Den ukrainske kampen er universell

Tidligere i uken, før han ga den formelle ordren om å invadere Ukraina, holdt Russlands president Vladimir Putin en av sine mest hissige taler hittil. Han fornektet praktisk talt Ukrainas rett til å eksistere og han kom med falske anklager om at Ukraina etter 2014 har et illegitimt regime med en radikal nasjonalistisk ideologi. Han framstilte Ukraina som en aggressiv stat som vil ta tilbake russiskokkuperte Donbas med militære midler.

Men virkeligheten er at Russland har tapt kampen om ukrainernes hjerte og sinn.

Alle disse anklagene er et påskudd for Putin til å anerkjenne “selvstendigheten” for de såkalte Donetsk- og Luhansk-“folkerepublikkene” og for å rettferdiggjøre invasjonen av ukrainsk landeområde med russiske tropper. Dessuten anklager Putin Ukraina for å ha begått “folkemord” i russiskokkuperte Donbas – uten å forklare hvordan eksakt det skulle vært mulig i et område som Ukraina ikke har hatt tilgang til på åtte år.

Putins krigerske retorikk har en enkel forklaring: For ham er et demokratisk Ukraina en eksistensiell trussel mot den russiske imperialismen, en politisk modell sentrert rundt statskultus og en ny frelser, som rehabiliterer stalinismen i innenriks- og utenrikspolitikken. Det er derfor Russland har vært så desperat etter å innlemme Ukraina igjen i sin innflytelsessfære.

Men Ukraina handler ikke om ville nasjonalister som hater Russland.

Men virkeligheten er at Russland har tapt kampen om ukrainernes hjerte og sinn: 72 prosent av ukrainerne tror at Russland er et fiendtlig land, 68 prosent vil bli medlem av EU og 54 prosent vil gå inn i Nato. Den ukrainske kampen er universell – en kamp for frihet og demokrati.

Ukrainas kamp mot russisk autoritet er ikke ny. Faktum er at landet har utviklet en politisk kultur for rettigheter og mot tyranni gjennom århundrer. I middelalderen var Kiev-riket en pluralistisk politisk enhet organisert rundt flere bystater, uten tyranniske lover. I den tidlige moderne perioden utgjorde den ukrainske kosakk-politikken en modell for republikansk politikk som skilte seg fra det voksende autoritære styresettet i Moskva. På 1800-tallet utviklet ukrainske intellektuelle en ide om en nedenfra og opp-politikk myntet på selvstendige samfunn, igjen en kontrast til tsar-rikets enevelde. Og på 1900-tallet var den ukrainske versjonen av sosialisme orientert mot europeiske modeller for kooperativ økonomi og frigjøring av arbeidere og bønder, snarere enn den russiske modellen med “proletariatets diktatur”.

I dag er det naivt å tro at en russisktalende nødvendigvis støtter Russlands kontroll over Ukraina.

Ukraina har betalt en høy pris for å ha utfordret den russiske autoriteten – og gjør det fortsatt i dag. På 1800-tallet forbød det russiske imperiet bruk av det ukrainske språket og ukrainske ledere ble sendt i fengsel eller eksil. På 1900-tallet ødela russiske bolsjeviker den ukrainske selvstendigheten, utryddet de intellektuelle og drepte rundt fire millioner mennesker gjennom en menneskeskapt hungersnød, i årene 1932-1933. Andre hungersnøder på 1920- og 1940-tallet førte hver gang til at en million mennesker døde. På 1970- og 1980-tallet sendte Sovjetunionen systematisk ukrainske menneskerettighetsforkjempere i fangeleirer.

I morgen kan det være for seint.

Russlands okkupasjon av Krim i 2014 og den påfølgende langvarige militære og sosiale katastrofen i østre Ukraina, er bare en fortsettelse av denne lange historien. Og mens Ukrainas motstandskraft har bestått gjennom historier, blir ukrainerne presset til det ytterste gjennom de siste hendelsene preget av trusler og falske fortellinger. For å skjule sine forbrytelser, skaper Kreml et bilde av demoniske, “nasjonalistiske” ukrainere.

Men Ukraina handler ikke om ville nasjonalister som hater Russland. Det handler om en dyp historisk og politisk kultur der friheter er grunnleggende og et tyrannisk styre uakseptabelt. Ukrainere står samlet for å motsette seg den russiske aggresjonen, uansett om de er ukrainsk- eller russisktalende. I dag er det naivt å tro at en russisktalende nødvendigvis støtter Russlands kontroll over Ukraina; selv i de hovedsakelig russisktalende regionen i østre og sørlige Ukraina står ideen om en felles ukrainsk politisk identitet sterkt.

Vi må se forbi retorikken og fokusere på virkeligheten. Russland bryr seg ikke om Natos ekspansjon – den bryr seg kun om sin egen ekspansjon. Den vil ikke stoppe Natos utvidelse, den vil at Nato ikke skal stoppe Russlands egen utvidelse. Russland er det siste tyranniske imperiet i Europa og er desperat etter å reversere republikansk og demokratisk tradisjon i europeisk – og ukrainsk – politikk.

Ukraina kommer ikke til å vike unna denne eksistensielle kampen, men verden må hjelpe landet til å forsvare seg – og forsvare demokratiet i verden.

Men hva kan man gjøre nå, i lys av forrige ukes krigserklæring?

For det første må det innføres harde sanksjoner på nøkkelsektorer i russisk økonomi, som energi, bank og forsvar.

For det andre bør Putin venners tilgang fryses over hele vesten, og sanksjonene bør komme tett, rettet inn mot flere og flere individer, slik at presset opprettholdes.

For det tredje bør Ukraina fortsette å ta imot militær bistand som forbedrer deres forsvarsevne.

For det fjerde bør EU-landene, USA og andre allierte etablere en felles forsvarsavtale med Ukraina og skape en ramme for landets sikkerhet.

For det femte bør Ukraina få økonomisk støtte for å beskytte den ukrainske økonomien – og dens folk – fra en eventuelle krisen som oppstår etter den militære trusselen. Denne støttet bør gis med betingelser om ytterligere reformer i Ukraina, spesielt når det gjelder rettsvesenet og korrupsjon.

Ukraina kommer ikke til å vike unna denne eksistensielle kampen, men verden må hjelpe landet til å forsvare seg – og forsvare demokratiet i verden. I dag. I morgen kan det være for seint.