Norsk petroleumspolitikk er på kollisjonskurs med klimamålene.
“Vi som vil nå klimamålene må løfte i flokk”, skriver Johnny Håvik fra Industri Energi i et svarinnlegg til kronikken om en norsk oljekommisjon.
Vi er helt enige i akkurat denne påstanden, og kronikken var et forsøk på å invitere industrien med på en grønn omstilling. Alle tiltak som bidrar til mindre klimagassutslipp er gode tiltak, også når det er oljeindustrien som gjennomfører dem. Men vi strides når Håvik påstår at en sluttdato for norsk olje- og gassindustri er dårlig klimapolitikk.
Kanskje innser petroleumsindustrien at oljen er på vei ut.
Problemet er at norsk petroleumspolitikk er på kollisjonskurs med klimamålene. Da Erna Solberg talte for Equinors høstsamling i november, snakket hun om en fortsatt lysende framtid for norsk olje og gass. Men i scenariet hun viste til når ikke verden 1,5-gradersmålet, selv om hun i sin nyttårstale for bare noen dager siden sa at regjeringen skal nå nettopp dette målet. Forklaringen fra regjeringen: statsministeren brukte disse tallene for å være “høflig”.
Det statsministeren egentlig gjør er å tale med to tunger om regjeringens klimapolitikk, som ikke styrer mot å nå et eneste nasjonalt klimamål, ei heller FNs 1,5-gradersmål.
Full gass?
Kanskje innser petroleumsindustrien at oljen er på vei ut. Nå har de nemlig begynt å snakke mest om at Europa vil ha all gassen Norge kan selge. Det er også Håvik og Industri Energis poeng i svarinnlegget, at norsk gass er broen til det europeiske fornybarsamfunnet. Tilhengere av norsk gass lener seg gjerne på analyser fra Det internasjonale energibyrået (IEA), som sier at etterspørselen vil være høy i lang tid framover. Men IEA har konsekvent undervurdert veksten i sol- og vindenergi i årevis. Samtidig har de vært overoptimistiske i sin tro på utviklingen av karbonfangst- og lagring. Gasspolitikken vår er et sjansespill, med spilleregler ingen er helt sikre på.
At vi har investert så tungt i olje og gass, betyr at Norge taper hvis verdens klimapolitikk lykkes.
Som om ikke det var nok vedtok EU-kommisjonen nylig et mål om nullutslipp innen 2050. EU er vår hovedkunde, og lønnsomheten til norsk gass avhenger derfor i stor grad av etterspørselen fra de europeiske landene. Med EUs nye klimapolitikk vil landene etterspørre mye mindre gass fra Norge framover, mens norske investeringer vil være bundet opp i en industri som med all sannsynlighet vil møte sin slutt i løpet av de neste tiårene.
Ifølge Håvik er gassen vår avgjørende for at Storbritannia skal klare å fase ut kullkraften sin. Norsk gass har definitivt bidratt mye hittil, men nå er vindenergi i ferd med å bli så billig at det snart vil utkonkurrere gass. Særlig havvind vokser ekstremt raskt, og britene planlegger å bygge en rekke nye vindparker framover.
Håvik påpeker også at MDGs tyske søsterparti Die Grünen har snakket om gass som en bro vekk fra kullkraft. Hvis man leser litt lenger ned i den samme artikkelen, finner man raskt svaret fra vår tidligere talsperson Rasmus Hansson: “et typisk trekk ved broer er at de slutter et sted.” De Grønne i Norge og Tyskland er helt på linje. Europa skal bli fornybart og må først kutte ut kull, og deretter gass i løpet av de neste tiårene.
Hvordan kommer klimapolitikken og klimaendringene til å påvirke lønnsomheten til investeringene våre?
Dårlige investeringer
Alt dette betyr at Norge er utsatt for veldig høy klimarisiko. Hvordan kommer klimapolitikken og klimaendringene til å påvirke lønnsomheten til investeringene våre? Svaret kan bli ubehagelig, fordi vi har gjort oss så avhengige av petroleumsinntektene. At vi har investert så tungt i olje og gass, betyr at Norge taper hvis verdens klimapolitikk lykkes.
Debatten om verden trenger mer olje og gass er på ingen måte særnorsk, slik Håvik hevder.
Gassfeltet Aasta Hansteen, som Håvik selv trekker fram, kan for eksempel gå kraftig i minus. Ifølge beregninger fra Verdens naturfond (WWF) kan den norske staten tape hele 8,4 milliarder på utbyggingen. Den avgjørende faktoren vil være hva gassprisen blir i fremtiden. Og når EUs etterspørsel faller, faller også prisen på norsk gass.
Kanskje er det ikke så farlig, for Equinor holder jo på å omstille seg fra et oljeselskap til et “bredt energiselskap”. Ingenting ville gjort oss mer fornøyd, og ut fra annonsene deres i sosiale medier og i aviser skulle man tro at Equinor ikke gjorde annet enn å investere i fornybar energi. Men i selskapets første kvartalsrapport etter navnebyttet var ikke fornybar energi nevnt én eneste gang. Fornybarinvesteringene er så lave at de inntil videre havner i kategorien “andre inntekter”.
Vår felles framtid
Vi må tenke langsiktig i energipolitikken. Hvis verden lykkes med å nå klimamålene, uten at politikerne, oljeindustrien og fagmiljøene omstiller energibransjen, er det norsk sokkel som taper. Istedenfor å kjempe for at Norge blir siste selger av olje og gass på torget, bør industrien kjempe med oss for å være innovatører på energimarkedet. For hver ekstra dag vi venter med omstillingen, er det flere på norsk sokkel som går en usikker fremtid i møte.
Debatten om verden trenger mer olje og gass er på ingen måte særnorsk, slik Håvik hevder. Den pågår over hele verden, og mange land har kommet milevis lengre enn oss. Vi er glade for at Industri Energi er enig med oss om at det haster å redusere klimagassutslippene. Forhåpentligvis er de snart klare for å diskutere hva dette må bety for oljeindustrien i Norge.
Kommentarer