Veien til lykkeland

“Et bedre målesystem for livskvalitet, helse og det gode liv”.

Slik lyder forslaget som i disse dager ligger til behandling på Stortinget. Det kan høres tilforlatelig ut, men å måle livskvalitet er langt fra ukontroversielt.

Da LSE-økonomen Richard Layard skrev bok om lykkeforskning og dens politiske bruksområder i 2005, fikk han sterke reaksjoner, særlig fra høyresiden. Noe av kritikken var berettiget: Ukritisk tro på målbarhet av subjektive fenomener, og en kollektiv definisjon av hva som gir lykke og velvære, kan vekke assosiasjoner til totalitære samfunn som vi ikke liker å sammenligne oss med.

Jeg tror likevel at “lykkemåling” kan være et nyttig verktøy for borgerlige så vel som grønne og sosialdemokratiske politikere. Ønsket om å supplere BNP med flere mål for fremskritt, bunner i erkjennelsen av at mennesker er kompliserte og forskjellige, og har ulike veier til det gode liv.

Tanken om nye mål for samfunnsutviklingen er populær i mange land.

Hvert år snakker vi om vinnere og tapere i lønnsoppgjøret. Vi snakker sjelden om hvem som får det bedre og verre i en annen betydning enn lønnsvekst. Det til tross for at lønn bare er en av mange faktorer som påvirker menneskelig velvære: Familierelasjoner, arbeidsforhold, psykisk helse, tillit til medmennesker og personlig frihet er eksempler på ting som kan være viktigere.

BNP har i årevis definert samfunnsnyttebegrepet utifra ideen om vekst og profitt. Så lenge dette nyttebegrepet råder ganske alene, har vi på et vis allerede blitt levert en ramme for det gode liv: Mest mulig penger. Det er helt rimelig – og ikke minst liberalt – å etterlyse styringsmål som belyser andre kvaliteter ved samfunnet vårt.

Amerikanerne har grunnlovsfestet retten til “the pursuit of happiness”, søken etter lykke. Få vil bestride at lykken er noe man i siste instans må finne selv. Likevel kan politikerne bidra til å brøyte veier dit – for eksempel ved å gjøre det enklere å bruke tid med familien, eller ved å ta bedre vare på naturen. Det er et politisk anliggende å få greie på hvilke kvaliteter i samfunnet vårt som gjør mange mennesker glade.

Tanken om nye mål for samfunnsutviklingen er populær i mange land. Den franske Stiglitz-kommisjonen ble satt ned i 2008 for å vurdere svakhetene ved BNP som mål på sosiale fremskritt. En hovedkonklusjon var at vi trenger et statistisk system med større vekt på menneskers subjektive velvære. I etterkant har både FN og OECD tatt initiativ til å øke kunnskapen om medlemslandenes livskvalitet. Canada og Storbritannia har innført målesystemer for “well-being”, som blant annet kan brukes som rettesnor ved helse- og transportinvesteringer.

Riktignok er det vanskeligere å måle velvære i befolkningen enn solgte pølser i kiosken. Snarere enn én enkelt lykke-indeks, som Dagfinn Høybråten foreslo i 2009, kan man se for seg et større statistisk system. Ifølge Folkehelseinstituttet kan livskvalitetsdata gi økt kunnskap om forhold som påvirker menneskers velvære – det være sosial kontakt og samfunnsdeltagelse, eller boligkvalitet og tilgang på grøntarealer.

Hvilke grupper er mest tilfredse, og hvem føler at livet er et slit? Hvorfor er det sånn?

Som andre liksom objektive fakta i politikken, blir lykkemåling aldri upolitisk. Politikere av ulike avskygninger vil prøve å ta lykkemålingen til inntekt for sin egen ideologi. Hvordan et slikt målesystem blir seende ut, vil dessuten i seg selv være et resultat av verdipolitiske valg. Dette er ikke nødvendigvis dumt. Vi har godt av en større ideologisk debatt om hvordan politikken kan bidra til det gode liv. Det kan gi oss et samfunnsnyttebegrep med psykologisk, ikke bare økonomisk innhold.

Det økonomiske aspektet ved samfunnsutviklingen vil alltid være viktig. Men det må sees i sammenheng med menneskelige forhold. Når vi skal meisle ut fremtidens fordelingspolitikk, arbeidslivspolitikk og velferdsstat, og prioritere innsats og investeringer, blir det viktig å kjenne til demografiske variasjoner i befolkningens livskvalitet. Hvilke grupper er mest tilfredse, og hvem føler at livet er et slit? Hvorfor er det sånn? Disse spørsmålene bør være relevante for enhver politiker, langs hele den partipolitiske aksen.

Forslaget fra MDG, Ap, Sp og KrF handler om å implementere data om livskvalitet i helsepolitikken. På sikt må det naturligvis implementeres på alle politikkområder. Mangfoldet av ting som gjør mennesker glade og triste, kan aldri gjenspeiles i et brutto nasjonalprodukt. Men glede og smerte er også politikk.