Vi må våge å diskutere tvangsbruk

Jeg skjønner at Hedvig Ekberg og Kari Elster Moen i NFU tar til pennen og kjemper for rettighetene til mennesker med utviklingshemming. Vi har en lang historie med bruk av tvang overfor mennesker med utviklingshemming som vi ikke kan være stolte av, og jeg er helt enig med dem i at vi må ha et regelverk som beskytter mennesker med utviklingshemming for unødig bruk av tvang.

Jeg har ikke egne barn med utviklingshemming, men jeg har vært gift med en mann med en multifunksjonshemmet sønn og fulgte hans kamp for sin sønn og hans rettigheter gjennom mange år.

Jeg har også vært fulltidsassistent på en skole der oppgaven var å jobbe med en liten gruppe med utviklingshemmede barn, barn som jeg fant igjen flere år senere da jeg var på besøk på en av Bergens mange arbeidsmarkedsbedrifter.

Som politiker har jeg stått på for å innføre langturnuser for at mennesker med utviklingshemming skal få bedre livskvalitet og jeg har også jobbet for at mange flere mennesker med utviklingshemming skal få mulighet til å jobbe.

Jeg tror veien å gå er å vise mer tillit til at de ansatte ivaretar de utviklingshemmedes behov når det gjelder å vise omsorg.

Så når jeg stiller spørsmål ved måten vi i dag praktiserer tvangsregelverket på, er det ikke for å svekke rettighetene, men tvert imot er det for å sørge for at vi har et regelverk som kommunene har mulighet til å kunne ivareta og ha respekt for i en tid med færre hender og trangere økonomi.

Selv en stor kommune som Bergen sliter med rekruttering, også innenfor tjenestene for mennesker med utviklingshemming. Vi har mellom 200 og 300 ledige stillinger til enhver tid, og vi sliter med å rekruttere riktig kompetanse.

Bare i 2024 hadde vi 551 meldte tilfeller av mangel på kompetent personell ved utførelse av tvang. Når det skal utføres tvangsvedtak, så skal det være to ansatte til stede. Når tvangen handler om skadeavverging, skal minst én ha helse- og sosial- eller pedagogfaglig høyskole/universitetsutdanning, mens når tvangen dreier seg om omsorg, skal minst én ha godkjent helse- og sosialutdanning på videregående skolenivå.

Spørsmålet som kan stilles her er om det alltid er nødvendig med to personer til stede og om det er mulig å løse opp på kompetansekravene. Særlig gjelder dette for omsorgsvedtak som kan dreie seg om låste skapdører eller kjøleskap, fastskrudde bilder, tannpuss eller bruk av sengehest for å unngå fall og sikre god søvn.

Jeg har også sett eksempler der tvangsregelverket virker helt mot sin hensikt og gjør at mennesker med utviklingshemming ikke får pusset tennene skikkelig, ikke får i seg nok drikke og blir sittende usikret i rullestoler. Fordi det ikke er søkt om tvangsvedtak, blir de ansatte redde for å gjøre feil og vise omsorg.

Jeg håper vi kan få en debatt der vi ikke driver og skyter fra hver vår skyttergrav.

Jeg tror veien å gå er å vise mer tillit til at de ansatte ivaretar de utviklingshemmedes behov når det gjelder å vise omsorg og jeg vet at det jobbes systematisk for å unngå å måtte bruke tvang. For skadeavverging vil det fortsatt være behov for at strengt regelverk, men her kan en i alle fall vurdere å lette på kravet om 30 studiepoeng med veiledet praksis i utdanningsløpene for å kunne utøve tvang.

Ikke alle studier innehar slik veiledet praksis, noe som eksempelvis betyr at en tilnærmet ferdig utdannet psykologistudent eller spesialpedagog ikke får utøve tvangsbruk.

Jeg håper vi kan få en debatt der vi ikke driver og skyter fra hver vår skyttergrav, men hvor vi ser på om det er mulig å gjøre noen justeringer som gjør at mennesker med utviklingshemming får god omsorg samtidig som kommunene ikke ser seg nødt til å bryte regelverket hver eneste dag.

Det å stadig bryte regelverket og rapportere på avvik, er ikke det som skaper respekt for et regelverk og heller ikke det som gir den beste omsorgen for mennesker med utviklingshemming.