Å kaste terning på politikernes performative innsats under TV-debatter gjør at vi ser mer form enn innhold i politikken. Det som helt blir borte: Ideologi.
Politisk ideologi teller.
Begrepet «valgfrihet», for eksempel, brukes over hele det politiske spekteret for å tiltrekke seg frihetsbejaende mennesker til sitt prosjekt. Men hva som faktisk er valgfrihet, har helt ulik betydning på høyresiden enn på venstresiden.
Det handler om hva slags ideologi som ligger i bunn hos de ulike politiske partiene, og det er viktig, for det er grunnmuren den praktiske politikken bygges oppå. Innbakt i ideologien, er visjonene for hva slags samfunn de ulike partiene vil ha, hvilke verdier de setter i sentrum, hva slags menneskesyn man har, som alt annet av praktisk politikk danderes rundt.
Den «fleksibiliteten» er ikke for alle.
Hva politikerne retorisk sier, hvilke ord de bruker, hvor briljante eller morsomme de er i TV-debatter er underholdende, og kanskje klargjørende på en god dag, men terningkastene de får på dette, er omtrent som om lærene skal sette karakter på den mest populære eleven i skolegården, som Kristin Clemet en gang presist skrev.
Et nylig og konkret eksempel på dette med ideologien som forsvant, er debatten jeg, og andre, har hatt med KrFs Olaug Bollestad i Dagsavisen, om kontantstøtte og KrF som et påstått familievennlig parti. Jeg mener at så lenge KrF støtter en nyliberal høyreside politisk, med privatisering av alt fra velferd til boliger innbakt i sin ideologi, er KrF med på å fjerne folks valgfrihet, på tross av påstander om det motsatte.
Bollestad forsvarer KrFs familievennlighet med (det nyliberale) ordet: Fleksibilitet. «KrF vil at familier skal få valgfrihet til å velge ordningen som passer for sin familie» skriver hun, men det hun og hennes KrF driver med er, for å bruke et velkjent uttrykk fra Naomi Klein:
Å flytte rundt på møblene mens huset brenner ned.
Det er fint med økt barnetrygd, men det veier ikke opp for et spinnvilt boligmarked som øker en families gjeld og utgifter mer enn en tusenlapp ekstra kan bøte på. Personlig har jeg ikke mye imot kontantstøtten, men den kan ikke matche en hel inntekt i en familie som trenger to inntekter. Den «fleksibiliteten» er ikke for alle.
De rikeste i Norge er klart overrepresentert blant de som stemmer.
Det fint at Bollestad bruker retorikk som at «arbeidslivet må tilpasses familielivet og ikke omvendt», men det huset som brenner ned under en blå regjering er nettopp Det Norske Hus med faste trygge jobber, og en velferdsstat unntatt markedets inngripen.
Ideologi teller.
Noen vet det veldig godt.
Det er velgerne som stemmer til høyre. De er inderlig klare over ideologien til partiene de stemmer frem. De stemmer nettopp ideologisk, og sjelden på enkeltsak. Fordi de vet hva partiene til høyre står for i sin kjerne: De står – opp – for dem. Nå viser også en ny SSB-analyse at denne gruppen også er flest:
De rikeste i Norge er klart overrepresentert blant de som stemmer. De tre partiene som nå regjerer, Høyre, Venstre og KrF, har også velgerne med de høyeste formuene. Dette viser analysen som tar for seg sammenhengen mellom inntekter, formue og klassetilhørighet og partivalg, med utgangspunkt i forrige stortingsvalg 2017. Det som verre er, ikke minst av hensyn til demokratiet, er at lavinntektsklassen er underrepresentert blant de som stemte.
Hvis terningkastene kaster en femmer for troverdig retorikk i denne ene saken, er det ikke rart om valget kjennes enkelt.
Amerikanske studier gjennom mange tiår slår fast at elitene alltid har stemt ideologisk. Mens ideologiske rammeverk er noe fremmed, og betyr knapt noe for den store hop av velgere.
Det kan også fort bli sånn, at de av oss som leser politikk ideologisk, glemmer at mange ikke gjør det, men at de i stedet går for sak til sak. Det er ikke dumt det heller, en enkel sak kan bety enormt mye i noens liv. Som, fleksibilitet i familielivet.
Hvis terningkastene kaster en femmer for troverdig retorikk i denne ene saken, er det ikke rart om valget kjennes enkelt. Det som er dumt, er at man da også ender opp med en stemme til en høyreside som slett ikke legger malen for et varmere familievennlig samfunn. Men dette – den helhetlige ideologien – kastes det sjelden terningkast på.
Det er like greit. For dette handler ofte om reell uenighet, rundt hvilken retning et samfunn skal gå, både mellom partier og mellom velgerne deres.
Kjemper vi klassekampen, kjemper vi også miljøkampen.
Ideologi kan være stort. I den litt kunstige debatten som oppsto rundt MDG, tannhelse og klima, der tannhelse ble satt opp mot klima, så ble det konkludert i form av at politikk handler om å velge, og at man da velger klima først.
Men, det som begynner å bli overtydelig i poltikken, er at det er de samme kreftene som presser på, mot vekst i velferdsstaten, men for vekst i økonomien på bekostning av klima og natur. Disse kreftene er de markedsstyrte, nyliberale, som vi har hatt i omløp siden 1970-tallet, og de drives frem i et tett samspill mellom næringsliv, finans og den politiske høyresiden. Så nei, vi må ikke velge velferd eller klima. Vi må velger partier som vet at dette er den samme kampen og at vi kjemper mot den samme motstanderen.
Da begynner vi å forstå ideologi.
Kjemper vi klassekampen, kjemper vi også miljøkampen.
Angrep på velferdsstaten skyver mer ansvar over på individene, særlig kvinner, som må gjøre omsorgen for barn, syke og gamle ulønnet i hjemmet. Angrep på arbeidsmiljøloven og lønninger skaper fattige arbeidere og slitne og syke kropper. Og angrepet på naturen er i ferd med å minne oss på hvor farlig denne grenseløse tankegangen i nyliberalismen er.
Det er nok nå.
Godt valg.
Kommentarer