To skritt frem og tre tilbake. Igjen.

Afghanske kvinner, og særlig dem i eliten sammen med sine ektemenn, har i perioder fått til mange fremskritt for kvinner i Afghanistan. Både tidlig på 1900-tallet, og på 1960- og 70-tallet, gjorde kvinnekampen i Afghanistan store hopp fremover, særlig i urbane strøk.

Halve himmelen over Afghanistan tilhører kvinnene – der som her.

Og det er i grunn stikkordet her. For i et land med enorme forskjeller i levemåten mellom by og land, og der landsbygda i stor grad preges av et klanssamfunn og et patriarkat som nødig gir fra seg makten, kan neppe kvinnekamp vinnes på bærekraftig vis uten at den virkelig kommer nedenfra, og ikke ovenfra (monarkier) eller utenfra (invasjoner), som den hittil har gjort.

Det er i alle fall slik det ser ut nå, når man ser hva som skjer under dramaet Taliban har skapt, og den terroren man frykter de igjen skal utsette kvinner for. Men kvinnekampen i Afghanistan sirkulerer ikke rundt Taliban, og det er slett ikke kun Taliban som er fienden.

Kvinnekampen har pågått der like lenge som her. Det som har gjort den spesielt utfordrende i landet, ved siden av klanssamfunnets kvinneundertrykkende tradisjoner, er at den i lange perioder har pågått parallelt med at myndighetene har kjempet mot utenlandske inntrengere.

I et klansamfunn settes det som kalles kvinners beskjedenhet og kyskhet svært høyt.

Ja, det brenner under føttene til mange afghanske kvinner akkurat nå på grunn av Taliban, og vi må sette inn nødhjelp på alle fronter mulig, og spre de stemmene som varsler og informerer. Men det brenner bare på grunn av glør som har ligget der i hundrevis av år. Brannen kan slukkes, men det er århundrer med glør som må fjernes. Det er ikke spesielt enkelt, men det er helt klart mulig. Halve himmelen over Afghanistan tilhører kvinnene – der som her.

Kvinnekampen i Afghanistan startet allerede på 1800-tallet, over hundre år før Taliban dukket opp på 1990-tallet. Og afghansk kvinnekamp har fra starten handlet om spenninger mellom by og land, mellom ulike etniske grupper og ulike religiøse grupper. Alle som gjennom årene har forsøkt seg på kvinnekamp i Afghanistan har møtte harde fronter i en kulturell arv som har like mye med tradisjon som religion å gjøre.

I et klansamfunn settes det som kalles kvinners beskjedenhet og kyskhet svært høyt. Familien står sterkt. Det er der man henter sin identitet. Familieæren er dermed viktig. Denne levemåten gjør at mange som hater Taliban, samtidig er kritiske til den vestlige, individuelle og avkledde kvinnen.

Intervensjon utenfra har alltid utfordret kvinnekamper innenfra.

Man kan skylde på Taliban i dag, med rette, for et utdatert kvinnesyn. Men Mujahedin som styrte landet fra 1992-96 var ikke mye bedre.

Svært ofte har kvinnekampen dessuten pågått mens landet samtidig var i kamp og konflikt med invasjonsmakter; britene, russerne, amerikanerne, oss i NATO. Man kan si fokus ofte var et annet sted enn på kvinners krav om rettigheter.

Intervensjon utenfra har alltid utfordret kvinnekamper innenfra. Allerede fra 1878 var britene på plass i et forsøk på å sikre herredømme over regionen, og hindre russerne i å gjøre det samme. I 1880 ble Afghanistan mer eller mindre samlet under Abdur Rahman Khans brutale regime. Tross brutalitet ellers, var amiren progressiv på kvinners vegne, og endret lovene slik at en enke ikke måtte gifte seg med mannens slektning for eksempel. Han hevet alder for ekteskapsinngåelse og ga kvinner visse rettigheter til skilsmisse.

Da Khans sønn, amir Habibullah Khan, tok over etter faren, fortsatte han å fremme kvinners rettigheter. Men hans største bragd på denne fronten var å hente tilbake Mahmud Beg Tarzi, som hadde blitt kastet ut av landet og levde i eksil tur-retur Damaskus-Istanbul, og på de reisene blitt sterkt påvirket av moderne tolkninger av islam og kvinners nyervervede rettigheter i andre land.

Alt dette provoserte klansmenn voldsomt.

Overbevist om at kvinner kunne og burde jobbe, hevdet han at utdannede kvinner var det viktigste man kunne gi neste generasjon afghanere, og at islam slett ikke nektet dem likestilling.

Datteren hans, Soraya, giftet seg med den nye amir Amanullah, igjen sønn av den forrige, og ble på 1920-tallet en slags glamorøs kjendis som også besøkte Europa, i moderne klær og uten sjal. Det finnes flere bilder av henne på nettet, og man kan knapt se forskjell på henne og en Hollywood-kjendis fra samme tid.

Soraya påvirket igjen sin mann, som offentlig kjempet mot brukes av sjal, som han mente det ikke fantes noen begrunnelse for i islam, og for utdannelse av kvinner, også på landsbygda, og mot polygami.

Sorayas søster, Kobra, startet på sin side Anjuman-I-Himayat-I-Niswan, (Organization for Womens Protection) tidlig på 1920-tallet. Moren startet kvinnemagasinet Ershad-I-Niswan (Guidance for Women). Mens en annen søster startet et kvinnesykehus.

Kvinner ble oppmuntret til å bidra i økonomien.

Alt dette provoserte klansmenn voldsomt. Bilder av en sofistikert Soraya uten sjal i Europa, ble tolket som en fornærmelse mot alt afghansk og religiøst. Britene, som herjet i landet på samme tid, hadde stor interesse av å destabilisere landet, og ryktene skal ha det til at det var dem som reiste rundt og viste frem provoserende bilder av Soraya på landsbygda.

Den royale familien ble snart presset vekk fra makten, og i 1929 reiste de i eksil til Italia. Men ikke før han hadde bøyd av for noen av de rurale kravene, som å stenge ned jenteskoler og atter innføre sjal.

Konflikten mellom dem som ville modernisere landet og tradisjonalistene kom opp til overflaten på 1920-tallet. Det er de vi fremdeles må se for å forstå.

Den andre stor perioden for kvinners rettigheter skjedde mens landet ble styrt av det russiske kommunist-støttede Peoples Democratic Party of Afghanistan (PDPA). Før partiet ble opprettet i 1965, var det allerede fra 1950-tallet – da statsminister Mohammad Daoud, med massiv støtte fra Sovjet, ville modernisere landet – at ting skjedde ting i et forrykende tempo på kvinners vegne. Sjal ble forbudt. Kvinner ble oppmuntret til å bidra i økonomien.

Men igjen, som i forrige epoke, vakte alt dette sterk uro hos klansmenn og mullaer.

I løpet av 1950- og 60-tallet ble flere kvinner sykepleiere, leger og lærere. I 1964 fikk kvinner stemmerett og muligheten til å drive politikk. I 1965 ble Democratic Organization of Afghan Women (DOAW) grunnlagt. Målet var å utrydde analfabetisme blant kvinner, tvangsekteskap og medgift.

I løpet av 1970-tallet var det mye som minnet om de progressive 1920-årene, med kvinner på universitet, fjerning av medgift og i 1978 kom forslaget om like rettigheter for kvinner som menn.

Men igjen, som i forrige epoke, vakte alt dette sterk uro hos klansmenn og mullaer. Det oppsto hendelser der kvinner i vestlige klær ble skutt på, PDPA-reformister drept på landsbygda, og trakassering av kvinnelige sosialarbeidere økte massivt.

Selv om kvinners rettigheter i denne perioden ble bedret, det er herfra vi ser bildene som går omkring på nett med kvinner i miniskjørt i gatene i Kabul, så kulminerte det hele i en tragisk 10-årig krig med Sovjetunionen, fremveksten av krigerne i Mujahedin som ville slåss mot dem, og til slutt: mildt sagt et backlash for kvinnekampen på 1990-tallet, som vi nå muligens får en reprise av.

Så mens vi ser bilder av miniskjørtene i Kabul på nettet, var det på samme tid svært turbulent utenfor bilderammen. I desember 1979 invaderte Sovjetunionen landet. Mujahedin, som kjempet mot dem, ble som vi vet nå, støttet av USA, Iran, Pakistan, Kina og Saudi-Arabia.

Vi som ønsker å støtte dem, kan begynne med å forstå litt av fortiden.

Landsbygda ble et arnested for slike «frihetskjempere», og nå kjempet de i islams navn, mot all verdens fæle sosialisme. Da russerne dro i 1989, reiste de fra et totalt ødelagt land med borgerkrig og kaos. I 1992 tok Mujahedin makten og erklærte Afghanistan en islamsk stat.

Det var nå kvinnene virkelig begynte å dekke seg til. Dette var starten på kjønns-apartheiden som fulgte de kommende årene. Mujahedin dro til med drap, voldtekter, amputeringer som straff og annen brutal vold. Mange kvinner tok selvmord for å slippe unna. I 1996 var det derfor, en svært kort tid, nesten en lettelse da Taliban kom til makten og opprettet en slags lov og orden.

Taliban (som direkte oversatt betyr “studenter”) oppsto i 1994 som bevegelse blant unge pashtunere med bakgrunn fra koranskolene i Pakistans flyktningeleire. Bevegelsen oppsto som en reaksjon mot overgrep og korrupsjon blant de lokale mujahedinkommandantene i den sørlige byen Kandahar. I realiteten var imidlertid Taliban-ideologien minst like preget av gamle tradisjoner fra den pashtunske landsbygda, som av en bokstavtro fortolkning av Koranens budskap.

Vi må forstå hvor sterkt familiestrukturen står, og hva som kan skje når man som samfunn kopierer rollene og hierarkiene i familien – i samfunnet.

I dag vet vi hva som skjedde kort tid etterpå. Det ble burka, forbud mot å gå ut uten en mann, og så videre. Tapre kvinner i den revolusjonære gruppen RAWA ble kjent over hele verden da de med livet som innsats i hemmelighet filmet piskinger og steininger av kvinner på 1990-tallet. Internett kom samtidig og vi andre fikk innblikk i det helt absurde.

Begge de to epokene med fremskritt for kvinner i Afghanistan endte i fundamentalistiske tilbakefall fordi klansmenn og tradisjonalister nektet å godta en ny posisjon, definert av staten, for kvinner. Vi som ønsker å støtte dem, kan begynne med å forstå litt av fortiden. Da forstår vi at hele historien er mye mer enn Taliban, og at Taliban kanskje kan sies å være en konsekvens, fremfor en årsak, til den brutale undertrykkingen av medkvinner i Afghanistan.

Kvinnesaksforkjempere i Afghanistan er like ulike som de er her. Noen elsker islam, men hater fundamentalismen. Andre vil helst vekk fra alt og innføre en helt sekulær stat. Det som er frihet for en, er ikke det for en annen, men friheten til å velge burde være kampen vi støtter utenfra.

Men for kvinner på bygda er det først og fremst økonomisk selvstendighet som kan gi politisk makt på sikt, som gjelder.

Vi må forstå hvor sterkt familiestrukturen står, og hva som kan skje når man som samfunn kopierer rollene og hierarkiene i familien – i samfunnet. For her formaliseres kjønnshierarkiet. Dette hierarkiet gir menn en enorm makt i Afghanistan.

Hvis vi tar innover oss at landsbygda i Afghanistan fremdeles er landets ryggrad, fremfor de små lukene av alternativer i storbyene, er det kanskje her deler av kampene må kjempes?

En av måtene å tilnærme seg det på, kan være å vise hvordan en utdannet kvinne som kan et håndverk kan bli økonomisk selvstendig. Ikke minst slipper hun fattigdom eller å tigge hvis hun er enke. Kanskje kan noen menn evne å se fordelene ved dette – også for dem?

Kvinner på landsbygda har aldri tatt del i tilløp til likestilling som middelklassen eller overklassen i byene har nytt godt av i perioder. Det betyr ikke at den urbane eliten ikke kan være gode rollemodeller og vise frem potensialet. Men for kvinner på bygda er det først og fremst økonomisk selvstendighet som kan gi politisk makt på sikt, som gjelder, og det er dette som sakte kan endre Afghanistan til et bedre sted å være kvinne.

En militær invasjon kan aldri klare dette. Og tydeligvis heller ikke en royal eller statsmannsaktig bestemmelse ovenfra – uten at det forankres hos klanene på bygda og i rurale strøk.