Vi må investere mer i småskala-landbruk

Covid-19 er ikke bare en helsekrise. Stenging av områder som avbryter dyrking og salg av matvarer fører også raskt til en sult-krise. Det er en trussel mot fred og stabilitet. Vi vet at sult kan utløse konflikter, og konflikter skaper mer sult.

I dag finnes det omkring 20 millioner mennesker på randen av hungersnød i Jemen, Sør- Sudan, Burkina Faso og nordøst i Nigeria. I alle disse områdene er det en overhengende fare for konflikter. Konflikter er absolutt hovedårsaken til sult i de fleste av verdens matvarekriser.

I denne onde sirkelen ødelegger konflikter og matmangel selve samfunnsstrukturen, og fører altfor ofte til mer vold

Sult tvinger til flukt, og flukt kan dermed ha en ødeleggende virkning på landbruket. I denne onde sirkelen ødelegger konflikter og matmangel selve samfunnsstrukturen, og fører altfor ofte til mer vold.

Klimaendringer forsterker spiralen av sult og konflikter. Konfliktene over ressurser som vann og dyrkbar jord kommer bare til å bli sterkere hvis det blir færre ressurser.

 

Sprekker i matsystemet

Med opptil 136 millioner flere mennesker som forventes å sulte på grunn av virkningene av Covid-19, har sprekkene i våre mat-systemer blitt tydeligere.

Ingen kan benekte at vi har et problem. Mens vi produserer mer mat enn noen gang før, sulter fremdeles et av ti mennesker, og 2 milliarder mennesker får ikke nok næringsrik mat. Matproduksjonens karbonfotavtrykk er betydelige og landbruk er hovedårsaken til reduksjonen av artsmangfoldet. Det er også årsaken til 70 prosent av vannmangelen. Uten en bærekraftig matproduksjon, vil ressursene som er nødvendige for å dyrke mat reduseres, og det vil igjen skape flere konflikter.

Det behøver ikke å være slik. Vi må omforme denne onde sirkelen til en godartet syklus slik at mat-systemer kan fremme fred, som på sin side danner grunnlaget for forsyningen av tilgjengelig, bærekraftig dyrket og næringsrik mat.

 

Investering for mat og fred

I land og situasjoner der konflikter truer matsikkerheten, er kortsiktige tiltak som krisehåndtering ikke nok. Langsiktige investeringer er nøkkelen for å bryte den onde sirkelen av sult og konflikt. I vest-Sudan for eksempel har rehabilitering, bygging og administrering av vannkilder redusert vann-baserte spenninger mellom nomadiske gjetere. I Colombia økte tilgangen til finansiering og opplæring produksjonen og muligheten til å jobbe i landbruket, og hindret dermed ungdommer i å slutte seg til konflikter.

I et avsides område i Nord-Pakistan ga innføringen av mer resistente arter, dyrlegetjenester og asfalterte veier tilgang til flere markeder og gjorde befolkningen mer motstandsdyktig mot påvirkning av ekstremistiske holdninger.

 

Småskalalandbruk er nøkkelen

Disse og andre eksempler på virkningen av IFADs investeringer viser tydelig at investeringer i småskalalandbruk er nøkkelen til matsystemer som bidrar til fredelige og sunne samfunn. Mer enn 2 milliarder mennesker arbeider på verdens 500 millioner smågårder. De har et stort potensial til å bidra mer til velfungerende, bærekraftige matsystemer.

Hvorfor? Fordi småskalagårder i hovedsaken leverer mat til nærområder og lokale markeder. De er særlig viktige i utviklingsland, der det er mer sannsynlig at sult fører til uroligheter.

Småskalagårder og lignende landbruksrelaterte bedrifter investerer også og legger igjen penger i lokale tiltak, og skaper jobber og muligheter – dermed reduserer de behovet for å emigrere. Der småskalabruk trives, utvikles robuste og fredelige samfunn.

Småbønder som har dyrket sin jord i mange generasjoner har også en tendens til å ta bedre vare på sine naturlige omgivelser. Bærekraftige dyrkingsmetoder som økologisk landbruk bygger på deres inngående og nedarvede kunnskap om jord og økosystemer.

Småskalagårder er ansvarlige for over halvparten av kaloriene som blir produsert på jorden, men ironisk nok må disse bøndene ofte kjempe for å fø sine egne familier

Småskalagårder er ansvarlige for over halvparten av kaloriene som blir produsert på jorden, men ironisk nok må disse bøndene ofte kjempe for å fø sine egne familier. Deres landrettigheter blir stadig tilsidesatt, markedspriser og reguleringer reduserer ofte inntekten, de er i uforholdsmessig grad utsatt for klimaendringene og er mindre motstandsdyktige mot uforutsette hendelser som Covid-19.

 

Fremtidens bærekraftige matsystemer

Vi trenger disse småskalabøndene i verdens mest utsatte land mer enn noensinne, men de trenger også støtte og investeringer, slik at de kan utøve sin viktige rolle.

Rikere land er forståelig nok i hovedsak interessert i å sikre at deres egne borgere og økonomier kommer seg helskinnet gjennom virkningene av Covid-19. Deres utviklingshjelp har ofte vært rettet mot nødhjelp. Men det er kortsiktig å kun avhjelpe den verste sulten. Det er nødvendig med langsiktige investeringer, slik at det også finnes mat i morgen.

FNs toppmøte i september om matsystemer og sult blir en mulighet til å legge grunnmuren for fremtidens bærekraftige matsystemer. Inntil da kan land som Norge, som har forpliktet seg til å fremme bærekraftige tiltak mot sult, spille en avgjørende rolle med å skaffe investeringer for å unngå fremtidige matkriser.

Akkurat nå trenger småskalabønder tilgang til frø og gjødsel for å sikre produksjonen, og opplæring og støtte for å komme over plutselige hendelser som uforutsigbart vær, økonomiske nedgangstider eller helsekriser. Det er også avgjørende å sikre at markedene, der deres produkter kjøpes og selges, fungerer som de skal.

Småskalabøndenes fremgang er også avhengig av at deres representanter blir hørt

Småskalabøndenes fremgang er også avhengig av at deres representanter blir hørt. Organisasjoner som IFAD fokuserer på samfunnsstyrte løsninger, og bidrar til å danne og gi makt til bondeorganisasjoner, urfolk, kvinner og andre institusjoner på samfunnsnivå.

I disse tider med mange utfordringer må vi ikke glemme hvor viktig verdens 500 millioner småskalabønder er for global fred og matsikkerhet. Den 16. februar oppfordrer IFAD sine medlemsstater til å øke sitt bidrag til organisasjonen med et betydelig beløp, slik at organisasjonen kan fordoble sin virkning innen år 2030 – særlig i verdens fattigste land og der det er konflikter og uroligheter. Fred og velstand for de kommende generasjoner er avhengige av det.