Ungdommen må inkluderes

Konflikten i Vest-Sahara er en konflikt vi sjelden hører om. De sahawariske flyktningleirene i Tindouf, Algerie, har eksistert i 40 år, siden Marokkos inntog og okkupasjon i 1975. Den Saharisk-Arabiske Demokratiske Republikk (SADR), proklamert av Polisario etter Spanias exit i 1975, er i dag anerkjent av flere land i verden, og er et fullverdig medlem av Den Afrikanske Union.

De siste ukenes utvikling er svært interessante: EU-domstolen i Brussel har dømt en handelsavtale mellom EU og Marokko ugyldig ettersom den inkluderer varer fra Vest-Sahara. Og kongen av Spania, under FNs 71. generalforsamling, uttrykte bekymring over situasjonen og ga sin støtte til FN og deres arbeid for folkeavstemning for Saharawi-folket.

Der tok han grundig feil.

De mange årene i eksil har ført til at en hel generasjon har vokst opp uten å kjenne sitt eget land. Konflikten er ifølge Flyktninghjelpen en av verdens ti glemte kriser. Samfunnene i de fem flyktningleirene er totalt avhengige av internasjonal bistand, både i form av penger, mat og medisiner. De senere årene har den livsnødvendige bistanden blitt redusert kraftig, noe som gjør en allerede vanskelig hverdag mer utfordrende for befolkningen.

Spesielt ungdommene er frustrerte. De ønsker landet sitt tilbake. Med tilgang til internett ser de hva jevnaldrende rundt i verden har, og ikke minst er de inspirert av hva som har skjedd i den arabiske verden.

Ifølge FN har under én prosent av flyktningungdommer på verdensbasis tilgang på utdanning. Leirene i Tindouf skiller seg derimot ut i den forstand at de er godt organiserte, det finnes skoler opp til ungdomsskoletrinnene, helseklinikker og alt av bistand blir delt ut likt til befolkningen. Polisario, opprinnelig den saharawiske frigjøringsbevegelsen, i dag den administrerende og militære ledelsen i Vest-Sahara og flyktningleirene, har også skapt gode utvekslingsavtaler med flere land. Et stort antall ungdommer går på videregående skole i Algerie, Spania, Cuba og andre europeiske land.

Befolkningen snakker spansk, arabisk og deres egen arabiske dialekt, hassaniya, i tillegg til språkene de lærer seg der de går på skole; fransk, italiensk, engelsk, osv. De er ekstremt viljesterke, motstandsdyktige og kunnskapsrike. Men selv om mange er høyt utdannede og har bodd i vestlige land i flere år, er det absolutt ingenting å gjøre for dem den dagen de returnerer til leirene. Dette er underlig for en utenforstående. Praksisen har bakgrunn i Polisario’s og befolkningens sterke patriotisme og tro på at de en dag skal hjem til et fritt Vest-Sahara. De har derfor til nå ikke ønsket å utvikle en infrastruktur i flyktningleirene.

Lokalbefolkningen var takknemlige for å bli spurt om hva de faktisk trengte.

I sommer gjennomførte jeg et prøveprosjekt i to av leirene, Smara og Laayoune, sammen med organisasjonen World Education Foundation (WE). Over to dager, i hver av de to leirene, gjennomførte vi en workshop for ungdommer i en av wilayaene; nabolagene. Cirka 20 gutter og jenter, i alderen 15-30 år, ble samlet. Første dag var tung, det var ekstremt varm, ingen aircondition, og ungdommene hadde egentlig sommerferie. Som alle andre ungdommer var de fnisete, sjenerte og ville ikke være den som pratet først. Tolken vår, Salamu Hamad, født og oppvokst i Smara-leiren, mente prosjektet var dødfødt. I følge ham er ungdommen i disse leirene ikke interessert i å gjøre noe nytt. Der tok han grundig feil.

Prosjektet går ut på å trene ungdom til å tro på at de sitter på kunnskap og egenskaper til å endre egen situasjon. I grupper får ungdommen utdelt et tema, som utdannelse, helse, mat eller energi, for så å selv gå ut i sine lokalsamfunn for å samle inn data. Ved gjennomgang av innsamlede data, skal de så komme opp med mulige løsninger på problemene de har identifisert. Etter å ha bestemt seg for én løsning for ett problem, jobbes det videre med justeringer og idéutvikling.

Ungdommene vi jobbet med i sommer kom tilbake med hodene fulle av ideer, og ny kunnskap om hvilke utfordringer lærere, leger, foreldre, og andre i deres egne samfunn kjente på kroppen til daglig. Ungdommen selv var takknemlige for at noen kom for å spørre hva de selv faktisk trengte av hjelp og prosjekter, og de rapporterte om samme positive tilbakemeldinger fra personene de intervjuet.

Empati, kunnskap og samarbeid henger sammen.

De er heller ikke vant til å bli involvert, bli spurt eller tenke at de selv sitter med mulige løsninger, kunnskap eller evner til å gjøre noe. Samfunnet mangler alt og det internasjonale samfunnet har i 40 år rettet oppmerksomheten alle andre steder.

Bistandsbransjen blir ofte beskyldt for å bruke enorme summer på kortsiktige prosjekter som er satt i gang uten research eller behovsvurdering. Mitt besøk i flyktningleirene i Vest-Sahara bekreftet denne kritikken. Lokalbefolkningen var takknemlige for å bli spurt om hva de faktisk trengte. Grundig research og planlegging, og inkludering av lokalbefolkningen i prosessen, er avgjørende for levedyktigheten til et prosjekt.

Uten dette vil vi aldri se noen reell forandring.

Det foregår en gradvis endring i arbeidsmetoden til flere utviklingsprosjekter. Med tanke på de enorme summene og de tilsynelatende få reelle endringene i verdens fattigdomsproblematikk, er det på tide. Organisasjoner kan være en kilde til ikke-voldelige, bærekraftige løsninger. Empati, kunnskap og samarbeid henger sammen, men er ofte totalt fraværende i undervisningen i utviklingsland.

Målet med utviklingsprosjekter må være, som ordet antyder; å skape utvikling. Prosjektene bør være selvgående etter at bistandspengene tar slutt eller tidsrammen for prosjektet er ferdig. I tillegg til dette må vi se en holdningsendring når det kommer til troen på og inkludering av ungdommen – morgendagens ledere. Uten dette vil vi aldri se noen reell forandring. Vi må legge til rette for plattformer hvor ungdom kan lære, bruke evnene sine og jobbe sammen mot den fremtiden de ønsker for seg selv.