Venstresiden må våkne fra dvalen

I september neste år har jeg et ønske om å bruke stemmeretten min til å stemme på et parti som vil ta Norge i en annen retning enn i dag. Det ønsker jeg at mange andre også skal gjøre. Dessverre ser jeg en venstreside i dvale som er i ferd med å overrekke de borgerlige valgseieren allerede et år i forkant. Nå er det på tide å våkne.

“Det er sånn det er å sitte i opposisjon”, er jeg blitt fortalt.
“Alle opposisjonspartiene gjør det på denne måten”.
“Det er slik de borgerlige kom til makten”.

Sludder.

Er Jonas i ferd med å våkne?

Funket det for de borgerlige å sitte og vente på at den rødgrønne regjeringen skulle snuble ut av regjeringskontorene? Hvis det er tilfellet, er det dessverre ikke gitt at det vil fungere for venstresiden i denne omgang. Dersom det vi har sett de siste tre årene er holdningen venstresiden har til å sitte i opposisjon, kan vi bare finne frem godstolen og popcornet, og forberede oss på å bli sittende et par år til på sidelinjen.

Uansett hvor lenge Arbeiderpartiet sitter i de mørke kalde gangene på Stortinget og venter på at sittende regjering skal gå skikkelig på trynet, er det lite som tyder på at det kommer skje med det første. Faktisk tror jeg mange er forbauset over hvor små forskjellene har vært, hvor få ganger de har snublet og til og med hvor tamme Høyre har klart å gjøre Frp. Flykningkrise, oljekrise og en halvhjertet kommunereform har kommet på løpende bånd, uten at kritikken fra venstresiden har vippet regjeringen av pinnen. Kritikken har preget av en mangel på et alternativ.

Hvor blir det av de store samfunnsprosjektene som skal bidra til å skape et bedre Norge?

Finnes det et mottrekk? Er Jonas i ferd med å våkne? Har Audun husket å sette på vekkerklokken? Med mindre venstresiden begynner å vise seg frem nå, synliggjøre hva de ønsker å gjøre annerledes og kommer med gode ideer for morgendagens Norge, er det lite som tyder på at Erna må rydde kontoret sitt neste år.

Det har vært interessant å følge programprosessene hos flere av partiene. Både Senterpartiet, Venstre og Høyre har kommet ut av de lukkede rom med forslag til valgprogram. Ikke bare har de lagt de frem, de inneholder også tydelige ideer og tanker om hvor de vil at Norge skal bevege seg.

Arbeiderpartiet har – foruten innspillsrunder og informasjonssanking – holdt det faktiske innholdet godt gjemt i gangene under Stortinget. Hva er egentlig Arbeiderpartiets plan i dette valget? SV presenterte tidlig et røft førsteutkast bestående av klassisk SV-politikk, blandet med ny idealistisk sosialisme og et knippe snodige forslag. En bedre løsning enn hemmelighold, men politikken skapte likevel ikke debatt. Uavhengig av fremgangsmåtene på venstresiden, er det vanskelig å se en tydelig retning.

Jeg savner samfunnsprosjektet.

Der SV kunne brukt sommermånedene til å kickstarte et valgår før alle andre, ble fokuset heller lagt på brunsnegler og annet agurk-nytt. Skolemat, firekrav i matte og fraværsgrense er vel fine saker, men det vil neppe felle et kunnskapsparti som Høyre. I debatten om hodedekkende plagg har Ap, med god hjelp fra Frp, klart å skape overskrifter ved å ta godt grep om en het sak, men det er en sak som i det store bilde vil spille en liten rolle for de fleste.

Hvor blir det av de store samfunnsprosjektene som skal bidra til å skape et bedre Norge? Det store prosjektet som skal treffe befolkningen, samle oss og sette en ny kurs? Skal man vippe Høyre og Frp av pinnen, kreves det mer enn småprosjekter og ideer som flytter politikken museskritt mot venstre.

Jeg vil ha mer, og lengter etter en venstreside som presenterer nettopp dette.

For meg virker den norske politikken tidvis så død at vinneren av stortingsvalget neste år fort kan være de som presser igjennom flest fillesaker og fremstår best på TV, istedenfor de som presenterer er prosjekt. Henrik Thune beskrev i fjor høst en “mangel på noe systematisk som utvikler langsiktige samfunnsplaner og politikk for Norge”. Jeg opplever definitivt mye av det samme.

Det er ikke slik politikken skal foregå, og det er ikke en slik regjering jeg ønsker å støtte. Jeg vil ha mer, og lengter etter en venstreside som presenterer nettopp dette.

Jeg er langt ifra alene om å se frem til å entre stemmelokalet og dumpe en seddel for venstresiden neste år. Til tross for at de fortsatt har til gode å komme seg på beina igjen etter nederlaget i 2013. Skal min stemme bidra til en regjering frontet av en sterk venstreside, må vekkerklokken ringe, partiene komme ut av hulen og ideene legges på bordet. Jeg vil se en fremtidig regjering som utfordrer og presenterer seg selv i dag og fremover. Ikke en som bare syter.