Verden trenger et globalt solidaritetsfond på linje med det som kom etter annen verdenskrig, skriver Sharan Burrow og Liv Tørres. De ber verdens ledere forberede seg på kraftige reaksjoner og ettervirkninger etter pandemien.
I Texas mistet Ann kaféjobben sin da hotellet den lå i mistet gjestene. Forloveden hennes ble også permittert og nå hjelper hennes 19 år gamle datter til med regningene. I Sør-Afrika står Bornwell uten lønn fra restauranten han har bygget opp etter at han kom fra Zimbabwe for 12 år siden. Som utlending har han ikke rett til arbeidsledighetstrygd.
Hvis én del av lenken bærer korona-viruset, er vi alle i risikosonen.
I Norge, der arbeidsgivere kan permittere ansatte med bare to dagers varsel under koronakrisen, måtte Christin forlate jobben på treningssenteret uten å vite når hun kan få dagpenger fra NAV. I Storbritannia kunne arbeidsgiverne be Tom, Rob eller Rebecca gå fra jobb uten dekning i kriselovgiving. Det samme skjedde i Iran og Italia, og med millioner av arbeidstakere verden over.
«Ikke mitt problem» tenker du kanskje, hvis du lever på statslønn, forskningsstipend eller sitter i en trygg jobb i næringslivet. Men når denne krisen fører til kraftige ringvirkninger av økende fattigdom, ulikhet, polarisering, konflikter og vold – vil vi alle bli minnet om hvor sårbare vi er. Millioner av mennesker uten lønn kommer ikke til å sitte rolig og se på at eliten fortsatt nyter sine privilegier.
Det er bare å forberede seg på det verste, eller så må vi handle nå. For aldri har ordtaket om at vi ikke er sterkere enn det svakeste leddet i lenken vært sannere: Hvis én del av lenken bærer korona-viruset, er vi alle i risikosonen.
Å dukke unna problemet, pynte på tallene eller nøle med å handle, som enkelte land har prøvd seg på, er feil tilnærming.
Arbeidsledigheten skyter i været over hele verden. I sine siste beregninger estimerer den Internasjonale arbeidsorganisasjon ILO at nesten 2,7 milliarder arbeidstakere er berørt av lock-downs og at hele 195 millioner jobber kan ha forsvunnet globalt på grunn av ettervirkninger etter pandemien i andre halvdel av 2020.
Antall underbetalte arbeidere kommer sannsynligvis også til å øke markant, med mellom 20 og 35 millioner mennesker. Og den som tror dette bare skjer i utviklingsland, tar feil.
For selv om økningen i antall fattige og arbeidsledige i utviklingsland vil være enorm, vil en stor del av den globale økningen skje i høyinntektsland. I Norge har antall arbeidsledige blitt fordoblet etter korona-utbruddet og er nå på sitt høyeste siden annen verdenskrig. I Sør-Afrika, et av landene i verden med størst ulikhet og høyest arbeidsløshet, står mer enn 1,5 millioner jobber i fare og over 3 millioner arbeidstakere må holde seg hjemme uten arbeidsledighetstrygd. 6,6 millioner amerikanere søkte arbeidsledighetstrygd i begynnelsen av april, det høyeste antall noensinne i USA. Ingen land slipper unna de økonomiske ringvirkningene av pandemien.
Å dukke unna problemet, pynte på tallene eller nøle med å handle, som enkelte land har prøvd seg på, er feil tilnærming. Riktig tilnærming er å vise handlekraft, ta ansvar og vedta hjelpepakker som bidrar til å avhjelpe problemene. Dette må gjøres nå – hvis ikke vil nye kriser vokse ut av pandemien.
Den internasjonale fagbevegelsen International Trade Union Confederation har identifisert flere skritt som må tas. Og en del regjeringer har etablert nye regler for sykelønn, støtteordninger for selvstendig næringsdrivende, rentefritak på lån og bedre helsetjenester. Likevel opplever mange familier stress og usikkerhet fordi ordningene ikke strekker til, utbetalingene er forsinket eller regjeringene deres ikke har råd til å utbetale pengene.
Det er ikke lenger håp om at denne krisen skal bli kortvarig.
I Kina ble arbeidsgivere bedt om å garantere sykelønn for alle i karantene eller under behandling for korona. I Storbritannia er sykelønn innført fra første dag. Mange sentralbanker har kuttet renten for å hjelpe selskaper og privatpersoner som strever med å betale lån. Irland, Singapore og Sør-Korea har gjort sykelønns- og permitteringsordninger tilgjengelig for selvstendig næringsdrivende.
Økonomiske støtteordninger til hardt rammede sektorer har blitt varslet i mange land og noen gir rene kontantoverføringer. I Hong Kong, for eksempel, får alle voksne innbyggere en engangsutbetaling på 1280 dollar, og i USA blir 1200 dollar-sjekker utstedt til alle som tjener under 75 000 dollar i året. Men hva skjer når sjekken er brukt opp?
Anbefalingene fra ILO understreker det akutte behovet for å prioritere helsevesenet, samtidig som man etterlyser målrettede, politiske virkemidler som sikrer sysselsetting og inntekt. De mest sårbare er ikke de godt betalte lederne i næringslivet, men de lavtlønnede arbeiderne – de samme som vi setter vår lit til at skal levere helsetjenestene våre, maten vår og de andre tingene vi er avhengige av.
Dette er ikke tiden for å permittere ansatte eller gi dem fri uten lønn. Hvorfor skal organisasjoner som lever av statsstøtte få lov til å permittere ansatte samtidig som de beholder støtten sin?
Hvorfor skal regjeringer kjøpe ut store selskaper med offentlige støtteordninger hvis de samme selskapene permitterer sine ansatte eller betaler ut utbytte til aksjonærene? Hvorfor skal økonomiske redningspakker fortsette å være basert på teorien om at hvis det regner på presten, drypper det på klokkeren, hvis det viser seg aldri å dryppe noe på klokkeren?
Revolusjoner har blitt laget av langt mindre enn dette.
Dette var metoden som ble valgt under finanskrisen i 2008, og som resulterte i større ulikhet, politisk polarisering og betydelig sinne.
Tiden er inne for å tilby sosial beskyttelse til alle. På kort sikt er det viktigste å beskytte helsearbeiderne våre og å dekke inntektstapet for de som nå har mistet jobben. På mellom-lang sikt må vi gi økonomisk støtte til enkelte sektorer. På kort, middels og lang sikt trenger vi pakker som er forhandlet frem mellom myndigheter, arbeidsgiversiden og fagbevegelsen og som er godt forankret i sterke organisasjoner.
For er det noe vi trenger i perioden vi har foran oss, er det et sterkt sivilsamfunn og sterke demokratiske organisasjoner.
Det er ikke lenger håp om at denne krisen skal bli kortvarig. Og når krisen er over har vi høyst sannsynlig flere titalls millioner arbeidsløse, undersysselsatte og underbetalte blant oss. De vil også være mest utsatt for å bli rammet av pandemi og sykdom, rett og slett fordi de ikke har råd til å betale for tester, beskyttelsesutstyr eller medisinsk hjelp. Økonomiske bekymringer og helserisiko, kombinert med den psykiske belastningen etter måneder i isolasjon og sorg vil føre til økende desperasjon, frustrasjon og sinne hos mange.
Revolusjoner har blitt laget av langt mindre enn dette.
La oss forberede oss på verst tenkelig-scenariet nå – og handle for å forhindre det!
Vi trenger global solidaritet og samhandling på høyt nivå som vi så etter annen verdenskrig. Det bør begynne med et globalt fond for sosial beskyttelse som er rettet mot de fattigste landene.
Gratis helsetjenester, økonomiske støtteordninger, mat og vann til alle: Bærekraftsmålene må ligge til grunn for arbeidet vi legger ned nå. Verdens ledere har et valg: De kan gi ut gavepakker til toppen eller stimulere økonomien fra bunnen. La oss lære av feilene vi gjorde under finanskrisen i 2008, og forsikre oss om at krisehåndteringen denne gangen skjer «fra bunnen og opp».
La oss gi økonomisk krisehjelp til de mest sårbare først, ikke bare fordi de trenger det mest, men fordi land som har valgt å gjøre det på denne måten også har viste seg å få til de mest vellykkede endringsprosessene fordi de får økonomien raskere tilbake på rett kjøl. La oss legge grunnlaget for en ny sosial kontrakt som sikrer de globale målene om å utrydde fattigdom, minke ulikhet og sikre god helse og anstendig arbeid for alle samtidig som vi tar klimakrisen i betraktning.
Planen vi må følge er lagt i Bærekraftsmålene. Den ligger der og venter på å bli tatt i bruk. La oss forberede oss på verst tenkelig-scenariet nå – og handle for å forhindre det!
(Denne kronikken ble først publisert i avisen Mail&Guardian i Sør-Afrika.)
Kommentarer