Vår tids viktigste demonstrasjon

Jeg skriver dette fordi jeg ikke hadde mulighet til å være til stede i Oslo forrige fredag. Jeg skriver fordi jeg både er rasende, rørt og glad. Jeg skriver fordi jeg vil forsøke å presse ned noe av alt det jeg føler, gjennom fingre som løper løpsk over tastaturet. Jeg skriver til alle som orker å lese, men spesielt til dere som mener at demoen i gatene og foran Stortinget aldri burde funnet sted, at dette ikke var solidarisk, til dere som heller velger å rette pekefinger og oppmerksomhet mot smittevernsregler:

Dere tar feil. Det finnes dager i livet der du ikke skal høre på hva mora di sier. Ei heller myndigheter. Fredagen var en slik dag.

Jeg ble rørt over å se engasjementet fra så mange, spesielt ungdommer, som tok til gatene for å kjempe en ekstremt viktig sak.

Samlingen av mennesker foran den amerikanske ambassaden, togende gjennom byens gater og på Eidsvolls plass foran Stortinget, var sannsynligvis den viktigste samlingen av mennesker i Norge på 2000-tallet. Å demonstrere digitalt, i en gruppe på femti, eller som en glissen lenke langs noen bygninger i byen, hadde på ingen måte kunne gitt et så kraftig signal. Ikke minst kan man si det samme om scenene vi har sett, og fortsatt ser, fra USA den seneste tida.

Det er det sterke, synlige engasjementet som finner sted i gatene akkurat nå i disse vår- og tidlige sommerdagene som har fått fengslet fire politimenn, og som er med på å endre verden. Hundretusenvis av mennesker i gatene dag etter dag blir til sammen en mektig politisk kraft. Det er dette synlige engasjementet, denne kraften, som gjør at makthavere, politi og politikere ikke kan fortsette som før med å undertrykke, nøre opp under motsetninger og hat og gjøre urett mot mennesker.

Det er nok nå. Vi vil ikke ha det lenger. Det er på tide å stå opp mot all rasisme, all urett, diskriminering og alt grums både i institusjonalisert form, og blant befolkningen.

Jeg er glad vi har et politi her i landet med en ledelse som var kloke nok til å bane vei for engasjementet og solidariteten, heller enn å møte den med makt, gummikuler og tåregass.

Tenk at det var du som måtte gå rundt hver eneste dag og være redd dem som egentlig skal gi deg trygghet.

Jeg ble rørt over å se engasjementet fra så mange, spesielt ungdommer, som tok til gatene for å kjempe en ekstremt viktig sak. Fredelige, engasjerte, flotte ungdommer som stod opp for andre, og for seg selv, ungdom som har kjent rasismen på kroppen i alle åra de har levd, foreldre som tok med barna sine for å vise at deres liv har like stor verdi, selv om de har en annen hudfarge enn hvit. George Floyd var ikke et engangstilfelle, han var heller regelen enn unntaket.

Jeg har i senere år blitt mer klar over hvor utstrakt strukturell rasisme er i mange land, etter å ha fått oppleve Rio og Brasil på nært hold. Jeg har selv en kjæreste som får vondt i magen hver gang han må passere politi, fordi han har blitt stoppet mange ganger, opplevd trakasserende oppførsel fra politiet, og bare venter på at det skal skje igjen.

Han, som gjør alt han kan for å hjelpe andre, både i jobb og på fritid, blir av politiet i utgangspunktet antatt å være kriminell – utelukkende fordi han er melaninrik. Jeg forventer ikke at du skal kunne forstå hundre prosent hvordan det føles. Jeg forstår det ikke selv, jeg har bare så vidt begynt å ta det inn over meg og forstå litt mer enn jeg gjorde før. Jeg har en lang vei å gå for å utdanne meg og lære mer.

Jeg ber deg likevel, prøv å forstå. Tenk at det var du som måtte gå rundt hver eneste dag og være redd dem som egentlig skal gi deg trygghet.

Jeg har snakket med så mange som forteller det samme som ham, først og fremst gutter og menn, men også jenter og kvinner; de opplever i tillegg gjerne trakassering av seksuell art. Jeg, som hvit mann, selv om det er jeg som egentlig ikke hører til i Vidigal (en favela i Rio, bare én kilometer unna et par av byens mest velstående områder; Leblon og Gavea) jeg har ikke blitt stanset av politiet en eneste gang.

Seks menn ble skutt og drept.

Sist jeg var i Vidigal, i vinter, våknet jeg en morgen opp av skuddsalver litt lenger nede i favelaen. Ikke et helt uvanlig scenario, selv om det skjer langt oftere i verre stilte områder i Rios nord-sone. Denne morgenen hadde politiet lagt seg i posisjon på hustak og gikk til aksjon for å ta medlemmer av narkoligaen Comando Vermelho, som holder til i, og på mange måter er tilbake i kontroll over favelaen.

Seks menn ble skutt og drept. Politiet hevdet i etterkant at alle de drepte var kriminelle, mens lokalbefolkningen og menneskene som kjente dem vitnet om at fire av de unge mennene var ett hundre prosent uskyldige, lovlydige innbyggere, hvis eneste «forbrytelse» var at de var melaninrike, og på feil sted til feil tid denne februar-morgenen. Det ble protester blant folket (det er ikke alltid de har krefter til å kjempe mot den store overmakten som kjører over dem i en hverdag som ofte er krevende nok i seg selv), men denne gangen var protestene så høylytte at det til og med ble innslag på de nasjonale nyhetene (det skal ganske mye til i dette landet).

Hvilket igjen førte til at politiet i alle fall måtte late som om de tok det alvorlig, og følte presset for å etterforske hva som egentlig hadde skjedd. Noen dager etter rullet det derfor inn noen biler med politietterforskere. Men hva skjer når politi (selv om det er en annen del av politiet) skal etterforske seg selv i et land og system gjennomsyret av kameraderi, korrupsjon og strukturell rasisme? Selvfølgelig ingenting. Etterforskningen døde ut med konklusjonen «intet klanderverdig skjedd fra politiets side».

I norsk og internasjonal media ble hendelsen, så vidt jeg vet, ikke omtalt.

Dette er hverdagen i Rio og Brasil. Uskyldige mennesker, spesielt unge, melaninrike menn, drepes av politi nærmest daglig, uten at det får konsekvenser. Rasismen er strukturell i både politiet og det politiske system. I mars 2018 ble også som kjent den fremadstormende melaninrike politikeren Marielle Franco skutt og henrettet på åpen gate.

De ønsket å drepe denne svarte kvinnen. De ville aldri drept en hvit politiker, men de dreper den svarte kvinnen fra favelaen, forstår du?

Franco var både politiker, feminist og menneskerettighetsaktivist med bakgrunn fra en av Rios mest voldelige og fattige favelaer. Hun var medlem av bystyret i Rio de Janeiro, og jobbet iherdig for rettighetene til kvinner, fattige unge som vokser opp i favelaene og LHBT-personer. Franco, som selv levde i et forhold med en annen kvinne, var også en frittalende kritiker av politivold og utenomrettslige henrettelser av unge mennesker fra favelaer. Hun fikk en stadig større tilhengerskare, flere begynte å se henne som en fremtidig kandidat både til ordførerkjedet i byen og til guvernørembetet i staten Rio de Janeiro. Slik skulle det altså ikke gå.

Etterforskningen av drapet hemmeligholdes. Overvåkningskameraene i området hadde blitt slått av dagen før. Alt tyder på at drapet var nøye planlagt, og at en erfaren skarpskytter rettet skuddene mot Franco. Ifølge medierapporter har eksperter påvist at våpenet og ammunisjonen som ble brukt til å henrette politikeren har forbindelser til det føderale politiet. Hele det internasjonale samfunnet, inkludert Amnesty, har krevd en uavhengig gransking og at de skyldige må stilles til ansvar. Foreløpig uten resultat. Mer enn to år etter drapet har saken mer eller mindre stilnet hen i internasjonale medier.

I forbindelse med en dokumentar om feminisme i favelaene som jeg skrev i vinter, intervjuet jeg blant annet Noelia Rodrigues Pereira Rego, som har doktorgrad innen utdanning og politikk. Rego studerte ved samme college som Marielle Franco, PUC-Rio. De to ble gode venner. Hun sa dette i intervjuet:

– De ønsket å drepe denne svarte kvinnen. De ville aldri drept en hvit politiker, men de dreper den svarte kvinnen fra favelaen, forstår du?

Rego trekker frem både machosamfunn, sexisme, kjønnsspørsmål, sosiale klasser og rase som medvirkende faktorer til å forstå hvorfor noen ønsket Franco død.

– Det er viktig at vi kobler sammen fakta for å forstå sammenhengene. Etterforskningene stoppes ikke, kommisjonene arbeider fortsatt, men de har en svært vanskelig oppgave. Vi står ovenfor en totalitær regjering, en kriminell regjering som jobber aktivt for å holde sannheten skjult og “brenner filer” hele tiden, sier Rego og knytter uttalelsen opp mot drapet på leiemorderen Adriano da Nóbrega, en tidligere politikaptein i spesialstyrken som i februar ble skutt og drept av politiet i Bahia nordøst i Brasil. Hendelsen har vært omtalt både i nasjonale medier og utenlandske aviser som The Guardian.

Ta en titt i de hundrevis av kommentarene som er postet under avisenes dekning av fredagens demo.

Adriano da Nóbrega, som hadde nære bånd til president Bolsonaros familie, antas av mange å ha hatt en medvirkende rolle i attentatet mot Franco.

– Vi ser vi at menneskene som var involvert i attentatet drepes for å hindre at sannheten skal komme for en dag, hevder Rego, mens det fortsetter å ulme under sanden i en av verdens vakreste byer.

I USA ulmer det ikke bare lenger, engasjementet den seneste tiden har satt landet i full fyr! Personlig kjenner jeg ikke forholdene i USA like godt, men vi har jo alle gjennom den seneste tidas hendelser, og vitnesbyrd over tiår og hundreår i alle fall forstått en liten flik av hvor ille det også der er.

De seneste dagene har jeg også lest kronikker og innlegg fra folk som deltok i demoen i Oslo; vitnesbyrd om hvordan mennesker har blitt trakassert og rasistisk behandlet av politi i Norge. Helt fra de var ungdommer, på grensa til barn: Lagt i bakken, holdt nede i snøen, anklaget for ting de aldri har gjort, utelukkende på grunn av hudfarge.

Problemet eksisterer her hos oss og, og selv om det skjer i mindre omfang enn i verstingland som Brasil og USA, betyr ikke det at vi ikke trenger å ta tak i det, og begynne å adressere uretten. Hver eneste gang politivold skjer, hver eneste gang noen diskrimineres på grunn av hudfarge, hver eneste gang urett skjer, så er det én gang for mye.

På toppen av den strukturelle rasismen i verden kommer også holdninger og rasistiske ytringer og handlinger fra folk i sivilbefolkningen – ofte fra mennesker som har latt seg hisse opp av dårlige og farlige, narsissistiske ledere som bevisst gjør politisk mynt av uro, dårlige tider, ledere som bevisst forsøker å sette mennesker opp mot hverandre i en dårlig skjult splitt-og-hersk-teknikk for egen vinnings skyld. Trenger du skriftlig bevis på at rasismen lever i verste velgående blant oss nordmenn?

Ta en titt i de hundrevis av kommentarene som er postet under avisenes dekning av fredagens demo.

Er det noen mennesker du burde ønske å ta med deg i krigen, så er det disse 15.000 menneskene som på fredag demonstrerte og stod opp mot rasismen og uretten.

Til dere som fortsatt lukker øynene, kan dere vennligst åpne dem, gå inn på YouTube og se hvordan den fredfulle 25 år gamle afroamerikaneren Ahmaud Arbery 23. februar i år mens han var ute på joggetur ble jaktet ned og henrettet på åpen gate av tre forrykte, rasistiske, hvite menn. Du finner det under tittelen: «Ahmaud Arbery had been hit by a truck, called racial slur before death». Eller ta en titt inn i Facebook-gruppa «Justice for George Floyd, Ahmaud Arbery & Breonna Taylor».

Her finner du, dessverre, rikholdig dokumentasjon på den groveste politivold mot melaninrike amerikanere. Og tenk på alt som har skjedd og som skjer, uten at det er blitt dokumentert av mobilkameraer –  i smug, bak lukkede dører, på politikamre og bak «trygge» fengselsmurer.

Det skjer så mye urett, så ofte, at man kan sprekke av sinne når man begynner å tenke på det. Håpet er at det enorme engasjementet vi ser verden over nå, endelig kan føre til store, varige endringer. Det er i så fall ikke ett sekund for tidlig. Og hva gjelder fredagen; det så hovedsakelig ut til å være unge mennesker, som også har ofret mye de seneste ukene og månedene.

Barn og unge som har vært hjemme, flere av dem helt sikkert i dårlige hjem som har skadet dem på ulike vis, det var helt sikkert russ til stede foran Stortinget – russ som fikk den tida av livet sitt avlyst, men likevel i stor grad har oppført seg pent for fellesskapet og de mest sårbare iblant oss. Jeg forstår godt at de hadde behov for å uttrykke seg nå. Både på vegne av seg selv, og i solidaritet med dem som trenger det enda mer.

I Brasil og andre land i verden derimot, kommer garantert noen til å miste livet i dag, bare på grunn av hudfargen sin.

At så mange mennesker trakk ut i gatene for å demonstrere i dagens situasjon, der de risikerer kritikk og hat fra både fremmede, bekjente og egne venner, det understreker sakens viktighet og alvor enda mer. Til deg som de siste dagene har kritisert disse ungdommene for å være egoistiske og usolidariske. Tenk deg om en gang til. Mennesker som står opp for den viktigste kampen du kan kjempe, til tross for kritikken og hatet som slår mot dem. Er det noen mennesker du burde ønske å ta med deg i krigen, så er det disse 15.000 menneskene som på fredag demonstrerte og stod opp mot rasismen og uretten.

Vi må heller ikke glemme hva som var bakgrunnen og premissene for den korona-dugnaden vi alle ble en del av for snart tre måneder siden. Det var først og fremst for at helsevesenet vårt ikke skulle knele, for at vi ikke raskt skulle risikere å få 7-800 mennesker i behov av respirator og at vi ikke skulle klare å hjelpe dem som hadde behov for hjelp. Skaffe oss tid til å bygge ut kapasiteten. Det var en situasjon med mye usikkerhet. I dag er situasjonen en helt annen.

Det er svært få aktive smittetilfeller. På fredag var situasjonen tre mennesker totalt på respirator og 22  mennesker innlagt på norske sykehus grunnet korona. Med så få aktive tilfeller i samfunnet er ikke risikoen stor for at fredagen får bekymringsverdige konsekvenser smittemessig. Kanskje var det ikke en eneste smittet til stede i det hele tatt. Og når det er grunn til å tro at folk tar ansvar, holder seg hjemme når de har symptomer, når demonstrantene sier de skal være ekstra påpasselige de nærmeste dagene, ja da er det meget god grunn til å tro at vi om ti dager vil se at dette gikk helt fint.

I dag er jeg lei meg for én ting: At jeg ikke hadde mulighet til å være hjemme i Norge og Oslo på fredag.

I Brasil og andre land i verden derimot, kommer garantert noen til å miste livet i dag, bare på grunn av hudfargen sin. Skulle vi latt være å tenke på dem? Du som krever korona-solidaritet, og har blitt vist solidaritet fra hele samfunnet hver eneste dag siden 12. mars, hvor er din solidaritet med mennesker som forskjellsbehandles, holdes nede og blir drept, ikke av et virus men av mennesker?

De seneste månedene og ukene har gjort det enda tydeligere for meg. Det holder ikke lenger bare å være mot rasisme, jeg skal stå aktivt opp som antirasist og heve stemmen min hver gang jeg ser eller hører urett begås. Jeg håper du kommer til å gjøre det samme.

I framtida er det ingen som vil bry deg med spørsmålet «hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?», nei spørsmålet er forhåpentligvis «hvor var du da vi begynte å gjenopprette rettferdigheten i verden?»

Har du en hvit kropp, bruk den som skjold for alle som blir beskutt, drept, kvelt, slått, stukket med kniv og stukket med ord, bare fordi de har en annen hudfarge enn deg. Det holder ikke bare å trykke noen «likes», poste et hjerte eller laste opp en bilderamme på Facebook, dersom du er en av mange som har muligheter, helse og ressurser til å gjøre noe mer. Stå opp. Også når det føles vanskelig, tøft og ubehagelig. Stå opp. Det kan ikke vente en måned, to måneder, eller til neste år. Momentum er nå. Det er nå det skjer. Det er nå du har mulighet til å bidra til en varig endring, en bedre verden.

Jeg blir fortsatt våt i øynene av å tenke på det jeg så. Og ja, det er gledestårer.

Til myndigheter, maktpersoner og politifolk i hele verden med rasistiske holdninger og onde hensikter: Det finnes 6 milliarder smarttelefoner der ute. Lillebror ser deg!

I dag er jeg lei meg for én ting: At jeg ikke hadde mulighet til å være hjemme i Norge og Oslo på fredag. Jeg skulle så gjerne stått der sammen med massene foran ambassaden, toget ned til sentrum, opp foran Stortinget, hevet armen, gått ned på kne, hevet røsten, vært stille. Og vist min støtte – mot urett, diskriminering og rasisme, for likhet og likeverd.

Jeg blir både stolt og rørt over å se mennesker som står for noe, som tror på noe, og som kjemper for noe større enn seg selv og mange også helt uavhengig av egen vinning. Det må jo være selve definisjonen på solidaritet! Solidaritet i sin reneste, fineste form. Og det er det eneste som gir håp om en bedre og mer rettferdig framtid.

Hvis fredagen førte til at noen av de melaninrike barna, som stod og holdt hånda til sin mamma eller pappa på Eidsvolls plass, kjente på kjærligheten og solidariteten fra de mange tusen fremmøtte, fredelige demonstrantene, fikk troen på en bedre framtid og at de selv kan utgjøre en forskjell, ja så var det så ett hundre prosent verdt det. Jeg blir fortsatt våt i øynene av å tenke på det jeg så. Og ja, det er gledestårer. Fordi jeg følte det, jeg kjente kraften og solidariteten – hele veien hit til Berlin hvor jeg for øyeblikket befinner meg.

Hvor var Erna Solberg og norske myndigheter denne våren og sommeren da mange melaninrike mennesker følte de kunne puste for første gang på lenge?

Hva gjelder den norske regjering og våre egne styresmakter, synes jeg de har vært påfallende lite tilstedeværende. Vår unnlatenhet ovenfor USA har vi levd med i årevis. Jeg skal ikke gjøre et stort poeng av Erna Solbergs ekstremt uheldige formulering for noen dager siden, hun har beklaget den, men den fredagen kunne gitt henne en mulighet til virkelig å si ifra hva Norge mener på en kraftig og tydelig måte.

Den muligheten grep hun ikke. Mange statsledere og land, inkludert for eksempel Merkel i Tyskland, har vært mye tydeligere i sitt budskap og sin fordømmelse etter drapet på Floyd, enn hva Norge har vært. På lørdag fikk jeg og en ny politiker å se opp til, da statsministeren for USAs nærmeste nabo, Justin Trudeau, gikk ned på kne sammen med de canadiske demonstrantene.

Hvor var Erna Solberg og norske myndigheter denne våren og sommeren da mange melaninrike mennesker følte de kunne puste for første gang på lenge, da en kraftig bølge med krav om rettferdighet og likeverd skyllet over oss – en bølge man i framtida skal lese om i historiebøkene?

Jo, vi skulle gjerne deltatt, hvis atte, om atte, hadde det bare ikke vært for at vi var for opptatt med å telle til femti, og konkludere med at det passet ikke helt akkurat nå. Timingen var litt dårlig.

Vet du hva? Politivold, drap, rasisme, diskriminering og urett passer like dårlig hver eneste forbannede gang.