Vi har likestillingsutfordringer

Aftenpostens anmelder Ingunn Økland har startet en diskusjon om oppveksten til barn av yrkesaktive mødre. Dette gjør hun ved å trekke paralleller mellom barna til Ingrid Bergman, datteren til sangeren Nina Simone, datteren til Kaci Kulman Five og datteren til Liv Ullmann. Økland stiller spørsmålet om vi «tåler å høre om dem?». Problemet er ikke at Økland stiller spørsmålet, problemet er at det er en underlig problemstilling, som også Ragni Løkholm Ramberg har vært inne på her i Agenda Magasin.

Vi må ta et steg tilbake og se det store bildet.

Vi må tåle å høre disse historiene – på samme måte som vi i altfor lang tid har tålt å høre historiene skrevet om fraværende fedre som var mye på kontoret, og barna som følte de ikke hadde sterke nok bånd til sine fedre. Slike historier finner vi mange av i eldre biografier og i skjønnlitteraturen. Men disse historiene ble sjeldent løftet fram som en viktig del av kjønnsdebatten, de ble godtatt som en del av en hverdag vi måtte lære oss å leve med. Det er galt å isolere kvinner i arbeid som et uromoment i familiedynamikken – vi må ta et steg tilbake og se det store bildet.

Vårt mål for politikken er å legge til rette for at mennesker skal kunne ta selvstendige valg og leve gode, trygge liv. Gjennom en aktiv likestillingspolitikk har flere kvinner kommet i arbeid, og gjennom en aktiv likestillingspolitikk har flere menn fått mer tid til barna sine. I dag tar rundt 90 prosent av alle fedre ut pappapermisjon. Vi kan ikke låse oss til at det er best om far er mye på jobb og mor er mye hjemme med barna. Det er gårsdagens historier. Historiene om mødre med karrierer og fedre med trillevogner er historien om vår generasjon.

Familien består av flere enn bare moren.

Aldri før har så mange unge jenter tenkt at de kan nå så langt de selv ønsker. Dette handler om rollemodeller – kjente rollemodeller, men også om mødre og bestemødre med spennende karrierer og brennende engasjement for sine yrker.

Problemet med Øklands framstilling av historien er at den plasserer disse kvinnene i en sammenheng der de kun er mødre, ikke store kulturaktører og viktige politikere. Det er få som setter spørsmålstegn ved om mannlige skuespillere og viktige mannlige politikere har et dårligere forhold til sine barn fordi de har brukt så mye av tiden sin på jobb. Dette blir sjeldent satt inn i en debatt om kjønn og kjønnsroller, og det vil være uklokt å gjøre det i denne diskusjonen rundt yrkesaktive mødre.

Familien er en viktig grunnstein i det norske samfunnet, og representerer den aller mest grunnleggende tilhørigheten for enkeltmennesket. Familiene er vårt aller første felleskap. Vi må alltid være på jakt etter å utvikle politikken som på best mulig måte ivaretar gode familiebånd. Men vi må aldri nedgradere debatten rundt dette til at det handler om at kvinnene er blitt mer yrkesaktive. Familien består av flere enn bare moren.

Norge har likestillingsutfordringer.

Spørsmålet for framtiden må være hvordan vi skal sikre oss at enda flere klarer å kombinere familieliv med jobb. Det er symptomatisk for hvordan arbeidslivet vårt fungerer når kvinner bruker 250 minutter på husarbeid, mens mannen bruker 150. Det viser at norske hjem fortsatt preges av en mer tilstedeværende mor enn far. I et slikt perspektiv er diskusjonen rundt fraværende mødre noe spesiell – vi har åpenbart utfordringer med likestilling i hjemmet. Når menn tjener i gjennomsnitt 161 400 mer enn kvinner, er oftere ledere og er oftere representert i norske kommunestyrer, må vi kunne erkjenne at Norge har likestillingsutfordringer.

Norske kvinners høye deltagelse i yrkeslivet er kjempet fram av en bred bevegelse; kvinner som organiserte seg for at samfunnet skulle gi dem de samme rettighetene som menn, og arbeiderbevegelsen som ikke ville gi seg før arbeid til alle var en realitet. Dette båndet mellom kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen har ført til at vi har en rekordhøy andel kvinner i den norske arbeidsstokken. Kvinner og menn i arbeid er ikke bare en demokratisk verdi, men også en økonomisk. Hadde norske kvinner hatt lik arbeidsdeltakelse som gjennomsnittet blant OECD-land, ville verdier på størrelse med den norske oljeformuen gått tapt.

Det er ikke utenkelig at vi vil høre flere historier om hvordan det var å vokse opp med yrkesaktive mødre, men da må vi også få høre historiene om hvordan det var å vokse opp med en mer tilstedeværende far.