Spiller det noen rolle at fire av Ole Ivar Lovaas´ norske disipler skrev en vitenskapelig artikkel om hans liv, uten å oppdage at han var nazist?
I 2016 publiserte det vitenskapelige tidsskriftet International Electronic Journal of Elementary Education en artikkel med tittelen «Ole Ivar Lovaas – His Life, Merits and Legacy» (Özerk et al., 2016). Blant forfatterne var professor emeritus i pedagogikk ved UiO, Kamil Øzerk og psykologi-professor ved OsloMet, Svein Eikeseth. Som det fremgår av tittelen, handler artikkelen om livet til den norsk-amerikanske psykologi-professoren Ole Ivar Lovaas. Herværende artikkel handler om hva Øzerk et al utelot og om hva utelatelsene kan bety.
Voldelig psykologi-professor
Lovaas tilbragte det meste av karrieren ved University of California i Los Angeles (UCLA). Han er mest kjent for å ha spilt en hovedrolle i utviklingen av Early Intensive Behavioral Intervention (EIBI), et program for autistiske barn basert på såkalt «anvendt atferdsanalyse». De fire norske forfatterne av artikkelen om hans liv, kommer alle fra det miljøet av psykologer og pedagoger som kaller seg «atferdsanalytikere» og som nærmest har monopol på «behandling» av autistiske barn.
Øzerk et als artikkel kan nok best betegnes som en hagiografi.
Lovaas er også kjent for sin ledende rolle i The Feminine Boy Project på 1970-tallet, et prosjekt som i dag ville blitt omtalt som ‘konverteringsterapi’. En av guttene som ble utsatt for dette behandlingsprogrammet som barn, Kirk Murphy, tok senere sitt eget liv. Etter Lovaas´ død gikk Murphys familie ut og hevdet at deltagelsen i The Feminine Boy Project var forklaringen på Murphys livslange mentale problemer og senere selvmord (“‘Sissy Boy’ Experiment,” 2011). I en vitenskapelig artikkel med Lovaas som medforfatter er det dokumentert at Murphy ble slått som straff for ‘feminin’ oppførsel (Rekers & Lovaas, 1974, s. 180).
Les svaret fra Svein Eikeseth her: Et ekstremt og potensielt skadelig angrep fra Gjerde. (Kamil Øzerks svar kommer senere).
Å slå barn, eller påføre dem smerte på andre måter, var noe Lovaas var vant med. Han ble først berømt i 1965, da Life magazine publiserte en lang artikkel om eksperimentene som etter hvert skulle resultere i EIBI. I artikkelen beskrives det blant annet hvordan Lovaas gir en ni år gammel jente elektriske støt (Moser, 1965).
Hagiografi
Det er imidlertid ikke dette som opptar Øzerk et al i deres biografiske studie av Lovaas. The Feminine Boy Project nevnes ikke og forfatterne hevder feilaktig at Lovaas kun brukte fysisk avstraffelse for å avvende ‘life-threatening self-injury or aggression’ (Özerk et al., 2016, p. 254). I artikkelen i Life fremgår det imidlertid at den ni år gamle jenta ikke gjorde noe livstruende, men derimot fikk elektriske støt som straff for at hun ikke hadde fulgt Lovaas´ ordre om å slutte med det som i dag kalles ‘stimming’ (Moser, 1965).
Øzerk et als artikkel kan nok best betegnes som en hagiografi. Den inneholder undertitler som ‘Ole Ivar Lovaas – a social, humorous, popular and smart high school student’ og den forsvarer Lovaas´ voldsbruk ved å hevde at volden var så effektiv i å hindre ‘life threatening behavior’ at dette viste at ‘individuals with autism did not need to be confined to a hospital but could live in their communities’ (Özerk et al., 2016, s. 254).
I konklusjonen heter det at ‘He is among the most cited researchers within this field because of his well-documented research, particularly the results of the early and intensive behavioral intervention program he designed’ (Özerk et al., 2016).
Dette til tross for at studien fra 1987 som utgjorde grunnlaget for EIBIs gjennombrudd, aldri har latt seg replisere på tross av en lang rekke forsøk. «Atferdsanalytikerne» som gjennomfører disse replikasjonsforsøkene pleier imidlertid å konkludere med at replikasjonsforsøkene støtter videre bruk av metoden, mens det at studien faktisk ikke lar seg replisere gjemmes bort i ullent språk (Nicolosi & Dillenburger, 2021).
Tvangsarbeider?
Ole Ivar Lovaas vokste opp i Lier, utenfor Drammen, og emigrerte til USA i 1950 for å bli student ved Luther College i Iowa. Senere i livet sa han ofte at under den tyske okkupasjonen hadde han og familien hans vært tvangsarbeidere og jobbet 10-timersdager i jordbruket. Han fortalte dessuten at det å observere de tyske okkupantene hadde spilt en avgjørende rolle i å overbevise ham om riktigheten av behavioristisk teori.
Da han døde i 2010 ble denne historien om Lovaas´ oppvekstår under tysk okkupasjon gjengitt i minneord i New York Times og Los Angeles Times (Fox, 2010; Zarembo, 2010). Siden har den også blitt gjengitt i både den vitenskapelige og den mer allmenne litteraturen om autismens historie (Feinstein, 2010; Silberman, 2015; Silverman, 2004).
Øzerk et al viser imidlertid at Ole Ivar Løvaas (som han het før han flyttet til USA) gikk på skolen gjennom det meste av krigen. Når man skriver vitenskapelige artikler er det vanlig at man påpeker det spesifikt hvis man finner noe som går tydelig imot funnene til tidligere forskere som har skrevet om samme tema. Likevel nevner ikke Øzerk et al med et eneste ord at deres funn om at Løvaas gikk på skolen gjennom krigen medfører at fortellingen om tvangsarbeid etter all sannsynlighet er feil. Angående Løvaas´ handlinger under okkupasjonstiden for øvrig skriver de om at han fikk relativt gode karakterer på skolen, spilte fiolin og var godt likt av klassekameratene (Özerk et al., 2016, s. 245—249).
Nazist
Han var et aktivt medlem av Nasjonal Samling Ungdomsfylking (NSUF). Sommeren 1942 tok han et kurs ved NS førerskole på Jessheim og ble deretter leder for Guttehirden i Lier, en undergruppe av NSUF. Ved minst en anledning ledet han et offentlig møte for å rekruttere lokale ungdommer til den nazistiske ungdomsbevegelsen.
Er det sannsynlig at verken de to klassekameratene eller nevøen har fortalt at Ole Ivar Løvaas og faren var aktive nazister?
11. mai 1945 ble Ole Ivar Løvaas arrestert. Etterforskningen for landssvik ble imidlertid henlagt etter at riksadvokaten i november 1945 bestemte at personer som forlot NS før de fylte 18, eller ikke hadde fylt 18 under krigen, ikke skulle rettsforfølges. Ole Ivar Løvaas fylte 18 år 8. mai 1945. I politiavhør etter krigen hevdet han å ha forlatt NSUF i mars 1945, men det fantes ikke bevis for dette.
Ole Ivar Løvaas´ far het Ernst Albert Løvaas. Som leder for Norsk artikkeltjeneste og i kraft av flere andre roller var han blant de ledende folkene i NS´ propaganda-apparat. Etter krigen ble han dømt til fire og et halvt års tvangsarbeid for landssvik (Gjerde, 2025).
Propaganda-lederen
Disse funnene om Ole Ivar Lovaas´ skjulte nazi-fortid reiser en del spørsmål om Øzerk et als biografiske artikkel fra 2016. Fant de ikke ut at Lovaas og faren var nazister? Eller fant de ut av det og lot likevel være å ta det med i artikkelen?
Øzerk et al har kartlagt Ernst Albert Løvaas´ liv fra fødselen i 1886 og frem til han giftet seg med Løvaas´ mor i 1922. Kildene for denne kartleggingen er folketellinger samt litteratur om arbeiderbevegelsens historie. Ernst Albert Løvaas spilte en aktiv rolle i arbeiderbevegelsen i området rundt Oslofjorden i omtrent et tiår frem til tidlig på 1920-tallet (Özerk et al., 2016, s. 244—245).
Imidlertid skriver Øzerk et al nærmest ingenting om Løvaas seniors virke etter 1922. Det er pussig, etter som han i denne perioden ble svært synlig i norsk offentlighet, først som journalist i Dagbladet, deretter som høyreradikal agitator i diverse aviser på slutten av 1930-tallet og til slutt som høytstående NS-propagandist. Løvaas seniors rolle i NS´ propaganda-apparat er nevnt i en rekke bøker om NS og okkupasjonen av Norge, deriblant i en av Eirik Veums kontroversielle og populære bøker om Nådeløse nordmenn, som kom ut tre år før Øzerk et als artikkel om Ole Ivar Lovaas (Veum, 2013, s. 205).
NS-gutten og klassekameratene
Øzerk et al opplyser også at de har intervjuet to av Ole Ivar Løvaas´ klassekamerater fra Drammen latinskole, der han begynte høsten 1944, på et tidspunkt da han trolig fortsatt var leder for Guttehirden i Lier og uten tvil fortsatt var medlem av NSUF. De opplyser også at de har fått informasjon fra Ole Ivar Løvaas´ nevø (Özerk et al., 2016, s. 243).
Er det sannsynlig at verken de to klassekameratene eller nevøen har fortalt at Ole Ivar Løvaas og faren var aktive nazister?
I et politiavhør etter krigen fortalte Ernst Albert Løvaas at tidlig i krigen kom hans barn ofte gråtende hjem fordi de ble mobbet på grunn av sin NS-tilknytning. Han sa dette som en del av begrunnelsen for hvorfor han hadde forsøkt å få departementet til å sparke eller straffe lærere som han mente oppførte seg fiendtlig mot hans barn på grunn av familiens NS-tilknytning (Gjerde, 2025, s. 11).
Kamil og Meral Øzerk har gitt ut en bok med tittel Autisme og pedagogikk som lener seg tungt på Lovaas.
Dette var riktignok tre år før Løvaas junior begynte på Drammen latinskole. Kanskje hadde ikke de to klassekameratene kjent ham før dette og kanskje holdt han en lav profil på latinskolen. Imidlertid: I mars 1943 ledet Ole Ivar Løvaas et rekrutteringsmøte for NSUF som ble omtalt i Drammens Tidende (Gjerde, 2025, s. 5—6).
Med en far som var blant de øverste lederne for NS´ propaganda-arbeid, og hvis navn hyppig dukket opp i aviser gjennom hele okkupasjonen, og med tanke på at Ole Ivar Løvaas selv var leder for en undergruppe av NSUF, virker det sannsynlig at de fleste klassekameratene må ha kjent til hans NS-tilknytning. Den ene av de to klassekameratene opplyste sågar til Øzerk et al at hennes forhold til Løvaas var så nært at han ofte var på besøk hjemme hos henne (Özerk et al., 2016, s. 248).
Motivasjon?
Selv om det ikke er absolutt umulig, er det likevel svært usannsynlig at noen skal ha gått så grundig til verks som Øzerk et al har gjort for å finne informasjon om Ole Ivar Lovaas´ oppvekst og familiebakgrunn uten å finne spor av at både far og sønn var nazister.
Om Øzerk et al faktisk har funnet informasjon om dette, og likevel ikke tatt det med i sin biografiske artikkel om Lovaas, hva kan deres motivasjon eventuelt ha vært? Minst tre av de fire forfatterne har en publikasjonsliste som peker i retning av en mulig motivasjon.
Kamil og Meral Øzerk har gitt ut en bok med tittel Autisme og pedagogikk som lener seg tungt på Lovaas og fremstiller tilnærminger basert på «atferdsanalyse» som de eneste effektive tilnærmingene til autistiske barn (Özerk & Özerk, 2020). Et blikk på Eikeseths publikasjonsliste tyder på at det store prosjektet i hans akademiske karriere er å bevise at Lovaas hadde rett. Nesten all Eikeseths forskning er relatert til tidlige «atferdsanalytiske» intervensjoner og han har deltatt i en rekke av forsøkene på å replisere Lovaas´ studie fra 1987 som førte til gjennombruddet for EIBI som behandlingsform (Nicolosi & Dillenburger, 2021).
Eikeseth har sampublisert med Lovaas selv og hans kone (Eikeseth et al., 2006; Watthen-Lovaas & Eikeseth, 2003). I skrivende stund ligger det ute en annonse for en stilling ved Institutt for atferdsvitenskap, OsloMet, som «stipendiat innen anvendt atferdsanalyse». Stillingen er knyttet til enda ett prosjekt, ledet av Eikeseth, i den lange rekken av prosjekter som skal evaluere resultatene av EIBI.
I annonsen heter det blant annet «Vi vil undersøke hvordan avvik fra kritiske EIBI-elementer påvirker utfall, basert på arkivdata samlet inn ved Lovaas Institute Midwest, USA.» Av nettsidene til OsloMet fremgår det at Institutt for atferdsvitenskap, der Eikeseth er ansatt, tilbyr eller har tilbudt utveksling ved nevnte Lovaas Institute.
Presedens
Da Ole Ivar Lovaas døde i 2010 var Svein Eikeseth forfatter eller medforfatter for minst tre ulike minneord. I ett av disse het det:
«For meg personlig var Løvaas en helt, mentor, inspirator, modell, personlig venn, en fars figur [sic], og en ‘vanlig’ person som du og jeg. Han var alltid tilgjengelig for råd når jeg måtte ta viktige faglige eller personlige valg. Fulgte jeg rådene, gikk det meg som regel vel, og gjorde jeg det ikke, endte det ofte med problemer» (Eikeseth, 2010, s. 130).
I samme minneord hevdet Eikeseth at de elektriske støtene som Lovaas gav autistiske barn som straff var «milde», og han hevdet at Lovaas ikke brukte elektriske støt som straffemetode etter 1960-tallet (Eikeseth, 2010, s. 128). Omtalen i to samtidige artikler om Lovaas´metoder, fra Life magazine i 1965 og Psychology Today i 1974, tyder imidlertid på at støtene ikke var milde, men særdeles smertefulle. Og i Psychology Today i 1974 forklarte Lovaas at elektriske støt fortsatt ble jevnlig brukt (Chance, 1974).
Hva betyr dette eventuelle bruddet for troverdigheten av Eikeseths omfattende forskning på behandlingsprogrammet som Lovaas utviklet?
På samme måte som i den biografiske artikkelen hevdet dessuten Eikeseths minneord at Lovaas´ kun benyttet elektriske støt som straff for å fjerne ‘alvorlig, ofte livstruende selvskadende atferd og utagering’, noe som, slik vi så ovenfor, stemmer dårlig med Lifes beskrivelse fra 1965 (Eikeseth, 2010, s. 128).
Vi vet dermed at Eikeseth tidligere har presentert usann informasjon for å unngå at Ole Ivar Lovaas´ liv og virke ses i et negativt lys. Vi vet at Eikeseth hadde et svært nært forhold til Ole Ivar Lovaas og hans nærmeste familie. Vi vet også at Eikeseth og de andre forfatterne av artikkelen fra 2016 har lett grundig etter informasjon om Lovaas´ oppvekst. Vi vet at informasjon om at Lovaas´ far var nazist er lett tilgjengelig. Og vi vet at likevel er ikke noe av denne informasjonen presentert i den biografiske artikkelen om Lovaas som Eikeseth var medforfatter for i 2016.
Har det noe å si?
Hvis Eikeseth og hans medforfattere faktisk fant informasjon om Lovaas´ nazi-fortid er det altså ingen mangel på mulige motivasjoner for å holde dette skjult. Men om det skulle vise seg at det faktisk er dette som har skjedd, er det et problem som handler om langt mer enn bare en biografisk artikkel publisert i 2016.
For hvis Eikeseth har holdt tilbake viktig informasjon om Lovaas i en vitenskapelig artikkel om hans liv, er dette et åpenbart brudd med forskningsetiske normer. På OsloMets nettsider heter det at ‘OsloMet aksepterer ikke noen form for vitenskapelig uredelighet’. Det listes opp en rekke former for vitenskapelig uredelighet, inkludert ‘bevisst tilbakeholdelse av uønskede resultater’ (https://ansatt.oslomet.no/etiske-retningslinjer-for-forskning-ved-oslomet).
Hva betyr dette eventuelle bruddet for troverdigheten av Eikeseths omfattende forskning på behandlingsprogrammet som Lovaas utviklet?
Over en rekke tiår har nesten all forskning på EIBI og lignende intervensjoner vært foretatt av forskere som selv regner seg som «atferdsanalytikere», noe som innebærer at man tror menneskelig atferd er styrt av en rekke «vitenskapelige lover» oppdaget av B. F. Skinner og andre behaviorister rundt midten av det tyvende århundret (Cooper et al., 2020, pp. 11, 39; Fisher et al., 2021, s. 8—9). Etter «den kognitive revolusjonen» ble de som trodde på Skinners «lover» raskt outsidere innenfor psykologi-fagets mainstream og grunnla en rekke egne tidsskrifter for «atferdsanalyse», der forskning på slike intervensjoner kan fagfellevurderes av andre som deler troen på Skinners «vitenskapelige lover».
Hvis Svein Eikeseth er villig til å holde en nazi-fortid skjult for å presentere EIBIs opphavsmann i et positivt lys, hva kan han være villig til å holde skjult for å presentere selve programmet i et positivt lys?
I de siste fem årene har det imidlertid kommet en rekke meta-studier av forskningen på «atferdsanalytiske» intervensjoner som er foretatt av forskere som står utenfor det «atferdsanalytiske» fellesskapet. Disse har vært svært kritiske til den «atferdsanalytiske» intervensjonsforskningen.
En av meta-studiene fant omfattende underrapportering av interessekonflikter, noe som gjerne vil si at forskerne bak studiene hadde økonomiske eller andre interesser av et positivt utfall, uten å rapportere om dette (Bottema-Beutel et al., 2020b). For øvrig hadde aksjeselskapet Psykolog Svein Eikeseth AS i 2024 driftsinntekter på 1,575 millioner kroner og et resultat før skatt på 403.000 kroner.
En annen meta-studie fant at svært mange «atferdsanalytiske» intervensjonsstudier unnlot å rapportere negative effekter og hendelser. Den brukte en tidligere meta-studie med Eikeseth som medforfatter som eksempel på at meta-studier foretatt av «atferdsanalytikere» selv har unnlatt å undersøke primær-studienes rapportering av negative effekter og hendelser (Bottema-Beutel et al., 2020a, s. 322).
Det er i det hele tatt god grunn til å spørre seg hvorvidt Eikeseth og andre «atferdsanalytikeres» mål er å finne ut hva som er sant om «atferdsanalytiske» intervensjoner, eller om målet er å få intervensjonene til å fremstå så effektive og positive som mulig.
Det er også grunn til å spørre: Hvis Svein Eikeseth er villig til å holde en nazi-fortid skjult for å presentere EIBIs opphavsmann i et positivt lys, hva kan han være villig til å holde skjult for å presentere selve programmet i et positivt lys?
Derfor bør det være viktig — for psykologifaget i Norge, for Eikeseths arbeidsgiver OsloMet, og for mange av de andre som berøres av den omfattende bruken av «atferdsanalytiske» intervensjoner mot autistiske barn — å få klarhet i hvorvidt Øzerk et al fant informasjon om Ole Ivar Lovaas´ og hans families nazi-fortid og unnlot å nevne dette i artikkelen de skrev om hans liv.
Les svaret fra Svein Eikeseth her: Et ekstremt og potensielt skadelig angrep fra Gjerde. Kamil Øzerks svar kommer senere.
LITTERATUR
Bottema-Beutel, K., Crowley, S., Sandbank, M., & Woynaroski, T. G. (2020a). Adverse event reporting in intervention research for young autistic children. Autism, 25(2), 322—335.
Bottema-Beutel, K., Crowley, S., Sandbank, M., & Woynaroski, T. G. (2020b). Research Review: Conflicts of Interest (COIs) in autism early intervention research — a meta-analysis of COI influences on intervention effects. The Journal of Child Psychology and Psychiatry, 62(1), 5—15.
Chance, P. (1974). A conversation with Ivar Lovaas. Psychology Today, (January), 76—77, 79—90, 82—84.
Cooper, J. O., Heron, T. E., & Heward, W. L. (Eds.). (2020). Applied Behavior Analysis (3rd ed.). Pearson.
Eikeseth, S. (2010). O. Ivar Løvaas: Til minne. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 37(3), 127—130.
Eikeseth, S., Lovaas, O. I., & Holden, B. (2006). Use of Aversive and Restrictive Interventions in Behavioral Treatment. Tidsskrift for norsk psykologforening, 43(6), 582—587.
Feinstein, A. (2010). A History of Autism: Conversations with the Pioneers. Wiley-Blckwell.
Fisher, W. W., Piazza, C. C., & Roane, H. S. (Eds.). (2021). Handbook of Applied Behavior Analysis (2nd ed.). Guilford.
Fox, M. (2010, August 23). O. Ivar Lovaas, 83, Pioneer in Developing Therapies for Autism, Dies. The New York Times, 21.
Gjerde, Å. B. (2025). Hidden Nazi past: Ole Ivar Lovaas during the German occupation of Norway. History of the Human Sciences, 38(3).
Moser, D. (1965, May 7). Screams, Slaps and Love: A surprising, shocking treatment helps far-gone mental cripples. Life, 90—96.
Nicolosi, M., & Dillenburger, K. (2021). The University of California at Los Angeles-Young Autism Project: A Systematic review of replication studies. Behavioral Interventions, 37(2), 415—464.
Rekers, G. A., & Lovaas, O. I. (1974). Behavioral Treatment of Deviant Sex-Role Behaviors in a Male Child. Journal of Applied Behavior Analysis, 7(2), 173—190.
Silberman, S. (2015). Neurotribes: The Legacy of Autism and the Future of Neurodiversity. Avery.
Silverman, C. (2004). A Disorder of affect: Love, tragedy, biomedicine, and citizenship in American autism research, 1943—2003. PhD dissertation.
The ‘Sissy Boy’ Experiment: Why Gender-Related Cases Call for Scientists´ Humility. (2011, June 8). Time. https://time.com/archive/7141353/the-sissy-boy-experiment-why-gender-related-cases-call-for-scientists-humility/
Veum, E. (2013). Nådeløse nordmenn: Hirden 1933—1945. Kagge.
Watthen-Lovaas, N., & Eikeseth, S. (2003). Lesing og skriving. In O. I. Løvaas (Ed.), Opplæring av mennesker med forsinket utvikling: Grunnleggende prinsipper. Gyldendal.
Zarembo, A. (2010, August 6). Ole Ivar Lovaas dies at 83; UCLA psychology professor pioneered autism treatment. Los Angeles Times.
Özerk, K., Vea, G. D., Eikeseth, S., & Özerk, M. (2016). Ole Ivar Lovaas – His Life, Merits and Legacy. International Electronic Journal of Elementary Education, 9(2), 243—262.
Özerk, M., & Özerk, K. (2020). Autisme og pedagogikk: En teoretisk og metodisk håndbok. Cappelen Damm.
Kommentarer