Utvisning på barns bekostning

Saken til Mahsa Aghabararian og familien omtalt i Aftenposten, viser norske myndigheters urimelige behandling av barn i utvisningssaker. Det måtte en kraftig offentlig reaksjon til før utlendingsforvaltningen la større vekt på hensynet til barnets beste og omgjorde vedtaket. Hva med sakene til andre familier, og særlige de mindre ressurssterke familiene, som ikke får medieoppmerksomhet?

NOAS’ erfaring er at saken til Mahsa og hennes familie dessverre ikke er et unntak, som direktør Frode Forfang i Utlendingsdirektoratet (UDI) kan oppfattes som å mene, men snarere reflekterer vanlig praksis i saker om utvisning som rammer barnefamilier. Det er heller ikke slik at meningsløse formuleringer om kontakt mellom mor og spedbarn via internett er en enkeltstående glipp. Det er kun ett eksempel på at forvaltningens vedtak preges av maler, standardtekst og manglende individuelle vurderinger.

 

Praktiserer strengt

Å bli fratatt en omsorgsperson kan være traumatiserende for barn. Ifølge FNs barnekomité er små barn spesielt sårbare for de negative konsekvensene av relasjonsbrudd, på grunn av barnas fysiske avhengighet av og følelsesmessige tilknytning til omsorgspersoner.

Ifølge FNs barnekonvensjon artikkel 3, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn. Barnekonvensjonen er del av norsk lov gjennom menneskerettsloven. Prinsippet om barnets beste gjentas i flere bestemmelser i utlendingsloven, blant annet i § 70 som omhandler utvisning: «En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Selv i saker der barnefaglige spesialister advarer mot store, negative konsekvenser dersom barnet skilles fra en forelder, er det sjelden det får avgjørende betydning i saken.

Allikevel legger forvaltningen i utvisningssaker ofte mer vekt på såkalte innvandringsregulerende hensyn enn på hensynet til barnets beste. NOAS’ erfaring i rettshjelpsarbeidet er at det skal mye til for at barnets beste skal få forrang for innvandringsregulerende hensyn. Selv i saker der barnefaglige spesialister advarer mot store, negative konsekvenser dersom barnet skilles fra en forelder, er det sjelden det får avgjørende betydning i saken. Utlendingsnemnda (UNE) kaller savn, forvirring, utviklingsforstyrrelser, angst, utrygghet og tristhet når et barn skilles fra en forelder for «normale belastninger», som ikke vil være nok for at utvisning vil anses som uforholdsmessig.

 

Lagmannsretten har korrigert

Lagmannsretten har i flere saker konkludert med at forvaltningens vedtak om utvisning er ugyldig, fordi utvisningen er en uforholdsmessig inngripen i barnets liv. Rettens flertall konkluderte eksempelvis i sak LB-2017-198603 med at UNE ikke hadde lagt tilstrekkelig vekt på hensynet til barnets beste. UNE hadde utvist faren til to barn, som på vedtakstidspunktet var 7 og 10 år, med to års innreiseforbud. Barna hadde et nært forhold til faren, og det var i realiteten far som fulgte barna opp i det daglige hva gjelder skole og aktiviteter.

Staten har anket flere av de seneste beslutningene, men kun én av dem har sluppet inn i Høyesterett og behandles der nå i november (LB-2017-167332/19-078205SIV-HRET). Denne saken gjaldt utvisning av moren til fire barn, med to års innreiseforbud. Barna var snart 3 år, 6 år, 6 år og 11 år ved UNEs siste beslutning. Barna var sterkere knyttet til sin mor enn til sin far, og moren var barnas daglige omsorgsgiver. Lagmannsretten mente at barnas menneskerettigheter var brutt, blant annet fordi forvaltningen ikke hadde lagt tilstrekkelig vekt på hensynet til barnets beste.

 

Sviktende begrunnelser og vurderinger

Rettssikkerheten utfordres i utvisningssaker fordi forvaltningen i liten grad innhenter opplysninger om situasjonen til barnet, tilknytningen til forelderen som skal utvises, og omsorgsevnen til den gjenværende forelderen. I rettshjelpsarbeidet ser NOAS at forvaltningen kun unntaksvis etterspør denne informasjonen, og at forvaltningen svært sjeldent hører barna muntlig og direkte. UNEs egen gjennomgang av 54 utvisningssaker som rammer barn, viser at UNE ikke hørte barnet muntlig i noen av sakene. Vurderingene av barnets beste i utvisningsvedtak preges av maler og standardtekst, og mangler tilstrekkelige individuelle vurderinger og begrunnelser.

Tre timer rettshjelp før UDI fatter vedtak, er svært lite.

 

Rettsikkerheten i utvisningssaker utfordres ytterligere av begrenset rettshjelp. Ifølge stykkprisforskriften gis det kun tre timers rettshjelp etter at en person er varslet om utvisning, og kun én time dersom saken klages til UNE. Det gis fem timer rettshjelp dersom UNE velger å avholde nemndmøte i saken, men slike møter avholdes sjeldent.

Tre timer rettshjelp før UDI fatter vedtak, er svært lite. Advokaten skal i løpet av denne tiden sette seg inn i dokumentene i saken, innhente nødvendig tilleggsinformasjon, ha samtale med personen saken gjelder (ved behov for tolk vil samtaletiden dobles), og skrive en uttalelse. Ofte vil utvisningssaken være knyttet til opprinnelig asylsøknad eller annen type oppholdstillatelse, som advokaten også må sette seg inn i. Det er krevende dersom advokaten innenfor denne tiden i tillegg skal høre barn som berøres og gjøre en grundig kartlegging av barnets/barnas situasjon.

I mange av utvisningssakene NOAS ser, er utvisningsvedtaket fattet før barnet er født. Barnet får da ikke rettshjelp. Barn som berøres i utvisningssaker bør anses som selvstendige rettssubjekter og gis rett til rettshjelp.

 

Stortinget bør gripe inn

Det er ikke første gang det kommer politiske reaksjoner på utlendingsforvaltningens manglende vektlegging av hensynet til barnets beste. I 2014 måtte Stortinget gripe inn i behandlingen av lengeværende barn, og i 2017 i sakene til enslige mindreårige asylsøkere. Forvaltningens praksis hadde blitt strengere enn hva stortingsflertallet ønsket. Etter å ha blitt kjent med konsekvensene av manglende vekting av barnets beste i disse sakene, mente lovgiver det var nødvendig å justere forvaltningens praksis.

Det samme behovet melder seg i utvisningssaker som rammer barn. NOAS mener Stortinget bør tydeliggjøre forventningene lovgiver har til vektlegging av barnets beste og utredning av situasjonen til barn som berøres i utvisningssaker, og sørge for tilstrekkelig rettshjelp. Våre folkevalgte bør også sikre at forvaltningen grundig gjennomgår egen praksis.