Verden har snudd ryggen til Afghanistan

Afghanistan står nå overfor en rekke utfordringer. Det kreves sterkt lederskap for å få til et godt samarbeid både nasjonalt og internasjonalt. Kan den militante islamistgruppen danne en regjering som kan fungere i et samfunn som består av ulike etniske grupper, med til dels politiske og ideologiske interesser?

Med andre ord: hva er forskjellen mellom talibaner på 90-tallet og 2020-tallet? Vil Taliban bli anerkjent av verdenssamfunnet hvis de ikke tar menneskerettigheter og kvinners rettigheter på alvor? En mulig konsekvens for Taliban kan bli manglende anerkjennelse, isolasjon, mangel på internasjonale støtte og utsikter til fortsatt konflikt og langvarig mangel på stabilitet.

Alle hjelpeorganisasjoner har forlatt Afghanistan etter at den militante islamistgruppen overtok makten.

For det første er det alvorlig økonomisk krise i landet. Alle hjelpeorganisasjoner har forlatt Afghanistan etter at den militante islamistgruppen overtok makten. Situasjonen er preget av krigstilstand og derav manglende sikkerhet. Samtidig er landet sterkt avhengig av utenlandsk bistand for å kunne overleve – og videre er det intens kamp mellom motstandsbevegelsen, og den militante islamistgruppen Taliban, med full støtte fra ISI både på bakken og via fly-bombing av Panjshirdalen.

Dalen er blitt utestengt fra nødhjelp, blant annet medisinsk hjelp, mat, strømforsyninger og nettforbindelser, og i tillegg fortsetter ISI å bombe Panjshirdalen dag og natt. Det er en krigsforbrytelse, og er skremmende på mange måter. Er FNs sikkerhetsråd klar over det som skjer? ISI-angrepet på Panjshirdalen er en krigsforbrytelse etter folkeretten.

Den raskeste grepet, og mest sannsynlig den eneste riktige måte å løse krisen i Afghanistan på, er at FNs sikkerhetsråd innkaller til en konferanse med NATO-medlemmer i spissen, og at Afghanistans nære og fjerne naboer erklærer landet for et nøytralt land. Denne nøytraliteten må garanteres av det internasjonale samfunnet.

Man må gjenoppta internasjonal bistand.

Det må sendes fredsbevarende styrker fra FN til landet, og det må dannes en altomfattende midlertidig regjerning med rettslig deltakelse fra alle involverte partner. Man må gjenoppta internasjonal bistand. Videre er det viktig og helt nødvendig at nabolandene holder grensene åpne, ettersom en manglende evne til å søke sikkerhet kan risikere utallige sivile liv.

Land som er vert for afghanere som kan ha internasjonale beskyttelsesbehov, bør også sikre at de kan søke sikkerhet helt uavhengig av deres nåværende juridiske status. Dersom den nåværende krigstilstanden fortsetter, vil landet igjen stå overfor en veldig farlig krig og humanitær katastrofe.

Unicef slår alarm i Afghanistan, og 25 millioner mennesker er utsatt for fattigdom, hungersnød og sult, global bistand er kuttet, landets pengesirkulasjon er stengt. Taliban klarer ikke å betale landets løpende utgifter.

Den militante islamist-gruppen uttrykker ikke noen enhetlig holdning til demokrati. De ønsker primært at Afghanistan styres etter en “talibansk” tolkning av sharia, slik som på slutten av 90-tallet. De foreslår heller ingen samlet politisk doktrine som et alternativ til demokrati. Hvor lenge Taliban kommer til å styre landet er et spørsmål, og det er økende misnøye blant befolkningen, noe flere demonstrasjoner de siste dagene viser.

Uten økonomisk støtte vil helsetjenester kollapse, og uten helsetjenester blir veien mye kortere til en humanitær katastrofe.

Det er stor risiko for blant annet strømbrudd fra Tajikistan og Usbekistan og økte kostnader på import av hvetemel fra Kasakhstan. Inflasjonen vil stige, og kan føre til en ekstrem nødsituasjon. Uten økonomisk støtte vil helsetjenester kollapse, og uten helsetjenester blir veien mye kortere til en humanitær katastrofe.

Spenningen mellom Talibans ideologi og kvinners rettigheter har stor relevans for et eventuelt samarbeid med verdenssamfunnet. De ønsker fortsatt at Afghanistan styres etter streng tolking av sharia, slik som på slutten av 90-tallet. Enhver kvinnelig medarbeider må bruke hijab på jobben, men kvinner er for øyeblikket beordret å holde seg hjemme.

Taliban har ikke kapasitet til å danne en regjering, og selv om de gjør det, vil de ikke bli anerkjent av det internasjonale samfunnet og folket. Dersom denne situasjonen fortsetter, er risikoen for en borgerkrig skyhøy, og en fra før forferdelig situasjon vil utvikle seg til en komplett humanitær katastrofe.