Venstresidens vinneroppskrift: 20 000 i skattelette og bedre tjenester

Formuesskatt har fått altfor mye plass i den økonomiske debatten de siste årene. Det skyldes at en samling rike har gjort sitt for å få den som hovedsak, og en høyreside som har sett at det fungerer.

Venstresiden må selvfølgelig forsvare formuesskatten og vise feilene i fremstillingen av hvor skadelig den er. Men et parti som bare forsvarer, får aldri bestemme hva debatten skal handle om. Så lenge skattepolitikk betyr formuesskatt, er det høyresiden som setter dagsorden.

Det er flere grunner til at jeg foreslår et flatt kronebeløp og ikke en prosentsats.

I dag snakker høyresiden om skattelette, mens venstresiden lover å styrke tjenestene. Det er et dårlig bytte for den som sliter med å få endene til å møtes. Skattelette merkes med en gang. Bedre tjenester merkes når man trenger dem.

Ta billigere barnehage og gratis SFO, saker SV har fått gjennomslag for. Det er gode tiltak som virkelig hjalp småbarnsfamilier økonomisk, men de treffer nettopp bare småbarnsfamilier. Er man barnløs, eller er barna over ni år, får man ingenting samtidig som alt annet blir dyrere.

Skal SV nå ut til flere velgere, må partiet tilby begge deler: både skattelette til vanlige folk og bedre tjenester. Og det er fullt mulig å få til.

 

20 000 i skattelette til alle

Problemet er ikke at venstresiden er imot skattelette, men at skattelettene man foreslår er for små, at de ikke kommuniseres ut, og at finansieringen setter et tak. SV foreslår allerede skattekutt til vanlige folk. Fire av fem får lavere skatt med partiets siste alternative budsjett. En vanlig lønnsmottaker med medianinntekt får 5 400 kroner. De med trangest økonomi merker det, men de fleste andre gjør det ikke.

Og et skattekutt må nettopp være stort nok til å merkes for å ha politisk verdi. Et par hundre kroner i måneden endrer ingenting, verken for de fleste husholdninger eller for hva folk tenker om hvem partiet er til for. 20 000 kroner i året er noe annet. Det er en sum de fleste vil merke.

Det er flere grunner til at jeg foreslår et flatt kronebeløp og ikke en prosentsats. Et flatt kutt er progressivt av seg selv, 20 000 utgjør mer i prosent for den som tjener 400 000 enn for den som tjener 900 000. I tillegg forstår alle hva de får, uten omregning fra prosent.

Alt dette er helt lovlig, og at de rike tilpasser seg reglene, er forventet.

Gir vi alle som tjener under en million inntil 20 000 kroner, koster det rundt 70 milliarder i året. Inntil, fordi den som betaler mindre enn 20 000 i skatt får mindre. Og pengene kan hentes inn på en måte de fleste vil oppfatte som rettferdig.

Beløpet er én ting. Kommunikasjonen er en annen, og som nevnt snakker vi ikke om skatteletten vi faktisk gir. Overskriften på budsjettet handler om velferd, og skattekapitlet handler om hvem som skal betale mer. Vi gir folk noe, men fokuserer på hvem som må betale. Da er det ikke rart velgerne tror vi bare øker skattene. Derfor må kommunikasjonen endres. Vi må tørre å si at vi både skal gi bedre tjenester og lavere skatt til vanlige folk.

Det tredje problemet er finansieringen. Dagens skatteletter til vanlige folk betales med høyere satser for andre. Da er taket satt av hvor mye satsøkning velgerne synes er rettferdig, og i forhandlinger av hva Arbeiderpartiet kan godta. Begge deler ligger lavere enn det SV foreslår. Klarer vi å finne en inntektskilde de fleste mener er rettferdig, blir begge takene høyere.

 

2 000 milliarder kroner i utsatt skatt

Vanlige lønnstakere betaler skatten sin månedlig, og kan bare investere det de har igjen etter skatt og faste utgifter. Har man betalt for lite, må man betale restskatt. Inntil den er betalt, løper det renter på beløpet.

Er man derimot rik nok til å ha inntektene sine fra et selskap man eier selv, er bildet et helt annet. SSB anslo latente gevinster i unoterte selskaper til 4 200 milliarder kroner i 2021-kroner for 2022. Den latente skatten på det er nærmere 1 600 milliarder, og verdiene har steget siden. I 2026 er det rimelig å anta at den latente skatten har passert 2 000 milliarder.

Og hvor lenge får de utsette skatten? Svaret er rimelig spektakulært: evig! Ikke en gang ved arveoppgjør må man gjøre opp skatteregningen. Kostnaden for utsettelsen? Ingenting. Ingen renter, ingen gebyrer, ingenting.

Mange tror at de rikeste i hvert fall må realisere litt av formuen, og dermed betale en god del skatt, for å finansiere livsstilen sin. Men nei. Det er blitt ganske vanlig å ta opp lån med sikkerhet i aksjene istedenfor å selge aksjer eller ta utbytte. Og siden lån ikke er inntekt, utløser det heller ingen skatt.

La oss derfor si ja til fradraget og samtidig innføre renter på gjelden.

Alt dette er helt lovlig, og at de rike tilpasser seg reglene, er forventet. Kritikken er ikke rettet mot dem, men mot reglene. Slik systemet er bygget, forfaller skatten bare hvis eieren selv velger det. Da bør utsettelsen i det minste koste noe.

Skattekommisjonen slår fast at latent skatt i økonomisk forstand kan anses som gjeld. De av kommisjonens medlemmer som vil fjerne formuesskatten, går lenger: de skriver at den latente skatten i realiteten er statens eiendom. NHO argumenterer på samme måte i sitt posisjonsnotat om eierbeskatning: en aksjonær må betale formuesskatt av hele verdien av investeringen, selv om en del av denne verdien vil tilfalle staten.

NHO har rett. Utsatt skatt bør ikke telles som en del av formuen, nettopp fordi pengene tilhører staten. Men da er det heller ikke bare et fradrag. Det er en gjeld, og gjeld koster renter.

La oss derfor si ja til fradraget og samtidig innføre renter på gjelden.

 

Renter på det du skylder

Så hvor høy bør renten være? Ikke som på restskatt. Restskatten priser noen måneders utsettelse, ikke kreditt som løper evig. Denne kreditten er langvarig og godt sikret, akkurat som et boliglån. Dermed vil også en rente rundt dagens boliglånsrente, altså rett over fem prosent, virker rimelig. Det bør ikke være billigere å låne av staten enn i banken, og for at inntekten skal være forutsigbar, bør satsen ligge fast.

Perfekt verdsettelse er vanskelig, men bedre enn i dag er enkelt.

Fem prosent gir rundt 100 milliarder kroner i året. For den enkelte er belastningen likevel moderat: renten utgjør 1,9 prosent av den urealiserte gevinsten, altså langt under det verdiene vokser med.

Primærbolig berøres heller ikke, fordi gevinst på egen bolig er skattefri etter ett års botid. Det samme gjelder fritidsbolig etter fem år. For aksjefond og aksjesparekonto vil et bunnfradrag kunne sikre at ordinære sparere ikke berøres.

 

Riktig verdi på unoterte aksjer

Anslag fra SSB viser at unoterte aksjer verdsettes til omtrent halvparten av reell verdi. Grunnen er verdsettelsesmetoden: man teller opp hva selskapet eier, og ser helt bort ifra hva det tjener. Et selskap som gir eieren millioner i årlig overskudd, verdsettes som om det bare er verdt maskinene og bygningene. Goodwill og kunnskap teller heller ikke med. For lønnsomme selskap gir dette en betydelig lavere verdsettelse enn hva markedsverdien faktisk er.

Og siden verdsettelsen avgjør hvor stor den latente skatten er, påvirker dette også hvor mye man får inn ved å innføre en rente på utsatt skatt. Settes verdien for lavt, blir også skattegjelden for lav, og renten beregnes av et beløp som er mindre enn det staten faktisk har til gode. Skal renten treffe, må verdien være riktig. Og det skulle jo bare mangle; man kan ikke godta et system hvor unoterte aksjer konsekvent verdsettes for lavt.

Skattekommisjonen erkjenner problemet. De skriver at eiendeler prinsipielt bør verdsettes til virkelig verdi, og at dagens metode ikke er treffsikker. Så foreslår de ingen endring, fordi tidligere utvalg ikke har funnet en tilfredsstillende metode. De har altså ikke selv forsøkt å rette den største feilen i verdsettelsen, den som treffer de største formuene.

Venstresiden har råd til begge deler.

Perfekt verdsettelse er vanskelig, men bedre enn i dag er enkelt. Den viktigste enkeltfaktoren i verdien av et selskap er inntjening. Formuesverdien kunne vært satt til det høyeste av dagens fastsettelse og et gjennomsnittlig årsresultat over flere år ganget med for eksempel 12. Både Tyskland og Sveits bruker inntjening på denne måten.

Ingen selskaper ville verdsettes lavere enn i dag, og oppstartsselskaper med underskudd ville ikke rammes. Bare de mest lønnsomme får høyere verdi, og det er de som har best råd.

Her er et eksempel på hva en slik endring fører til for et av selskapene jeg har undersøkt på faktaomformuesskatt.no. Dokka Entreprenør har de siste fem årene hatt et gjennomsnittlig årsresultat på litt over 18 millioner kroner. Formuesverdien er ikke offentlig, men bokført egenkapital, som ligger tett på, har i snitt vært rundt 25,5 millioner. Med en multiplikator på 12 ville verdien vært 216 millioner.

Da treffer renten mesteparten av formuen, ikke bare halvparten.

 

Det vanskeligste å ta tilbake

Renten gir rundt 100 milliarder kroner i året. Noe spises opp av at eierne slipper formuesskatt på den latente skatten, mens riktigere verdsettelse trekker i motsatt retning. De nøyaktige tallene er ikke poenget her. Størrelsesordenen er.

70 milliarder finansierer inntil 20 000 kroner i skattelette til alle som tjener under en million. Skattekommisjonen foreslår allerede 20 milliarder i lavere skatt på lønn og trygd, gjennom økt personfradrag og lavere trygdeavgift. Innretter man det annerledes, er en tredel av regningen allerede dekket. Resten kan styrke tjenestene.

SV har foreslått skattelette til vanlige folk i hvert eneste alternative budsjett. Nå må partiet kreve det.

Nøyaktig hvordan pengene fordeles er en diskusjon for partiene. Det jeg vil vise er at valget mellom skattelette og bedre tjenester ikke er et nødvendig valg å ta. Venstresiden har råd til begge deler.

Politisk er dette også sterkere enn en satsøkning i formuesskatten eller de øverste trinnene i inntektsskatten. En satsøkning fjernes med et pennestrøk ved neste regjeringsskifte, ofte med relativt bred støtte. Å fjerne tiltak som gjør skatten mer treffsikker og rettferdig, er vanskeligere å forsvare.

Å si at akkurat de rikeste skal slippe renter når alle andre betaler dem, er ikke lett å selge. Å si at vanlige folk må betale mer skatt for at de rikeste skal slippe, er heller ikke det.

SV har foreslått skattelette til vanlige folk i hvert eneste alternative budsjett. Nå må partiet kreve det. Finansieringen finnes, og den er lettere å forsvare enn noen satsøkning.