Ubehaget i klimadebatten

Etter en sommer preget av hetebølger og skogbranner, kunne man kanskje forvente at klima ville bli en viktig sak i valgkampen. I stedet skjedde det motsatte. Klima ble nesten ikke nevnt i partilederdebattene på NRK og TV2.

Hva er årsaken til at klimakrisa går under radaren i et land med et velfungerende demokrati og en høyt utdannet befolkning? Jeg tror det er to viktige grunner til at klimaet druknet i valgkampen. Begge handler om historiefortelling.

For det første er klimakrisa et stort og komplisert fenomen. Klimaendringene påvirker alt fra matproduksjon, helse og boligbygging til internasjonale flyktningestrømmer. Klimakrisa er overalt. Derfor er det vanskelig å pakke klimapolitikken inn i en enkel og tydelig fortelling. Klimadiskusjoner gir ikke bra TV. Klimakrisa innfrir ikke nyhetsmedienes krav til dramaturgi, enkle budskap og raske resonnementer.

Slik bruker høyrepopulistene klimakrisa til å styrke sin egen merkevare.

For det andre er det ubehagelig å tenke på klimaendringene. Da blir det også ubehagelig å snakke om dem. Det kan gjøre at klimaet forsvinner fra dagsorden. Vi fortrenger det vi vet så altfor godt, nemlig at vår egen livsstil – og vår egen oljeeksport – er med på å destabilisere klimaet på jorda.

Som Arne Johan Vetlesen skriver i Morgenbladet: «Jo mer vi har av kunnskap, og jo tydeligere bevisene blir – her og nå, rett foran øynene våre – i form av hyppigere ekstremvær, tørke, oversvømmelser og hetebølger, desto mer øker oppslutningen om klimaskeptiske politiske partier.»

Vetlesen peker på et tragisk paradoks: Nettopp fordi vi merker klimakrisa på kroppen, forsøker vi å unngå hele temaet. Det kan føre til at moderate politikere ikke tør å snakke høyt og tydelig om klima. De er redde for å miste velgere ved å skape «dårlig stemning». Dermed spiller de uforvarende ballen over til høyrepopulistene. De vet nøyaktig hvordan de skal ta imot denne utilsiktede langpasningen.

 

Woke i revers

Høyrepopulistene briljerer i kunsten å fortelle enkle og slagkraftige historier. Vi kjenner godt til fortellingene om ytre fiender som truer «norske verdier», som vil ta fra oss både selvråderetten og vaflene. I høstens valgkamp er det blitt tydelig at også klimaet har fått hovedrollen i en høyrepopulistisk fortelling:

De få gangene klima ble nevnt i TV-debattene, var det som regel Frp som tok initiativet. Sylvi Listhaug har gjentatte ganger stemplet klimatiltak som «offentlig sløsing» og «symbolpolitikk». Tidligere har hun beskyldt regjeringen for å drive med «grønn kommunisme». I juli uttalte Simen Velle til Nettavisen at klimabevegelsen er «en gjeng som bruker klima som pressmiddel for å plage folk i hverdagen».

Ifølge Velle er folk flest «drittlei» av klimapolitikken. De ønsker «å leve livet sitt i fred».

Hvordan bør klimabevegelsen møte den høyrepopulistiske klimafortellingen?

Den klimafiendtlige retorikken til Frp er ikke et særnorsk fenomen. Forskeren Mahir Yazar ved UiB har undersøkt klimaretorikken til flere høyrepopulistiske partier i Europa. Ifølge Yazar går denne retorikken blant annet ut på å framstille klimapolitikken som «et eliteprosjekt som ikke er i vanlige folks interesse» og som en «trussel mot tradisjonelle familieverdier, regional identitet og nasjonal suverenitet.»

Slik bruker høyrepopulistene klimakrisa til å styrke sin egen merkevare, og til å markere distanse til de såkalte «elitene». Vi som vil ha ambisiøse klimatiltak, blir framstilt som en gjeng livsfjerne byfolk som vil frata folk både dieselbilen, sparepengene og friheten.

Høyrepopulistene har altså klekket et genialt, retorisk kinderegg: En uansvarlig, uvitenskapelig og framtidsfiendtlig klimapolitikk blir pakket inn i en fortelling som:

1. framstiller høyrepopulistene som «de voksne i rommet»,
2. styrker deres egen politiske merkevare, og samtidig
3. stempler klimabevegelsen som uansvarlige pengesløsere.

Slik har motstand mot klimatiltak blitt en del av høyrepopulismens DNA. Klima har blitt identitetspolitikk med negativt fortegn. Det er woke i revers.

 

Vi må tørre å snakke om klimakrisa

Hvordan bør klimabevegelsen møte den høyrepopulistiske klimafortellingen?

Kanskje kan vi dra lærdom fra innvandringsdebatten. De siste årene har flere moderate politikere forsøkt å komme høyrepopulistene i forkjøpet ved å ta til orde for en streng innvandringspolitikk.

Denne defensive strategien er ikke bare etisk tvilsom, den kan også virke mot sin hensikt. Mye tyder nemlig på at disse desperate forsøkene på å demme opp for høyrepopulismen bare styrker den ytre høyresiden. I Storbritannia har Keir Starmer forsøkt å kopiere retorikken til det høyrepopulistiske partiet Reform UK. Nå puster Nigel Farage ham i nakken.

Jeg er redd for at noe liknende er i ferd med å skje med klimaet.

Når de moderate politikerne unngår hele temaet av frykt for å miste velgere, underkommuniserer de samtidig alvoret i klimakrisa. Denne politiske feigheten kan høyrepopulistene utnytte til å så tvil om offentlige klimatiltak. Hvorfor skal vi bruke penger på noe som tilsynelatende ikke er så alvorlig? Penger vi kan bruke på eldre, helse, veier og skole?

Det handler like mye om å skape morgendagens samfunn.

Det er ingen tvil om klimakrisa rommer mange ubehagelige sannheter. Nettopp derfor må vi tørre å snakke om den, særlig når høyrepopulistene stadig sår tvil om klimatiltakene. Erfaringene fra innvandringsdebatten viser at det er nytteløst å gå på defensiven. Det er bare å helle bensin på bålet til høyrepopulistene. I stedet må vi innta en offensiv holdning. Vi må argumentere høyt og tydelig for at det haster å kutte utslipp og skape et bærekraftig samfunn.

Hvis vil unngå at klimadebatten reduseres til høyrevridd identitetspolitikk, må vi sørge for at den tar utgangspunkt i harde fakta og solid statistikk. Vi må vise at klimakrisa er noe som angår alle. Da må vi også tørre å snakke om konsekvensene av klimaendringene. Om at maten blir dyrere. Om at været blir farligere. Om at verden blir mer urolig som følge av et ustabilt klima.

Kanskje må vi tillate oss å snakke litt om trygghet? Det er et ord høyrepopulistene liker. En klimaskadet verden vil være en utrygg verden. Å kutte utslipp handler om å sikre en trygg framtid.

 

Fire avgjørende år

I det nye stortinget har Rødt, SV og MDG til sammen 26 mandater. Det burde være godt nytt for den norske klimapolitikken. Det er liten tvil om at MDG vil sette klima høyt på dagsorden. Jeg tror og håper at Rødt og SV vil være med på tale klimaets sak. Begge disse partiene har programfestet en ambisiøs klimapolitikk. Nå har de ekte, rødgrønne partiene sjansen til å hjelpe Støre med å gjennomføre en progressiv og framtidsrettet klimapolitikk. Da tenker jeg ikke på elektrifisering av norsk sokkel (som langt på vei er symbolpolitikk), men på klimakutt som virkelig monner.

Viktigst av alt er å gi det norske oljeeventyret en verdig avslutning. Slik kan vi også sørge for at Norge ikke er medansvarlig i å bryte målene i Parisavtalen. Det vil nemlig være en uunngåelig konsekvens av å fortsette oljeletingen på norsk sokkel. Vi må huske på at utslippene fra den eksporterte olja er ti ganger høyere enn de nasjonale utslippene. Disse utslippene tar liv her og nå, i tillegg til at de er med på å forverre klimakrisa på sikt.

Klimadebatten kan fort få en dystopisk undertone, og det kan skade klimasaken. Hvis vi skal nå fram med et progressivt klimabudskap, må vi for all del unngå å framstå som dommedagsprofeter. Ja, situasjonen er alvorlig. Men den er også full av nye muligheter. Klimakrisa handler nemlig om mer enn klima.

Med et gigantisk oljefond og et rødgrønt flertall, burde det være mulig.

Å kjempe for utslippskutt handler ikke bare om å unngå ekstremvær. Det handler like mye om å skape morgendagens samfunn. Vi kan skape nye, grønne arbeidsplasser, som gjør at vi har noe å leve av etter olja. Vi kan skape en bærekraftig økonomi. Å beskytte klimaet handler, dypest sett, om å beskytte velferdsstaten og skape et trygt, solidarisk og rettferdig samfunn. Derfor bør klimakampen være en selvsagt del av det rødgrønne prosjektet.

Det nye stortinget skal sitte fram til 2029. Disse fire årene vil være avgjørende hvis vi skal unngå at den globale gjennomsnittstemperaturen passerer den magiske grensa på 1,5 grader. Kanskje kan Norge bli en ressurs i dette internasjonale dugnadsarbeidet?

Med et gigantisk oljefond og et rødgrønt flertall, burde det være mulig. Vi kan vise verden at utslippskutt er alt annet enn offentlig sløsing og symbolpolitikk. At det finnes en bedre verden på den andre siden av oljealderen. Den norske olja har gitt oss formidable inntekter, men den har også bidratt til å skade klimaet på jorda. Nå må vi gå sammen om å redde det.