Vi har i dag et tannhelsesystem hvor behandlingen fordeles etter ressurser fremfor behov.
Til tross for at de offentlige helsetjenestene har et prinsipp om «lik rett på behandling», har jeg i en fersk rapport skrevet om de omfattende konsekvensene dårlig økonomi har på folks tannhelse og hvordan den kommende tannhelsereformen må innrettes for at den skal klare å løse disse problemene.
Foruten at reformen må være universell og ha en sosialt utjevnende effekt, er det spesielt to feller man må unngå å havne i. For det første er det viktig at vi ikke får en avstumpet definisjon av hva som regnes som «nødvendig tannhelsehjelp». Det andre poenget er at reformen ikke må legge til rette for velferdsprofittering, hvor store utenlandske kjeder håver inn penger på nordmenns tannhelse.
Det er nemlig slik at de aller vanligste tannsykdommene faktisk kan forhindres dersom man griper tak i dem i sykdommens tidlige fase.
Tall fra SSB viser at 355 000 mennesker i Norge har et udekket behov for tannlege på grunn av for dårlig råd. Det forteller oss at tiden er inne for å få på plass en universell reform som sikrer at alle får tilgang til nødvendige tannhelsetjenester. For 355 000 er ikke bare et tall i statistikken, det er 355 000 historier om folk som må ofre helsa si for å sikre at det er mat på bordet til barna sine, som hver dag lever i store smerter og som ender opp i dyp gjeld for å få tilgang til en sårt trengt behandling.
Dagens ordning er innrettet på en måte som gjør at sosioøkonomisk status legger betydelige føringer på hvorvidt man får behandling, noe som ikke bare gjelder den voksne delen av befolkningen, men også barn. Tannregulering er et av svært få områder hvor barn ikke får behandlingen dekket av det offentlige, men hvor man må betale en viss prosent av prisen som kjeveortopeden har satt.
Rundt 60 prosent av alle barn og unge har i dag behov for tannregulering. Men selv om behovet for tannregulering er jevnt fordelt i befolkningen, ser man samtidig tydelige forskjeller i fordelingen av tannregulering blant barn og unge basert på foreldrenes inntekt og utdanning. Dette er et mønster man også finner hos den voksne befolkningen, hvor andelen som mottar refusjon på tannbehandling er størst blant de som har mest.
Det meste av all tannbehandling har lenge ligget utenfor det offentlige ansvaret.
Vi har i dag et tannhelsesystem hvor behandlingen fordeles etter ressurser fremfor behov, og det er derfor er det viktig at man kjemper fram en full tannhelsereform som sikrer rett på nødvendig behandling til hele befolkningen, og som sørger for å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller.
For at man skal lykkes med denne ambisjonen, trenger man en definisjon av «nødvendig tannhelsehjelp» som sørger for at alle får regelmessig oppfølging av tannhelsepersonell. Det holder ikke med en definisjon som kun gir deg rett på behandling i det tennene er i ferd med å falle ut av munnen.
Det er nemlig slik at de aller vanligste tannsykdommene faktisk kan forhindres dersom man griper tak i dem i sykdommens tidlige fase, men i dagens system er dette en mulighet som kun er forbeholdt de med råd til det.
Det meste av all tannbehandling har lenge ligget utenfor det offentlige ansvaret og rundt 75 prosent av all tannbehandling utøves av private aktører. Selv om målet er at det offentlige øker sin kapasitet, vil det altså være behov for at private aktører fyller inn og tilbyr sine tjenester.
Det betyr at det er tannlegene selv som bestemmer prisen på behandlingen.
Dersom man skal subsidiere tannbehandlingen gjennom frikortordningen, noe som er helt nødvendig for å sikre at alle får tilgang til behandling, er man nødt til å få bukt med utviklingen i det private markedet hvor man har sett en eksplosiv vekst i antall utenlandske tannhelsekjeder.
Kjedene operer nemlig med «fri prissetting». Det betyr at det er tannlegene selv som bestemmer prisen på behandlingen. I tillegg til å bestemme prisen, er det også de som bestemmer hvilken behandling du skal få. Dersom man overlater valget og kostnaden av behandling til disse kjedene, vil bordet være dekket for utenlandske investorer som ser sitt snitt til å håve inn penger på nordmenns tannhelse.
En full tannhelsereform må derfor ikke bare utvide ansvaret til den offentlige tannhelsetjenesten, men også være en utvidelse av dets kapasitet. Det er nødt til å gå hånd i hånd med tiltak som kan begrense utenlandske kjeders markedsmakt.
Det er fint å snakke om velferdsstaten man har bygd, men med økende fattigdom og en mer urolig verden, er tiden endelig inne for å snakke om hvordan man skal bygge videre på den. Den kommende tannhelsereformen er en gylden sjanse til å gjøre nettopp dette, men da krever det at man griper denne muligheten med begge hendene og kjemper for en full tannhelsereform.
Kommentarer