Veien ut av krisa

Vi lever i en krisetid. Korona-pandemien har gjort enorm skade på verdensøkonomien. Men problemene var i ferd med å hope seg opp allerede før viruset slo knockout på den globale kapitalismen: Ulikhetene er tilbake på nivåene fra 1930-tallet. Det organiserte arbeidslivet er under press, både her hjemme og ute.

Vi står midt oppe i store og krevende spørsmål knyttet til globalisering, innvandring og nasjonalstatens framtid. Hvordan kan vi løse verdens flyktningproblemer uten å rive i stykker vår egen velferd? Er det eneste vi kan gjøre for polakkene å la dem komme hit for å pusse opp badene våre?

Pengeseddelen er styrket på bekostning av stemmeseddelen.

En like stor utfordring står klimaendringene for. Verden trenger en omstilling av både økonomi og levesett som vi knapt har sett maken til. Trusselen er eksistensiell. Mange hundre millioner mennesker kan dø eller bli drevet på flukt dersom vi ikke lykkes i å stanse den globale oppvarmingen. Hvorfor skjer det da så utrolig lite?

Over tid har makta blitt flyttet ut av folkestyret. Pengeseddelen er styrket på bekostning av stemmeseddelen. Nasjonale politikere underlegger seg overnasjonale avtaler. Rettsliggjøring og byråkratisering av politikken har svekket de folkevalgtes makt. Den såkalte styringsoptimismen er borte.

 

Framtida er et mørkt sted

Framtida framstilles dermed som et mørkt sted. Til tross for en rivende teknologisk utvikling må vi jobbe mer. Kan hende må til og med arbeiderbevegelsens viktigste historiske seier, 8-timersdagen, gis opp. Erna Solberg mener i alle fall vi kan få en 43-times uke.

Hva vi skal jobbe med er ikke helt klart. Tvert imot kombineres oppfordringene om å jobbe mer med advarsel om at det i framtida ikke vil finnes jobber nok til alle. Robotisering og digitalisering truer arbeidsplassene våre.

Politikerne våre framstår som værmeldere. De har gitt opp å påvirke framtida, deres oppgave er bare å tyde hvilken vei vinden blåser.

Uansett hvordan det blir er det i alle fall sikkert at vi neppe får råd til dagens velferdsordninger. Velferdsstatens bærekraft er truet av naturfenomener som «eldrebølge», «trygdebølge» og «flytkningstrøm».

Oppi alt dette framstår politikerne våre som værmeldere. De har langt på vei gitt opp å påvirke framtida, deres oppgave er bare å tyde hvilken vei vinden blåser.

 

Pessimismen råder

Uten noen som med troverdighet og tyngde kan stå for håpets politikk, får fryktpolitikken en lett match. Derfor vokser nye bevegelser fram på ytre høyre. Mange trodde at finanskrisa 2008 ville utløse en global venstrebølge. Kapitalismen var nok en gang tatt med buksene nede i sitt eget tempel på Wall Street. Over hele Vesten protesterte mennesker mot banker og velferdskutt. Men med unntak av enkelte sør-europeiske land, som Hellas, Portugal og Spania, er det ytre høyre som foreløpig har vokst mest gjennom kriseårene.

Radikale venstrebevegelser er tuftet på utopier, på ideen om å bygge et annet og bedre samfunn. Radikale høyrebevegelser er derimot tuftet på dystopier, på frykten for en nært forestående katastrofe, det være seg krig mot muslimene, nasjonalstatens kollaps eller lignende fantasier.

Drømmen om et klasseløst samfunn uten nød og utbytting kan tenne en gnist hos mange.

Kriser og økonomisk utrygghet er bensin på bålet for denne frykten. I dag sier 71 prosent av franskmenn, 68 prosent av briter og 52 prosent av tyskere at de tror deres barn vil bli verre stilt økonomisk enn de selv har vært.

Klassekampen spurte den 8. januar i år nordmenn om det samme. 33 prosent svarte at de tror deres barn vil få det verre enn dem selv, mens bare 23 prosent svarte at de vil få det bedre. Et vel så tydelig tegn på slik framtidspessimisme er de fallende fødselstallene i Vesten.

 

Vi trenger et bål

Drømmen om et klasseløst samfunn uten nød og utbytting kan tenne en gnist hos mange. Men noe stort bål blir det ikke uten at ideen hele tida tilføres brensel og oksygen fra konkrete politiske seire. Skal man møte det nye ytre høyre i dag går veien gjennom å lage et konkret og overgripende politisk program for sosial rettferdighet i en urolig tid.

Det blir ikke enkelt, men den gode nyheten er at vi har gjort det før. Også i mellomkrigstida var kapitalismen i krise, både internasjonalt og her hjemme. Nye bevegelser vokste fram på ytre høyre, ikke bare i Tyskland, men også i Norge. I 1931 fikk Vidkun Quisling som forsvarsminister det overordna ansvaret for landets væpna styrker.

I bakgrunnen raslet offiserene med sablene og reaksjonære næringslivsfolk med portemoneene.

Organisasjoner som Fedrelandslaget – som gikk inn for å forby både Ap og NKP – samlet titusenvis av mennesker. I bakgrunnen raslet offiserene med sablene og reaksjonære næringslivsfolk med portemoneene.

Heller ikke den gang var det opplagt at venstresida skulle vinne fram når kapitalismen sviktet. I mange og lange år famlet Ap-strategene seg fram, og feilet mer enn de lyktes. Men før stortingsvalget i 1933 foretok Arbeiderpartiet et linjeskift. I spissen sto, som så mange ganger før, partiets sterke mann Martin Tranmæl.

 

Tre punkter mot fascismen

For det første gikk partiet inn for å vinne regjeringsmakten. Det var slett ingen selvfølgelig i et parti som fortsatt hadde programfestet at det skulle føre «den sociale revolusjon fram til full seier». Men Tranmæl og hans menn hadde sett hvor galt det kunne gå i Tyskland dersom arbeidsløsheten fikk herje fritt.

I januar 1933 ble Hitler rikskansler. I et foredrag til Ap-landsmøtet, sa Trammæl det slik (Gjengitt av Jorunn Bjørgum i artikkelen «Kampen om arbeiderklassen», Klassekampen 29/4-2017): “Stillingen er den at hvis ikke vi i nær fremtid marsjerer frem til maktovertakelsen, er det andre som gjør det.”

 

 

For det andre strakk Arbeiderpartiet ut handa til jordbrukerne. Partiet hadde i alle år stått for en frihandelspolitikk med mål om billigst mulig mat til arbeiderne. Nå skjedde en kuvending. Framfor å kjempe for billigst mulig mat, gikk Ap inn for å øke arbeidernes kjøpekraft ved å drive lønningene opp. Det legendariske slagordet «By og land, hand i hand» ble født.

For det tredje stilte arbeiderbevegelsen på beina et radikalt, men gjennomførbart kriseprogram kjennetegnet av motkonjunkturpolitikk og planøkonomisk tenking. Den økonomiske politikken ble konkretisert gjennom boka En norsk 3-årsplan, ført i pennen av Ole Colbjørnsen og Axel Sømme. Planen tok mål av seg å skape 150 000 arbeidsplasser på én stortingsperiode (som den gangen var på tre år).

 

Konkret krisepolitikk er svaret

En norsk 3-årsplan gikk konkret til verks (helt ned til hvor mange millioner som trengtes for å få fart i svovelkisgruvene i Grong), og tok for seg sektor for sektor som et alternativt statsbudsjett. Planen viste, helt konkret, hvordan staten ved å øke statsbudsjettet med 110 millioner kroner kunne skape ny giv i økonomien. Det var slutt på den borgerlige kutt- og sparepolitikken som hadde tynget norsk økonomi i 1920-årene.

De økte utgiftene skulle finansieres hovedsakelig gjennom økte skatter, blant annet ved innføring av en ny arveavgift. Samtidig var hele ideen bak planen at pengene som ble brukt også skulle utløse større økonomisk aktivitet, slik at staten fikk økt sin skatteinngang.

I Norge var ikke nazistene, men arbeiderbevegelsen som kom seirende ut av krisa i 1930-årene.

Foruten den sterke vektleggingen av å bygge ut industri og jordbruk med statens penger, gikk planen inn for bedre økonomisk planlegging. Staten skulle planlegge økonomien, og det skulle bygges ut korporative strukturer der bedriftene ble integrert i den statlige planleggingen.

3-årsplanen var nyskapende på flere måter i norsk sammenheng. Den brakte Keynes ideer om en aktiv statlig krisepolitikk til sentrum av den norske debatten, og var på mange måter det norske motsvaret til Roosevelts New Deal. De tyske sosialdemokratene hadde avvist en lignende plan, med det som resultat at nazistene kom til å stå for motkonjunkturpolitikk og statlig jobbskaping. Feilen fikk katastrofale følger, ikke bare for Tyskland, men for hele verden.

 

Reddet Norge fra nazistene

I Norge var ikke nazistene, men arbeiderbevegelsen som kom seirende ut av krisa i 1930-årene. Stortingsvalget i 1933 ble inngangen til en gullalder for likhet og folkestyre i Norge (riktignok med en pause under den tyske okkupasjonen). Det var mulig fordi Martin Tranmæl og de andre arbeiderstrategene lykkes i å stille på beina et radikalt, men gjennomførbart reformprogram som pekte vei ut av krisa.

I dag trenger vi på ny politikere som tør å vise vei. Korona-krisa kan bli en ny vår for styringsoptimismen. Under en verdensomspennende økonomisk krise er det få som vil gjenta Ronald Reagans politiske mantra om at de farligste ordene i det amerikanske vokabularet er «I’m from the government and I’m here to help you».

Det holder ikke bare å vende tilbake til status quo. Venstresida må ha større ambisjoner enn midlertidig krisehjelp til bedriftene.

Tvert imot kommer det selv fra høyresida rop om utbytteforbud, statlige oppkjøp og andre planøkonomiske tiltak. Behovet for en aktiv stat og en mer regulert økonomi er blitt tydeligere demonstrert enn noensinne før.

Spørsmålet er om arbeiderbevegelsen klarer å gripe denne muligheten til å skape et mer rettferdig og mindre kriseutsatt samfunn også etter at viruset har gitt seg. Da holder det ikke bare å vende tilbake til status quo. Venstresida må ha større ambisjoner enn midlertidig krisehjelp til bedriftene. Vi trenger radikale, men konkrete reformprogrammer bygget over samme lest som det norske «Kriseprogrammet» og En norsk 3-årsplan fra 1933.

 

Nå trenger vi en New Deal

Heldigvis ser det nå ut til at flere har begynt å interesse seg for lærdommene fra mellomkrigstida. SV har lenge arbeidet med det de også kaller «grønn ny deal». Arbeiderpartiet har lansert en «tiårsplan» for ny norsk industri, og Jonas Gahr Støre tar til orde for en «New Deal» i Norge.

Rødt snakker samtidig om «en grønn industriell revolusjon», og Per Olof Lundteigen ønsker seg «et nytt kriseforlik i 2021» for å sikre trygghet for arbeidslivet og jordbruket. Lignende initiativer kommer fra fagbevegelsen og tankesmiene. Nå må disse initiativene konkretiseres og forankres før stortingsvalget neste høst.

Spørsmålet er om dagens arbeiderbevegelse er i stand til å lære av sin nære fortid.

Vi lever i spennende tider, og ikke bare på den gode måten. Spørsmålet er om dagens arbeiderbevegelse er i stand til å lære av sin nære fortid og bruke Martin Tranmæls metode til å stoppe høyrepopulismen og bygge en bedre og mer solidarisk framtid.

Skal vi lykkes med det, trenger vi politikere som tør å være veivisere, ikke bare værmeldere for kapitalismen.