Ulvene ikke er så ensomme som det blir påstått

(Først publisert på forfatterens FB-side.)

Jeg vil si noen personlig-faglige ord om drapet på Tamima Nibras Juhar. Det tok litt tid før alvoret gikk opp for meg. Hva er et drap til, liksom, i en verden der menneskeverdet tråkkes på konstant og barn i Gaza skytes i stykker mens jeg skriver dette?

Men så sev det inn. Et høyreekstremt drap, trolig terrorangrep, bare fordi hun var brun i huden og/eller muslim (nøyaktig motiv vil etterforskningen gi svar på). Det kom enda nærmere da jeg fikk vite at hun var student ved MF, der jeg ofte underviser. Hvis hun ikke hadde blitt drept, ville jeg kanskje hatt henne foran meg som student om ikke så lenge. I natt slet jeg med å få sove.

De ensomme ulvene begynner å tenke at de ikke er ensomme med tankene sine.

Nå er det mange som slår ring om henne og familien, og snakker om respekt og mangfold. Det er viktig og fint. Men jeg mener at det ikke er nok denne gangen. De siste årene har det kommet stadig mer forskning som viser at denne type høyreekstreme angrep fra “ensomme ulver” faktisk ikke begås i isolasjon, og at ulvene ikke er så ensomme som det blir påstått.

Når hat og ekskludering blir normalisert i samfunnet, på gatene og i media, øker sjansen for at folk som denne drapsmannen plutselig griper til vold. Det handler blant annet om at voldsmennene da tenker at volden deres kan bli møtt med forståelse og legitimitet.

De ensomme ulvene begynner å tenke at de ikke er ensomme med tankene sine, de har faktisk en flokk, og at denne flokken kan heie på dem hvis de dreper. Ut fra den eksisterende forskningen, er det relativt sannsynlig at han som drepte Tamima var påvirket av bredere strømninger i samfunnet.

Kan det bli annerledes denne gangen? Jeg håper det.

Sosiologer og statsvitere har argumentert for disse sammenhengene i årevis. Likevel er det som om disse argumentene ikke har nådd gjennom i store deler av samfunns- og media-eliten. Blir det snakk om å stoppe et høyreekstremt arrangement, eller å ikke invitere en ekstremist hit eller dit, er det straks noen som roper “ytringsfrihet!”.

Forskerne Tine Figenschou og Audun Beyer publiserte i 2014 en viktig artikkel som viste at terrorangrepet til Anders Behring Breivik over tid faktisk førte til MER høyreekstremt stoff i mediene, ikke mindre, fordi redaktører fikk for seg at disse debattene måtte løftes inn i mainstream.

Kan det bli annerledes denne gangen? Jeg håper det. Forskningen på dette har nemlig blitt stadig mer robust og tydelig. For et par uker siden slumpet jeg over en metodisk briljant rapport fra to økonomer på det anerkjente IZA – Institute for labor economics i Tyskland.

I den rapporten undersøker de om de høyreekstremene demonstrasjonene med PEGIDA i Tyskland førte til mer høyreekstrem vold. Måten de undersøkte det er ved å sammenlikne demonstrasjoner som fant sted på dager med sol vs på dager med regn.

Det er ikke min jobb å si hvor grensen for det akseptable skal gå.

Det høres kanskje ut som en tullete idé, men grunnen er at de da kan sammenlikne store protester – som det kan bli når det er sol – med mindre protester, som det kan bli når det er regn. Ganske fancy opplegg, egentlig. Det de fant er at protestene som fant sted når det var sol – og dermed var større – førte til en betydelig økning i høyreekstrem vold.

I tilegg fant de at slike protester hadde spillover-effekter, og at folk som leste om slike store protester på sosiale medier OGSÅ hadde høyere sjanse for å utøve vold.

Uten å gå i detalj på studien deres, så viser de nettopp det sosiologer lenge har sagt: At ensomme ulver lettere utøver vold hvis samfunnsdebatten får dem til å føle at de har en flokk der ute som heier på dem. (så skal det også nevnes at disse to økonomene påstår at ingen har studert dette ordentlig før dem, noe som er feil – men økonomer har en tendens til å tenke at forskning i andre fagfelt ikke er ekte forskning).

Jeg har ingen fasit og er ingen grensevakt.

Faglig sett opplever jeg ikke at dette er spesielt kontroversielt lenger. Likevel har debatten rundt muslimer og innvandring og minoriteter de siste årene blitt stadig hardere, og med stadig mer ekstreme meninger som slippes til (nå sist med politiske aktører som foreslår regelrett etnisk rensing i Norge). At det også får voldelige utløp, er helt i tråd med hva forskningen sier.

Det er ikke min jobb å si hvor grensen for det akseptable skal gå. Men en viktig start er å tenke over hvilke ord man bruker, evt. slipper til i debatten. Vil man diskutere innvandring og velferdsstat – gjør det gjerne uten å gjøre det til et spørsmål om “muslimsk klankultur”. Vil man snakke om folkemordet i Gaza – gjør det uten retorikk som “jødifiserer” det den israelske staten gjør.

Jeg har ingen fasit og er ingen grensevakt. Men at grensen skal gå et sted – det håper jeg etter hvert vi kan bli enige om.

Fred over Tamimas minne.