Velkommen til Norge!

Europa og Norge står nå midt oppe i håndteringen av en historisk flyktningkrise. Folk ute i kommunene opplever en formidabel utfordring med å ta flyktningene imot. Sjelden har det vært viktigere å slå ring om prinsippene om en streng og rettferdig asylpolitikk. Og aldri har vår evne til vellykka integrering blitt satt på samme prøve.

Noen mener at den ekstraordinære situasjonen krever at vi åpner grensene. Men en politikk for fri innvandring er det lenge siden Norge har stått for. Heller ikke nå. Selv i en opphetet situasjon må vi evne å holde hjertet varmt og hodet kaldt. Det å søke asyl – og det å få opphold i Norge som asylsøker – skal være begrunnet i et reelt behov for beskyttelse. At mange kommer hit i søken etter et bedre liv for seg og sine familier, er høyst forståelig, men det er altså ikke grunn nok for å få bli.

Men er det uproblematisk? Nei.

Derfor har det vært riktig og bra at et bredt stortingsflertall har fått gått inn for at nødvendige innstramminger i innvandringspolitikken kommer på plass. Det er viktig at vi sender tydelige signaler for å få ned tilstrømmingen av grunnløse asylsøkere. Men også for å ikke gi folk falskt håp om opphold. Derfor støtter de fleste partier også regler og returavtaler som gjør dette klart for enkeltpersoner, menneskesmuglere og omverdenen forøvrig.

Når støvet etter hvert får lagt seg, og vi igjen får kontroll på migrasjonen til Norge, kommer vi til å stå overfor en av vår nasjons moderne histories mest krevende oppgaver; å integrere alle de titalls tusen menneskene og familiene som har flyktet fra krig, undertrykkelse og ufrihet hit til Norge. Og det må skje raskt. Det er derfor grunn til å spørre: Hva bør sentrum-venstres svar være på denne utfordringen?

Norge har forandret seg kraftig siden jeg vokste opp i Mjøndalen på slutten av åttitallet. Jeg vil si til det bedre. I dag er flere mennesker frie til å gjøre egne valg. Men samfunnet er mer komplisert og sammensatt. Ikke minst gjelder dette sammensetningen av befolkningen. Det var ikke mange i min klasse på Mjøndalen skole som hadde annerledes navn. I dag bor jeg i «kjærlighetseksil» i Drammen – 15 kilometer fra hvor jeg vokste opp. På Brandenga skole, som våre barn sokner til, vil jeg tippe at halvparten av ungene i klasserommet har foreldre med innvandrerbakgrunn. Er skolen likevel et bra sted for læring? Ja, absolutt. Men er det uproblematisk? Nei.

Du trenger egentlig ikke lese statistikk for å se dette.

Jeg tilhører dem som mener at innvandring til Norge er bra for landet vårt. Drammen har gjennom to generasjoner blitt internasjonal og det er en berikelse for byen vår. Mange steder – som i Drammen – går integreringen faktisk ganske bra.

Men selv om du mener integreringen i hovedsak går bra, trenger du ikke være rakettforsker for å se at vi også her har mye å gå på. Du kan selvsagt gå til statistikken som viser at deler av innvandrerbefolkningen har en arbeidsdeltakelse som er lav. Det er store forskjeller innad i grupper, men hovedbildet er rett og slett ikke bra nok: Befolkningen samlet har en sysselsettingsgrad på 68,5 prosent. Dette inkluderer all innvandring til Norge, også arbeidsinnvandring.

Dette viser SSBs sysselsettingsstatistikk for 2014 (4. kvartal). Samme statistikk viser imidlertid at syrere har en gjennomsnittlig arbeidsdeltakelse på 26,3 prosent. Tilsvarende tall for irakiske innvandrere, er 46 prosent. Dette henger sammen med aldersfordeling og hvilke personer som kommer til Norge fra de ulike landene. Selv om vi skal møte folk på en god og inkluderende måte, er det viktig at vi ikke er naive og forstår implikasjonene av disse tallene.

Det er behov for en integreringsrevolusjon.

Du trenger egentlig ikke lese statistikk for å se dette. Det holder at du tar deg en tur i Tollbugata eller på Maxi-senteret i Drammen på dagtid. Eller tar deg en runde på husbesøk i «innvandrerbydelen» Fjell. Der vil du fort se for mange voksne som ikke har en jobb å gå til. Og du vil få sjokk av å se hvor trangbodd folk bor og lever, i et Norge som ellers er svært materielt rikt.

Dette er situasjonen i dag. Nå søker langt flere seg til Norge, og mange vil få oppholdstillatelse – og med det mulighet til å skape en ny fremtid for seg og sin familie i Norge. Derfor må vi klargjøre hva folk kan forvente seg når de kommer til Norge. Og hva vi forventer av dem.

Det er behov for en integreringsrevolusjon. En massiv satsning på deltakelse og arbeid, hvor vi går løs på flere ting samtidig. En understreking av hva som ligger i den norske samfunnskontrakten.

For det første må enkeltpersoner og storsamfunnet ta seg sammen. Til sammen bidrar vi til at for mange kvalifiserte folk i Norge opplever synlige og usynlige barrierer som stenger dem utenfor arbeidslivet. Gjennom å behandle folk som individer, ha respekt for ulikheter og slå ned på rasisme og fordommer, tar vi et større ansvar for at folk slipper til.

Dernest bør vi sette inn mye sterkere virkemidler for at alle skal kunne kvalifisere seg til å delta i det norske samfunnet. For noen vil dette handle om rett til å bearbeide traumer og lidelser man bærer med seg fra hjemlandet. For mange vil det handle om rett til norskopplæring. Jeg vet at dette arbeidet foregår også i dag. Men det kan umulig være nok intensitet i arbeidet når så mange står utenfor arbeidslivet?

Den klare forutsetningen er at du stiller opp og deltar.

Når en mor oppsøker samfunnets hjelpeinstanser, skal det første spørsmålet være: Hvordan ser du for deg at du kan bidra i det norske samfunnet og hva slags hjelp trenger du for å få dette til?

Ofte vil det være språket som er det største hinderet. I dag har alle som kommer til Norge rett og plikt til norskopplæring. Men vi må jo være så ærlige med hverandre og si at dette ofte ikke er nok.

Vår beskjed til moren skal være: Vi skal hjelpe deg til du behersker språket godt nok til å delta i det norske arbeidslivet. Vi skal stille opp med gratis barnehageplass til barna dine, slik at du vet de blir tatt vare på. Vi skal stille opp med motiverte, gode lærere som skal hjelpe deg med norsken. Er ikke de 600 timene du i dag har krav på nok?

Det kan ofte være tilfellet. Å lære seg norsk er ikke enkelt og folk lærer i ulikt tempo. Da skal vi stille opp med flere timer. Nok opplæring til at du behersker språket godt nok til å ta eksamen og være rustet til å skaffe deg jobb. Den klare forutsetningen er at du stiller opp og deltar.

Det er ikke greit at mange lever på trygd.

Samtidig forventer vi at du stiller motivert og full av lærelyst til hver eneste time, øver på kveldstid, aktivt søker kontakt med miljøer hvor norsk er det naturlige språket, skaffer deg NRK og TV2 på parabolen hjemme og så langt det lar seg gjøre snakker norsk med barna når de kommer hjem fra barnehagen eller skolen.

Det samme gjelder for ungene. Når samfunnet i enkelte områder stiller opp med gratis eller til dels svært subsidierte priser på barnehageplass for at ungene skal møte norske barn og lære seg norsk, forventer vi at du benytter deg av dette tilbudet. Det er ikke akseptabelt at vi opplever at barn møter på første skoledag etter å ha levd hele sitt korte liv i Norge, og ikke behersker grunnleggende norsk.

Tilbake skal storsamfunnet forplikte seg til at innholdet i barnehagen er så godt at vi oppfyller kontrakten vi har inngått sammen. Da må barnehagene ha flere norskspråklige pedagoger og flere ressurser slik at alle ungene kan følges opp på en tett og god måte gjennom læring, lek og voksenkontakt.

Hovedpoenget mitt er: Det er verken riktig eller greit at for mange voksne i innvandrerbefolkningen ikke deltar i arbeidslivet. Det er ikke greit at mange lever på trygd hvis vi gjennom større krav, men også flere rettigheter til hjelp, kunne fått flere til å delta i det norske samfunnet.

Men vi må erkjenne at vi ikke lykkes i stor nok grad.

I Norge mener vi at alle som kan jobbe, skal jobbe. Det er best for samfunnet, men det er også det aller beste for folk selv. Men er det slik i dag? I all hovedsak vil jeg svare ja. Arbeiderpartiet har f.eks ikke gått i samme fella som våre sosialdemokratiske søstre i  Sverige. Der tapte Sosialdemokratene lenge kampen om samfunnsutviklingen fordi mange mente de tapte «kampen om arbeidslinja».

Høyres svenske søsterparti, Moderaterna, kombinerte “det moralsk riktige” ved å bekjempe det såkalte «utenforskapet» i arbeidslivet, og la samtidig på bordet skattekutt til middelklassen som et tiltak for å få det til. Slik snakket de til moralen og lommeboka. Dette ga stor gjenklang i befolkningen.

I Norge er dette ikke tilfellet i samme grad. Venstresiden i Norge, med Arbeiderpartiet i spissen, blir fortsatt i stor grad forbundet med arbeid og verdiskapning. Men vi må erkjenne at vi ikke lykkes i stor nok grad med å få grupper som ligger i randsonen av arbeidslivet inn i vanlige jobber.

Hva kan jeg bidra med?

Gjennom mange år har vi utviklet et næringsliv hvor det stilles svært høye krav til effektivitet og produktivitet. Det kreves kompetanse og omstillingsdyktighet blant folk som deltar i det norske arbeidslivet. Dette er i hovedsak bra og nødvendig for at Norge skal kunne delta i en internasjonal, tøff konkurranse om jobbene. Men det er åpenbart at denne utviklingen gjør det tyngre for folk som varig eller i perioder ikke kan yte 100 prosent. Jeg har ikke svarene på hvordan denne utviklingen kan endres, annet enn å peke på at vi har et særlig ansvar for å forberede flere til å tåle omstillinger og et arbeidsliv i stadig endring.

Når man strever i livet blir man ikke lykkeligere av å få noen kroner ekstra fra Nav, hvis arbeidslivet fortsatt er innenfor rekkevidde. Man blir lykkelig av å bidra. Av å bli sett og verdsatt for de evnene man har. Selv om vi har lav arbeidsledighet i Norge, er det for mange som ikke opplever å våkne opp om morgenen og kunne glede seg til å gå på jobb. Til å tjene sine egne penger, til å være en del av et sosialt fellesskap, og bidra til verdiskapningen og fellesskapet.

Nøkkelen til selvrespekt ligger i at noen ser deg, ansvarliggjør deg og at dere sammen legger en konkret plan for hvem som skal gjøre hva for at du igjen kan bidra med dine ressurser i arbeidslivet. Hva kan jeg bidra med? Og hva kan jeg forvente av samfunnet?

Jeg er verken ekspert eller har alle svarene.

Mange gjør allerede en kjempejobb med å snu enkeltmenneskers nederlag over i noe konstruktivt, ved hjelp av det lovverket som allerede finnes: Kvalifiseringsprogrammet, sammenslåing av flere ytelser til Arbeidsavklaring, jobbstrategien for de med nedsatt funksjonsevne, uførereformen skal gjøre det enklere å jobbe dersom du som ufør kan bidra litt. Aktivitetskrav er innført knyttet til flere stønader, kampen mot trygdemisbruk er trappet opp og innsatsen på forebygging, slik at færre unge skal droppe ut av skole og ende opp som ledige, er økt. Men vi har mer å gå på.

Jeg er verken ekspert eller har alle svarene. Men hvis jeg skulle peke på en visjon for å få sving på dette, måtte det være å gjøre arbeidet i førstelinja i Nav og andre hjelpeorgan til de mest attraktive jobbene i landet for folk med samfunnsengasjement.

Det finnes heldigvis mange av dem allerede. Men jeg ønsker at enda flere av de mest motiverte og faglig sterke arbeidstakerne, er de som møter oss når vi søker hjelp. Folk med omsorg og tålmodighet, men som også er krevende og kompromissløse på at du som kan, også skal delta i det norske arbeidslivet. Folk som med fasthet, men i en omsorgsfull tone, forklarer at om du egentlig ikke skal ha sosialhjelp, skal du ikke få sosialhjelp. Punktum.

Vi har mulighet til å gjøre noe stort i Norge.

Så må vi utstyre disse «frontsoldatene» med vide fullmakter til å stille krav – og en rekke praktiske og teoretiske virkemidler som kan tilpasses hver enkelt. Kravene skal kommuniseres og forstås i beste mening. Dette skal være folk som blir «ambassadører» og tillitsmenn- og kvinner på vegne av folk som trenger storsamfunnets hjelp i kortere eller lengre perioder. Derfor skal vi også utstyre dem med fullmakter til å bli hørt i skolen, i helsetjenesten og i det offentlige, når de ringer på vegne av sin bruker.

Vi har mulighet til å gjøre noe stort i Norge. Vi kan ønske velkommen mange mennesker som har måttet flykte fra alt de eier av frykt for eget og familiens liv. Og vi kan bevare den norske velferdsmodellen. Men da må vi hegne om ideen om at dette gjør vi sammen. Og at alle som kan bidra, får bidra og skal bidra. Bare slik kan vi på en fremtidsoptimistisk måte møte våre nye naboer med ordene: Velkommen til Norge!