får lov til å være til stede i rettssalen. Men de møter hindringer. For det første er det fysiske hindringer (blindsoner i rettssalen, dårlige forhold i presserommet, ingen internettforbindelse, uklar lyd) som gjør det vanskelig å observere, høre og rapportere. I tillegg skaper politiets overvåking av presserommet et skremmende miljø.

Myndighetene har innført krav om «et tyrkisk pressekort» som ekskluderer mange. Journalister uten et slikt kort nektes adgang helt eller delvis.

Responsen på restriksjonene er preget av både trass og motstand.

Slike restriksjoner begrenser pressefriheten og reduserer åpenheten. Til syvende og sist begrenser det publikums rett til å bli informert, ettersom færre journalister kan føre til mindre mangfoldig og mindre nøyaktig rapportering.

Det har kommet oppfordringer fra İmamoğlu, CHP og til og med Devlet Bahçeli, lederen av nasjonalistpartiet, om å kringkaste rettssaken direkte på statlig fjernsyn. President Erdoğan svarte at dette var «en god idé», men det har ikke skjedd. I henhold til tyrkisk lov kan ikke rettssaker sendes direkte, og derfor vil det kreve en lovendring.

 

Trass og motstand

Responsen på restriksjonene er preget av både trass og motstand. Det starter med İmamoğlu selv, som virker godt forberedt og griper enhver anledning til å utfordre presidenten og be om valg.

Til syvende og sist handler rettssaken i Silivri-fengselet om mer enn İmamoğlus skjebne.

Holdningen er også utbredt i CHPs ledelse og grasrotstøttespillere, som er til stede i rettssalen og høylytte utenfor rettssalen og på gatene. Også andre politiske partier, sivilsamfunnsorganisasjoner, advokatforeninger, journalister og diplomatiske representanter kritiserer høringene.

Å holde et årvåkent øye med rettssaken er nok også avgjørende – for å sikre at svakhetene blir avdekket og for å kunne holde myndighetene ansvarlige.

 

Rettferdighet og demokrati på spill

Til syvende og sist handler rettssaken i Silivri-fengselet om mer enn İmamoğlus skjebne. En rettssak av denne størrelsesordenen – preget av svært omfattende og alvorlige anklager, velbegrunnede bekymringer for retten til en rettferdig rettergang og restriksjoner på pressens tilgang – vil ikke bidra til rettferdighet hvis den foregår på måter som tilslører snarere enn opplyser.

Hvis det ikke lenger er mulig, har Tyrkia forlatt demokratienes klubb.

Når journalister ikke er i stand til å observere, når forsvarsadvokater ikke kan utføre sine plikter, når de tiltalte mangler midler til å forsvare seg, og når restriksjoner hindrer offentlig gransking, risikerer rettssalen å bli en scene for forhåndsbestemte utfall og ikke for sannhet og rettferdighet.

Uten rettferdig behandling av saken mot İmamoğlu er også Tyrkias demokratiske fremtid i fare. Demokrati, i sin enkleste form, handler om fredelig maktoverføring på basis av folkets vilje.

Hvis det ikke lenger er mulig, har Tyrkia forlatt demokratienes klubb. Det kan være den egentlige betydningen av rettssaken.