Vendepunkt for ANC i Sør-Afrika

40 prosent oppslutning. Det er sånn omtrent sluttresultatet etter valget i Sør-Afrika forrige uke. Det er et resultat mange andre partier vil misunne dem verden over. Men for Afrikas eldste frigjøringsbevegelse African National Congress (ANC), er det katastrofalt.

Sør-afrikanerne er lei av kriminalitet, fattigdom og vold.

I år feirer ANC at det er 30 år siden apartheid falt og de selv overtok makten i et nytt demokratisk Sør-Afrika med Nelson Mandela som president. De har sittet alene med makten i alle disse årene etterpå. Ved det første valget etter apartheid-regimets fall i 1994,vant ANC en overveldende seier med over 60 prosent av stemmene og deretter økte andelen deres de neste to valgene fram til og med 2009.

Deretter har det gått motsatt vei.

Ved valget i 2019 fikk ANC rundt 58 prosent av stemmene. Ved lokalvalgene for tre år siden oppnådde de under 50 prosent på nasjonalt plan. Og ved dette nasjonale valget tapte de altså 30 prosent i oppslutning sammenliknet med valget for fem år siden.

Denne gangen bestemte et stort antall velgere seg for å demonstrere sin misnøye med regjeringen. Sør-afrikanerne er lei av kriminalitet, fattigdom og vold. De har fått nok av korrupsjonen som har festet sitt grep på alle deler av samfunnet og som hindrer nødvendig jobbskaping, fattigdomsreduksjon og vedlikehold av landet.

Like fullt ble altså flere sittende hjemme.

De er dritt lei av at det store flertallet svarte har det like ille som de hadde det under apartheid, mens en liten svart elite har blitt steinrik. De er lei av strømmangel, vannmangel og manglende vedlikehold. De er rett og slett lei av alt kaoset i landet og de interne maktkampene i ANC. Landet troner på verdenstoppen når det gjelder forskjeller mellom rike og fattige.

Den økonomiske veksten har stagnert de siste ti årene. Arbeidsledigheten, spesielt blant unge, er skyhøy. Landet er også på verdenstoppen for familievold og voldskriminalitet. Sør-Afrika beskyldes for å ha blitt “verdens voldtektshovedstad”.

Det er større sannsynlighet for at en kvinne blir voldtatt enn at hun får utdanning.

For en del velgere har sofaen blitt et bedre alternativ enn valgurnene. Valgdeltakelsen denne gangen var nede i 60 prosent av de stemmeberettigede. I frigjøringsåret 1994 stilte 87 prosent opp ved valgurnene i en voldsom folkefeiring. Det var kanskje ikke så overraskende gitt bakgrunnen, men deretter har det gått stadig nedover.

Mange har ved tidligere valg sagt at de stemmer ANC fordi det ikke finnes reelle alternativer eller de rett og slett sitter hjemme fordi det ikke finnes reelle alternativer. Nå har antallet partier og folks valgmuligheter økt betydelig. Like fullt ble altså flere sittende hjemme. Samtidig valgte flere av de som stemte å uttrykke misnøyen med ANC ved å bytte parti.

Mest krevende blir selvfølgelig tapet av rent flertall på nasjonal basis.

Det er spesielt to partier som nyter godt av dette. Det ene er det liberale partiet Den Demokratiske Alliansen (DA) som fikk en oppslutning på rundt 22 prosent. Det andre er det nydannede partiet Umkhonto weSizwe (MK), som ble startet av tidligere president Jacob Zuma og som valgte å ta navnet til ANCs tidligere militære ving fra årene de var i eksil og i væpnet kamp.

MK oppnådde 15 prosent oppslutning. I tillegg ligger et tredje opposisjonsparti stabilt etter tidligere valg på nesten 10 prosent, nemlig de Økonomiske Frigjøringskrigerne – Economic Freedom Fighters (EFF). I praksis betyr dette at ANC taper makta i én provins (Kwa Zulu Natal) til Zumas nye parti MK.

I tillegg har Democratic Alliance sittet med makten siden 90-tallet i Western Cape. I én provins må de vurdere koalisjon med andre (Gauteng) og i Nordlige Kapp provinsen sitter de trolig også i en noe usikker posisjon som krever støtte fra andre.

Mest krevende blir selvfølgelig tapet av rent flertall på nasjonal basis. Kun 40 prosent av stemmene vil tvinge fram en samlingsregjering enten med det liberale DA eller med MK og/eller EFF. Hvilken vei de går, vil trolig avhenge av hvem som ender opp med de tyngste stemmene internt i ANC. Og det er ikke opplagt at det er dagens partileder Cyril Ramaphosa.

Landet har verdensrekord i kriminaliteten.

Tap av enerådende regjeringsmakt kombinert med en relativ styrking av regionale og lokale ledere, vil nemlig trolig bidra til både fragmentering og ytterligere maktkamper internt i ANC.

Maktkamper er ikke ukjente i ANC. ANC ble i sin tid etablert på basis av internt demokrati og medbestemmelse, men dette endret seg med at startet livet som eksilbevegelse fra 60-tallet fram til 1990. Den store tilstrømningen av nye og brede grupper til eksilkampen, krevde sterkere sentral kontroll. Den tettere alliansen med det Sovjetorienterte Kommunistpartiet bidro også til å styrke ANCs preg av en mer sentralisert og venstreorientert organisasjon.

En eksiltilværelse med konstant overvåking fra apartheidregimet og dets venner, styrket preget av sentralisering, kommandostruktur og hemmelighold. Paranoia, maktkamper og personlig maktmisbruk begynte å kjennetegne deler av bevegelsen og etter hvert også etableringen av det nye partiet og regjeringen inne i det demokratiske Sør-Afrika.

Det er få av de maktkampene vi har sett foreløpig som er politiske eller ideologiske. Makta i ANC sitter der pengene befinner seg, og det er i kontroll over de offentlig eide selskapene og anbudssystemet samt i flere av storbyene hvor ANC nå er i ferd med å miste makta. Det betyr også at maktkampene om posisjoner og alliansepartnere vil intensiveres.

Det er svært spennende tider i Sør-Afrika.

Så lenge Cyril Ramaphosa sitter som partileder og president, er det trolig DA som er den foretrukne alliansepartneren i Parlament og regjering. Men enkelte i ANC ønsker også å gjenreise det «gamle ANC» i allianse med MK og EFF. Begge disse partiene har nemlig sitt utspring i ANC. Begge ble utbrytergrupper blant annet på grunn av korrupsjonssaker.

Og hvis Ramaphosa presses ut, vil mulig ny allianse med disse partiene ikke bare «gjenreise» det gamle ANC, men trolig også snu ANC og regjering enda tettere mot Russland og BRICS, samt mulig åpne for gamle kjernesaker til MK og EFF som nasjonalisering av jord.

Basert på partiprogrammene deres og den tidligere praksisen i Zumas regjeringen, er det lite som tyder på at en slik fløy vil kunne svare ut det klare kravet fra velgerne om en mer styrings- og leveringsdyktig regjering.

Det er svært spennende tider i Sør-Afrika. ANC og alliansen deres inne i landet vant kampen mot apartheid og innførte like rettigheter og demokrati for alle i 1994. 30 år senere står infrastrukturen for fall, den økonomiske ulikheten vokser, landet har verdensrekord i kriminaliteten, politikken er i krise, og landet beveger seg inn i en retning få vet hvor vil ende.