USAs hellige politikk

Hvordan kan USA ha en syndfull president omgitt av troende som er overbevist om at Gud har plassert ham i Det hvite hus for å redde Israel og frelse et ikke-troende land? For å forstå det, må man forstå historien til visse trosretninger i USA.

Charles Carroll fra Carrollton, Maryland, var den eneste katolikken som skrev under på Uavhengighetserklæringen i 1776. Selv om han var en av «The founding fathers», fikk han som katolikk ikke lov til å ha offentlige verv. Dette ble først endret i 1789, da grunnloven fastslo at Kongressen skal holde seg unna religion, og religiøs tilhørighet sluttet å være et kriterium for de som ville ha offentlige verv.

Ikke alle var glade for at kirke og stat ble delt på denne måten. Noen anklaget Thomas Jefferson for å være en farlig vantro, og fanatikere trodde at religion ville dø i USA hvis han ble valgt til president. Den dag i dag finnes det mange mennesker som ønsker å få religionen tilbake i sentrum av det politiske og offentlige livet. Dette er trolig hva justisminister William Barr, som er en svært konservativ katolikk, mente da han fordømte «sekulære» for å komme med «angrep på religion og tradisjonelle verdier».

Katolikker ble sett på som reaksjonære slaver i kirkens hierarki.

Det tok også lang tid å bli kvitt fordommene mot katolikker som frihetens fiender og potensielle forrædere (på grunn av deres åndelige troskap overfor Roma). I 1821 lurte ekspresident John Adams på om hvorvidt “en fri regjering i det hele tatt kan eksistere med en katolsk religion”. Angloamerikansk frihet og demokrati ble tradisjonelt satt i sammenheng med robust protestantisk individualisme; katolikker ble sett på som reaksjonære slaver i kirkens hierarki. Individualistiske protestanter var fritenkende, tiltaksrike og dedikerte til å gripe alle muligheter (materielt, så vel som spirituelt), mens katolikker var bakstreverske og ikke sjelden late.

Forestillingen om at katolikker ikke var egnet for kapitalisme ble fremmet på begynnelsen av forrige århundre av den berømte tyske sosiologen Max Weber (som var protestant). John F. Kennedy, den hittil eneste katolske presidenten i USA, måtte i valgkampen tydelig erklære at lojaliteten hans var rettet mot grunnloven, ikke Vatikanet. Antikatolske fordommer spilte også en rollle i de den engelske skepsisen til europeisk samling, som noen ganger ble sett på som en plan fra Paven for å gjenreise det hellige romerske imperiet.

Justisministerens skarpe synspunkter er ikke det eneste tegnet på at tidsånden er merkbart endret. Bare én høyesterettsdommer er protestantisk (Neil Gorsuch), og selv han ble oppdratt som katolikk. Tre dommere er jødiske. De andre fem er katolikker (noen av dem har forbindelser til Opus Dei, en hemmelighetsfull organisasjon som blomstret under fascismen i Spania på 1930-tallet).

Selv en synder kan være Guds instrument.

Den andre historiske endringsprosessen, som begynte i siste halvdel av 1900-tallet, er de evangelisk kristnes politiske koalisjon med konservative katolikker. Lenge var amerikanske protestanter fornøyde med å leve med en grunnlov som beskyttet deres religiøse liv fra statlige inngrep. Åndelig nøytrale styresmakter kunne få ha den offentlige sfæren i fred så lenge de lot de religiøst troende få være i fred. Dette endret seg etter borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet, som gjorde mange hvite kristne bekymret, spesielt i sørstatene. I dag er evangelisk kristne, og konservative katolikker, noen av president Donald Trumps mest trofaste støttespillere. De mener også at familie og tro blir angrepet av liberale og sekulære krefter.

For begge grupper er det irrelevant at Trump ikke er kjent som en religiøs person, og at livet hans har vært alt annet enn et sinnbilde på tradisjonell kristen moral. Folk som energiminister Rick Perry mener at Trump er «Guds utvalgte». Utenriksminister Mike Pompeo hevdet nylig at Trump var «oppdratt» til å redde Israel. «Som en kristen», sa han, «mener jeg helt klart at det er mulig».

Å kalle dette hykleri er å misforstå det sentrale. Denne typen ærbødighet forutsetter ikke at en leder er moralsk uklanderlig. Selv en synder kan være Guds instrument.

Siden de ikke vil beskyldes for å være partiske, kvier folk seg innimellom for å peke på offentlige personers religiøse bakgrunn i USA. Likevel er det viktig å forstå historien til visse trosretninger for å forstå en ekstraordinær æra der en syndfull president er omgitt av troende som er overbevist om at Gud har plassert ham i Det hvite hus for å redde Israel og frelse et ikke-troende USA.

Åpenbart er ikke alle katolikker reaksjonære. Pave Frans er ikke det, derfor misliker katolikker som Steven Bannon, en av Trumps tidlige påvirkere, ham sterkt. Frigjøringsteologien, som var populær I Sør-Amerika på 1960- og 70-tallet, var en bevegelse på den radikale venstresiden. Og lederen i Representantenes hus, Nancy Pelosi, en av Trumps politiske hovedmotstandere, er like katolsk som justisminister Barr.

Når politiske konflikter blir sammenstøt mellom ulike trosretninger, blir kompromiss umulig.

Men det finnes en retning innen katolisismen, med utspring i Europa, som aldri forsonet seg med den franske revolusjonen. Den kuttet av kirkens makt og fjernet kongenes guddommelige rettigheter, som det eneveldige monarkiet hvilte på. En av mest velformulerte og innflytelsesrike reaksjonære tenkerne, Joseph de Maistre, mente at uten monarkiets og kirkens hellige autoritet, så ville samfunnet falle ned i umoralsk kaos.

Denne typen anti-opplysningstenkning forsvant aldri helt. I Frankrike ga den næring til høyreorienterte nasjonalistbevegelser, som det antiliberale, antisemittiske og antisekulære Action Française. Men katolske konservative var ikke de eneste kristne som motsatte seg den franske revolusjonens sekulære arv. Helt til de slo seg sammen med andre trosretninger i et kristendemokratisk parti, så het det viktigste kalvinistpartiet i Nederland Antirevolusjonspartiet.

Forsøkene fra nåtidige katolske konservative og evangelisk kristne på å fylle politikken med sin egen religiøse tro, er opplagt i strid med ideene fra den franske revolusjonen, som prøvde å skape frihet fra religion. Men de er også i strid med den amerikanske revolusjonens idealer, som etablerte frihet for religion. Begge grupper angriper nå de nøye oppsatte hindringene mellom kirke og stat.

Dette er farlig, ikke bare fordi det fremmer intoleranse, men også fordi det utfordrer, i de Maistres ånd, ideen om at politisk argumentasjon bør baseres på menneskelig fornuft. Når politiske konflikter blir sammenstøt mellom ulike trosretninger, blir kompromiss umulig. En troende kan ikke forhandle om et hellig prinsipp. For de som ser på Trump som Guds instrument, har det ikke noe å si hvor rasjonelle motstandernes beskyldninger om vanstyre er. De må forsvare ham. Å kalle dette fornuftsstridig er å misforstå forsvaret deres. Du kan ikke argumentere med Gud.

Det er mulig Trumps ærbødige tilhengerskare ikke være tilstrekkelig for å holde ham i Det hvite hus etter 2020. Men slik ildfull tro er vanskelig å bekjempe med rasjonelle planer om å fikse det og det problemet. Derfor er det så foruroligende å høre folk helt i toppsjiktet i den amerikanske regjeringen snakke om politikk på en måte som hører hjemme i kirken. De utfordrer den amerikanske republikkens grunnleggende prinsipper, og resultatet kan bli at de faktisk vinner.