Beretningen om en varslet katastrofe

Etter over 60 dager med massive demonstrasjoner i Venezuelas tåregassomkransede gater mot president Nicolás Maduro og hans korrupte maktapparat, har minst like mange mennesker blitt drept, de aller fleste studenter og ungdommer som har tatt til gatene for å slåss for demokrati og for en bedre fremtid.

Venezuelas krise er total.

Seks unge mennesker ble drept bare 22. mai. Massive politistyrker skyter, gasser, slår og sparker løs på ungdommen, mens gassmaskekledde demonstranter med hjemmelagde skjold kaster sten.

Venezuelas krise er total, og det meste som kan gå galt i et land har gått galt:

• Store deler av befolkningen i verdens mest oljereserverike land, sulter. Undersøkelser rapporterer om betydelig vekttap hos et overveiende flertall av befolkningen, og om barn som dør av underernæring. I butikkene finnes knapt grunnleggende basisvarer, og hyperinflasjonen gjør det umulig for folk flest å skaffe mat på svartebørsene.

I ett av TV-programmene som Maduro selv har med jevne mellomrom, spøkte og lo Maduro nylig av “la dieta de Maduro”, som om det hele var en vits. Hjelpeorganisasjoner kaller med rette situasjonen i landet for en humanitær krise.

• Det er alvorlig knapphet på de mest basale medisiner, og folk dør i hopetall av sykdommer pga. medisinmangelen og manglende adekvat medisinsk utstyr og behandling. Spedbarns- og barseldødeligheten er rapportert å ha økt med henholdsvis 30 og 65 prosent bare i 2016.
• Det er resesjon for 3. året på rad, og inflasjonen er som nevnt skyhøy. Økonomien krympet med ytterligere 19 prosent og inflasjonen var ufattelige 800 prosent i 2016, ifølge Reuters.
• Venezuela er antakelig verdens mest voldelige land, sett bort fra enkelte land med regulær krig. Det ble begått 28.000 drap i landet i 2016, tilsvarende en drapsrate på cirka 90 per 100.000 innbyggere. I Norge er det tilsvarende tallet så vidt vites cirka 0,6.
• 303 politiske opposisjonelle sitter for tiden fengslet i landet på ordre fra Maduros maktapparat, tallet har økt kraftig de siste ukene. Den mest kjente, Leopoldo Lopez – en Harvard-utdannet tobarnsfar – ble pågrepet og fengslet 18. februar 2014, mens han demonstrerte fredelig i gatene i Caracas, etter å ha oppfordret til nettopp fredelige demonstrasjoner.

Han ble, etter en farse av en rettssak og etter først å ha blitt siktet for «terrorisme», dømt for «konspirasjon» mot myndighetene, oppfordring til kriminalitet, mordbrann og ødeleggelse av offentlig eiendom. Dommeren som varetektsfengslet ham meddelte i en melding til en venninne kort tid etter at hun fikk valget mellom å fengsle Lopez eller miste jobben.

Franklin Nieves, en av de to aktorene i selve rettssaken, har i ettertid (fra eksil) kalt rettssaken en farse der han ble presset til å prosedere på falske beviser. Lopez og hans modige ektefelle Lilian Tintori, som hver dag kjemper utrettelig for demokrati og ektemannens løslatelse, har alltid – i alle sammenhenger – oppfordret til fredelige og demokratiske markeringer.

En annen fremtredende opposisjonell, Henrique Capriles, ble tidligere i år forbudt av Maduros regime å ha politiske verv de neste 15 årene.

• Venezuelas høyesterett, som i sin helhet består av regjeringstro dommere utnevnt av Chavez og Maduro, oppløste 30. mars i år nasjonalforsamlingen(!), og overførte alle nasjonalforsamlingens legislative myndigheter til seg selv(!). Selv om avgjørelsen få dager senere ble omgjort etter massive protester, ble dette det første blusset til de omfattende og daglige demonstrasjonene som nå har pågått i 8 uker sammenhengende over hele Venezuela.

Det eksisterer ingen fri og kritisk presse i Venezuela.

Venezuela er faktisk et konstitusjonelt demokrati, og Høyesteretts avgjørelse fikk et antall statsledere i både Latin-Amerika og verden for øvrig til å kaste håndkledet og navngi landet som det det er; et diktatur. Venezuelas rettssystem ble for øvrig i 2014 vurdert som verdens mest korrupte av Transparency International, og presidenten for landets Høyesterett, Maikel José Moreno Pérez, skal i 1989 ha blitt dømt for drapet (!) på en Ruben Gil Márquez (kilde: PanAm Post).

• Det eksisterer ingen fri og kritisk presse i Venezuela. Enhver nyhetsformidler i landet som formidler selv mild kritikk av Maduro og hans regjering, blir effektivt stanset, forfulgt eller kastet ut, eller tyr til selvsensur i frykt for represalier. Maduro har i flere opptredener proklamert at sosiale medier som Facebook, Twitter og Instagram er imperialistiske støttespillere for det opposisjonsledede kuppet som nå angivelig gjennomføres i landet.

Colectivos rapporteres å stå bak flere av drapene av uskyldige sivile.

• Landet er ekstremt polarisert. En hovedårsak til dette er at både Chavez og Maduro, ved noe som neppe kan kalles annet enn hatretorikk, systematisk har tegnet et fiendebilde av alle ikke-chavistaer som “den rike eliten”, «terrorister» eller «imperialister», med nokså eksplisitte oppfordringer til regelrett vold mot disse «fiendene av fedrelandet».

Ett særlig skremmende resultat av dette er horder av motoriserte bander kalt “colectivos”, som kjører rundt i gatene og begår vold og drap med regimets velsignelse. Det er mange rapporter om at regjeringens politistyrker selv utstyrer bandene med våpen, og det finnes videoer fra gatene i Caracas hvor politiet tydelig underordner seg de motoriserte bandene.

Colectivos rapporteres å stå bak flere av drapene av uskyldige sivile i gatene under de seneste ukers demonstrasjoner, og fremtredende personer i colectivos’ene figurerer sammen med Maduro på hans røde mønstringer for chavistaene.

Når regjeringen ikke har noen respekt for privat eiendom, forsvinner selvsagt all privat kapital ut av økonomien.

• Det finnes utallige eksempler på at chavismo-regjeringene “eksproprierer” privat eiendom og virksomheter, tilsynelatende alene fordi de vil og kan. Et enkelt youtube-søk på “Chavez + exprópiese”, viser eksempler på hvordan Chávez går rundt i gatene og erklærer “ekspropiasjon” av privat eiendom som ikke allerede ligger i statens eie, også små bedrifter, selvsagt uten noen form for kompensasjon.

Når regjeringen ikke har noen respekt for privat eiendom, forsvinner selvsagt all privat kapital ut av økonomien og ut av landet, med ødeleggende konsekvenser for økonomien. Nesten alle store internasjonale selskap har for lengst trukket seg helt ut av Venezuela.

• Chavez’ og Maduros valuta- og prispolitikk har vært en katastrofe for landet. Regjeringene har som svar på mat- og varemangel regelmessig innført makspriser på varer, som ofte har ligget under produksjonsprisen. Maduro erklærte nylig krig mot “las mafias panaderas” (bakermafiaen), fordi de ikke vil produsere brød til den pris myndighetene satte.

Nylig ble flere bakerier i Caracas, som var pålagt å produsere og selge brød til under produksjonsprisen, og som i stedet laget og solgte brownies og andre varer til en pris de kunne tjene penger på (for å overleve), “ekspropriert” av myndighetene. Myndighetene har for øvrig i fire år hatt statsmonopol på den viktigste bake-ingrediensen; maismel, men skylder altså på bakermafiaen for brødmangel og endeløse køer. Latterlig, men definitivt ingenting å le av.

Kvinners deltakelse i demonstrasjonene er særlig fremtredende.

• Landet er gjennomkorrupt. Så godt som alle venezuelanere jeg kjenner har selvopplevde beretninger om grov maktmisbruk og korrupsjon i møte med nært til alle deler av maktapparatet, især politiet. Ifølge en rapport fra 2016 har 11 milliarder av dollar fra de statseide oljeselskapet i PDVSA «forsvunnet» i perioden 2004 til 2014.

Listen over tristesser, tragedier og katastrofer i Venezuela under 18 år med chavismo, er dessverre betydelig lenger. Landet er på randen av sammenbrudd og befolkningen lider, hvilket de mange historiene fra demonstrerende venezuelanere i mediene de siste månedene bærer sterke vitnesbyrd om. Absolutt alle lag av befolkningen har tatt til gatene; pensjonister, ungdom, studenter, og nå også selv de fra de fattigste “barrio’ene”, der støtten til Chavez tradisjonelt har vært svært sterk.

Kvinners deltakelse i demonstrasjonene er særlig fremtredende. Folk er lut lei av Maduros “diett”, og det er et interessant paradoks at chavismoen nå har fått det brede lag av landets studenter til å samle seg i front mot Maduros revolusjonære sosialisme.

Et annet paradoks er at chavismoens mantra om hvordan «eliten» og «oligarkene» skor seg på de fattiges bekostning og fører rikdom ut av landet, nå alene er en beskrivelse av hvordan ledende chavistaer og deres familier inntil nå har levet et dobbeltliv med shoppingturer og store villaer i Miami og i andre byer utenlands. Så var heller ikke de illrøde chavistaene immune mot maktens korrumpering.

Venezuelas fullkomne økonomiske og humanitære krise har lenge vært en varslet katastrofe.

Maduro postet for kort tid siden en lengre hyllest på sin Facebook-side til Lenin på 149-årsmarkeringen for hans fødsel, der han postulerer at «resultatet av denne store tenkerens filosofi, marxisme-leninismen, har vært fundamental for befolkningens kamp gjennom det 20. og 21. århundre”.

Venezuelas fullkomne økonomiske og humanitære krise har lenge vært en varslet katastrofe, og skyldes nettopp Lenin-inspirert planpolitikk med en grenseløst forfeilet pris- og valutakontroll, kombinert med en dødelig cocktail av gjennomgripende korrupsjon, nedbygging eller ødeleggelse av nasjonal produksjon, systematisk nedbryting av demokrati og rettsstat, og mangel på grunnleggende økonomisk og historisk kunnskap.

Venezuelas krise er også demokratisk og konstitusjonell.

Med Venezuelas enorme oljereserver, er det ingen grunn til at landet ikke ville ha vært ett av Sør-Amerikas, om ikke også verdens, rikeste, om man i stedet for chavismo hadde valgt sosialdemokrati og regulert markedsøkonomi. Det er enten kunnskapsløst eller dogmatisk begrunnet når det fra enkelte chavismo-tilhengere i Norge hevdes at oljeprisnedgangen i 2014 er en hovedårsak til krisen – den gjorde det bare umulig å holde den brutalt mislykkede politikken og vanstyret fortsatt skjult.

Venezuelas krise er også demokratisk og konstitusjonell. Så godt som alle de søyler som et demokrati bygger på, er nå effektivt hakket i stykker av Maduro og hans maktapparat. Maduros seneste akrobatiske øvelse er beslutningen om å opprette en såkalt folkeforsamling («constituyente»), som skal skrive ny grunnlov. Halvparten av medlemmene skal utpekes fra regimetro deler av regionale myndigheter og samfunnsliv, hvilket selvsagt er i strid med den demokratiske konstitusjonen.

Formålet er åpenbart å omgå befolkningens og nasjonalforsamlingens lovmessige krav om presidentvalg nå, men også det presidentvalg som uansett skulle ha funnet sted i 2018. Venezuela trenger selvsagt ingen ny grunnlov, men en ny regjering med anstendighet og respekt for grunnleggende demokratiske rettigheter og institusjoner.

Maduro fortsetter likevel med sin hule og Cuba-inspirerte retorikk om bolivariansk revolusjon kontra USA-ledet imperialisme, om vår – de godes – kamp mot «terroristene» i gatene, og om patrioter mot de som vil «selge fedrelandet». Med de omfattende og grove menneskerettsbrudd og andre kriminelle handlinger han på et tidspunkt vil holdes ansvarlig for, er det ikke overraskende at Maduro og hans korrupte regime med sterke interesser i narkotrafikken forsøker å klamre seg til en makt som for lengst har mistet all legitimitet.

At det i velsignet fredelige og sosialdemokratiske Norge stadig finnes overbeviste revolusjonister som relativiserer Maduro-regjeringens overgrep i Venezuela og som toner ned det som nå skjer i landet, er for meg et større under. Det er også en hån mot den venezuelanske befolkningen og deres kamp for grunnleggende demokratiske rettigheter og for mat på bordet til sine barn.

Venezuelas befolkning trenger nå all mulig hjelp og støtte.

Som når Marianne Gulli i Latin-Amerikagruppene og Peter Johansen i Klassekampen på Urix postulerer at opposisjonen i Venezuela er delansvarlig for krisen, til tross for at chavistaene har hatt nærmest total og sammenhengende politisk makt i landet fra 1999 frem til opposisjonen omsider vant et øredøvende flertall ved nasjonalforsamlingsvalget i desember 2015, et flertall hvis beslutninger og legitime krav om valg Maduro og hans maktklikk har gjort alt for å underkjenne siden.

Eller som når Eirik Vold på Dagsnytt 18 får seg til å mene dels at «det er relativt få mennesker som deltar i demonstrasjonene for tiden» (!), og dels at «voldshandlingene er (like) grove fra begge sider». Stenkasting mot et massivt repressivt maktapparat i gatene som skyter på demonstrantene er ikke vold. Det er berettiget sinne, fortvilelse og frihetskamp.

Til norske medier vil jeg si: Vær snille ikke å invitere marginale marxist-leninister og andre radikale Chavez-elskere til debatt om Venezuela, ei heller de som for øyeblikket opportunt har ikledd seg nye klær og nedtonet retorikk. Deres ideologiske utopi er urokkelig selv i møtet med direktesendte drap av unge, sultne og frihetskjempende mennesker i gatene begått av et brutalt maktapparat. Venezuelas befolkning trenger minst av alt en debatt om hvorvidt Venezuela er blitt et diktatur eller ikke.

Tiden er overmoden for ubetinget og aktiv støtte til denne kampen.

Til norske politikere vil jeg si: Venezuelas befolkning trenger nå all mulig hjelp og støtte, så raskt som overhodet mulig. Norske politikere bør sammen med våre demokratielskende venner i utlandet legge betydelig myndigere press på Maduros brutale og dødbringende regime, ved aktivt og på ulike måter å støtte befolkningens krav om frie og umiddelbare presidentvalg, løslatelse av politiske fanger, respekt for menneskerettigheter, konstitusjon og den lovlig valgte nasjonalforsamlingen, og ikke minst en umiddelbar etablering av en effektiv humanitær kanal for livsnødvendige hjelpesendinger av medisiner og mat.

I møtet med diktaturets mørkemenn kan politisk dialog ikke være aktuelt uten at disse grunnleggende kravene blir oppfylt.

Til norske sosialister vil jeg si: For det første; sosialisme, i alle fall slik vi kjenner den i moderne Norge, bygger på et grunnleggende godt mål. Den handler om rettferdig fordeling og å hjelpe de svakeste. Jeg er som oftest ikke enig i deres syn på hva som skaper mest velferd, men har mang en gang vært takknemlig for at politikere som Kristin Halvorsen har brakt mer hjertevarme inn i norsk politikk.

For det annet; hvorvidt Venezuela etter frie valg vil velge en vei mot “høyre” eller «venstre» for et sentrum, er helt underordnet. Poenget er at venezuelanere vil erstatte diktatur og brutalt mislykket politikk med demokrati og velferdsutvikling, og de vil ha det nå.

Også dette diktaturet vil falle.

Nettopp derfor har sosialister i den norske Venezuela-debatten et særlig ansvar. Dersom man ikke nå slutter seg til et kraftig oppgjør med det diktaturet som har utviklet seg i Venezuela, og erkjenner at den autoritære og maktkorrumperte politikken har vært fullstendig ødeleggende for landet, ja da mister man også enhver legitimitet både når man uttaler seg om Venezuela, og når moderne politikk skal utformes her hjemme.

Ja visst foregår det en solidaritetskamp i Venezuela, og som alltid i historien er den rettet mot et undertrykkende og brutalt maktapparat. Tiden er overmoden for ubetinget og aktiv støtte til denne kampen, uavhengig av politisk utkikkspunkt. Den eneste “revolusjonen” i Venezuela er den som akkurat nå utspiller seg i gatene, der folket krever en slutt på diktaturet, og der Venezuelas ungdom blir drept i gatene hver eneste dag.

Til Venezuelas befolkning vil jeg si: Dere er ikke alene i deres modige kamp for demokrati, velferdsutvikling og frihet. Også dette diktaturet vil falle.