Vi må tørre å snakke om rasisme i asylpolitikken

Norsk debatt om asyl og migrasjon har lenge vært preget av politiske motsetninger og polarisering. I kjølevannet av «flyktningkrisen» i 2015 har for eksempel norske politikere og aktivister debattert om norske verdier best kan ivaretas ved å øke eller begrense antallet asylsøkere fra muslimske land i Midtøsten og Afrika.

Et annet omdiskutert spørsmål har vært hvorvidt økt migrasjon til Norge vil styrke eller svekke bærekraften til den norske velferdsstaten.

Vi har også blitt anklaget for å «bruke rasismekortet».

Dagens flyktningstrøm fra Ukraina har også skapt politisk debatt i Norge, men av en litt annen karakter. På den ene siden har det vært bred politisk enighet om at Norge både bør og kan ta imot og integrere et stort antall ukrainske flyktninger. På den andre siden har flere forsøkt å problematisere forskjellsbehandlingen av asylsøkere fra Ukraina sammenliknet med asylsøkere fra land i Midtøsten og Afrika. Påstander om dobbeltmoral og rasisme har også blitt lagt frem, deriblant av oss. Dette har vakt sterke reaksjoner.

Mens noen benekter at Norge favoriserer ukrainske flyktninger, argumenterer de fleste andre for at slik forskjellsbehandling er riktig eller naturlig fordi ukrainerne er nærme oss geografisk og kulturelt. I en tidligere kronikk i Aftenposten har vi problematisert disse antagelsene, som vi mener bygger på et skjørt og ullent fundament. I stedet for å gjenta disse poengene, vil vi i denne artikkelen heller fokusere på den norske berøringsangsten for rasisme.

For er det én ting de siste ukenes debatt om forskjellsbehandling av asylsøkere til Europa har gjort klinkende klart, er det at påstander om rasisme ikke blir tatt godt imot blant nordmenn.

Rasisme er noe som praktiseres i andre land, som for eksempel i USA eller Sør-Afrika, hevdes det gjerne.

«Kaller du meg rasistisk fordi jeg bryr meg om ukrainske flyktninger?» har vi blitt utfordret på av venner og kolleger. Vi har også blitt anklaget for å «bruke rasismekortet».

Selv de som vedkjenner at forskjellsbehandling av flykninger er både reelt og galt, motsetter seg ofte bruk av «r-ordet». «Å kalle det rasisme blir for enkelt,» sier de gjerne. Men er det for enkelt, eller simpelthen ubehagelig?

I en norsk sammenheng er det dessverre tradisjon for å møte rasismeanklager med benektelse og defensive motreaksjoner. Rasisme er noe som praktiseres i andre land, som for eksempel i USA eller Sør-Afrika, hevdes det gjerne. Her i Norge er vi angivelig både likeverdige og fargeblinde. Anti-rasisme blir ofte avskrevet som unødvendig eller aggressivt.

Kanskje oppleves anklager om rasisme som for personlig og krevende? Men vår erfaring tilsier at det også er en kunnskapsbarriere.

Denne praksisen har bidratt til å gjøre Middelhavet til verdens dødeligste flyktningrute.

Mange nordmenn tenker nemlig på rasisme som en individuell holdning eller gjerning, snarere enn et strukturelt og institusjonelt fenomen. I tillegg holder mange fast ved den klassiske og smale forståelsen av rasisme som kun omfatter diskriminering basert på fysiske kjennetegn som hudfarge. Dette til tross for at det i dag er bred aksept for at rasisme har ulike former og uttrykk, deriblant motstand mot å blande kulturer og religioner.

For å gi noen konkrete eksempler:

Da flere medier rapporterte at polske grensevakter ikke lot mørkhudete flyktninger krysse grensen, var alle våre venner og kollegaer enige om at det var både uakseptabelt og rasistisk. Men at europeisk grensekontroll og migrasjonspolitikk systematisk diskriminerer og kriminaliserer asylsøkere fra land utenfor Europa, vedkjennes ikke som rasisme.

Det samme gjelder påstander om at ukrainske flyktninger – i motsetning til flyktninger fra Midøsten og Afrika– er «ekte flyktninger», «siviliserte», «ingen sikkerhetstrusler» og «integrerbare».

Hvorfor er dette rasisme, vil noen spørre?

Kulturrasismen normaliserer og legitimerer den strukturelle rasismen, men er basert på tvilsomme premisser.

For å forstå hvordan rasismen opererer i europeisk migrasjonspolitikk, er det viktig å erkjenne at europeisk liberalisme er bygget på en misvisende antagelse om at vår frihet og sikkerhet er betinget av ekskludering og kontroll av ikke-vestlige, og som regel ikke-hvite, mennesker.

Konsekvensene av denne antagelsen er et radikalt urettferdig globalt migrasjonsregime som tillater de fleste europeere å bevege seg relativt fritt, mens det forhindrer og kriminaliserer mennesker fra det globale sør.

Konkrete eksempler på dette ser vi hver eneste dag i Middelhavet, hvor flyktninger fra Midtøsten og Afrika er tvunget til å risikere livet i utrygge og overfylte båter for å kunne søke asyl i Europa. Det er viktig å understreke at problemet ikke bare er fraværet av trygge flyktningruter, men også aggressiv og voldelig grensepolitikk.

For å «beskytte» Europas yttergrenser, har det europeiske grensekontrollbyrået Frontex og Den Libyske kystvakten i mange år drevet ulovlig pushbacks av flyktningbåter. Denne praksisen har bidratt til å gjøre Middelhavet til verdens dødeligste flyktningrute.

Bare siden 2013 har over 24 000 mennesker druknet i forsøket på å søke asyl og trygghet i Europa. Frontex og Den Libyske kystvakten er begge finansiert av EU, og gjennom Schengen-samarbeidet har Norge bidratt med over 250 million kroner til Frontex alene.

Det er på tide at vi konfronterer disse påstandene, og den urettferdigheten og fremmedfrykten de legitimerer.

I tillegg til denne strukturelle eller institusjonelle rasismen, har den positive omtalen av ukrainske flyktninger også avdekket en kulturell form for rasisme. Hva er kulturrasisme? Som Professor Tony Burner nyttig oppsummerer:

«Med én gang noen ytrer at noen andre ikke hører hjemme her eller utdefinerer dem fra gruppa som følge av etnisitet, kultur eller religion, har vi med en rasistisk tolkningsramme å gjøre.»

Dette skjer jevnlig i norsk flyktningdebatt – den både homogeniserer og stigmatiserer asylsøkere fra land i Afrika og Midøsten.

Kulturrasismen normaliserer og legitimerer den strukturelle rasismen, men er basert på tvilsomme premisser. For det første antar den at mennesker er forutbestemt av sin kulturelle bakgrunn og oppvekst: at mennesker ikke kan flytte på seg, tilpasse seg eller endre seg.

For det andre antar den at noen kulturer og religioner er uforenlige, og da spesielt Europa og islam.

Det er på tide at vi konfronterer disse påstandene, og den urettferdigheten og fremmedfrykten de legitimerer. Et godt sted å begynne, er å snakke mer om rasisme.