Vi som elsker skolen, har sett det komme. Sammenbruddet

Men prokrastinering er tidens melodi som vi alle nynner på mens vi i det lengste håper at det vidunderligste skal skje: At myndigheter skal ta til vett og begynne å håndheve et lovverk som verner alle parter i skolen, at foreldre skal ta sitt oppdrageransvar, at elever skal forstå at skolen er et sted å lære, ikke bare være, og at lærere fortsatt skal orke å stå i kaosets episenter.

Når så det vidunderligste ikke åpenbarer seg, slår virkeligheten tilbake. Det er alvor nå i den norske skolen. Også i vår hjemlige andedam.

Det forbauser meg derfor at noen på alvor mener at det er i skolen sosiale ulikheter i samfunnet skal utlignes.

Med et par hederlige unntak, er det mer sannsynlig å støte på Spiderman i klatreveggen i Harstadhallen enn å treffe på en eneste lokal harstadpolitiker som oppriktig synes at skolen og det som skjer her, er interessant nok. I alle fall ikke før temaet blir absolutt uunngåelig. Da er det ikke måte på hvor mange politikere som melder seg på og hardt strever etter å bli den flinkeste i klassen. Noen av dem påberoper seg til og med å ha den nødvendige kunnskapen om hva som skjer i klasserommene.

Sorry, folkens, det står ikke til troende. Og hvis det likevel er sant at dere vet, er det vel høyst sannsynlig at vi ikke stoler mer på dere når dere ikke gjør noe. Skjønner?

Likevel er nyoppstått engasjement bedre enn ingenting. Jeg skal derfor bare observere iveren og ikke si høyt alt jeg tenker, for eksempel: «Jeg undres på hvor lenge det varer?» og «Er de villige til å betale prisen?»

Når resultatene i skolen blir dårligere og dårligere, når PISA, PALS og PC gir flere sorger enn gleder, og når panikken brer seg, åpner det seg et stort mulighetsrom for interesserte til å melke skolekua. Desto mer nedslående da å måtte erkjenne at på tross av alle pedagogiske tryllekyndige som lever av å forske på skolen og som tester og styrer på, har ingen hittil levert gode nok svar på hva årsakene til bråk og uro, lav motivasjon, liten eller ingen konsentrasjonsevne og svake prestasjoner er.

Men en trenger ikke å være sprenglærd for å forstå at både ulike livssjanser, tilgjengelige digitale duppeditter samt ubalansen mellom rettigheter og plikter har sitt å si.

Flere elever er mer uregjerlige; de er høylytte og urolige og de takler dårlig å bli tilsnakket.

Det er dessverre et sørgelig faktum at folk i Norge ikke har de samme livssjansene. Goder hoper seg opp hos noen, og byrdene likeså. Mekanismene som skaper denne skjevheten, er en blytung masse som ikke lett kan flyttes på. Det gjelder å berge seg som best en kan. Og det kan noen. Men langt fra alle.

Det forbauser meg derfor at noen på alvor mener at det er i skolen sosiale ulikheter i samfunnet skal utlignes. Kan noen av dere som fortsatt tror det er mulig, opplyse meg om hvordan dere mener skolen skal få til dette umulige prosjektet?

Hva gjelder de allerede nevnte digitale duppedittene, har vi vel alle egentlig abdisert og sluttet å diskutere digitaliseringen av skolen? For er det noen vits når paradoksene i politiske avgjørelser står i kø, slik eksemplene under viser?

Mobilnekt i timene er lansert av den nyslåtte kunnskapsministeren som et tiltak som skal få ned mobbing blant elevene. Men det er samtidig bestemt at unger helt ned i første klasse skal ha nettbrett og PC tilgjengelig som sine viktigste verktøy.

Og på håndleddene dingler elevenes veldig smarte smartklokker som kan brukes til litt av hvert.

Når så podene ikke klarer å selvregulere bruken av leketøyene sine, noe som skjer tusen ganger i løpet av en skoletime, ja, da må lærere ta den kampen også. Det skjer ikke uten sverdslag i form av kraftige protester og tenners gnissel. Kanskje er det for husfredens og helsas skyld like bra å bare la humla suse?

Så har jeg noe å si om vitale deler av elefanten i rommet. Og jeg advarer på forhånd, dette er ikke bare lystig lesning for foreldre eller andre som har en elev i videregående opplæring kjær.

Elevens rett til å bli hørt står sterkt i norsk skole.

Jeg som jobber i den videregående skole møter en helt annen atferd hos noen av de elevene som nå tilbringer sin tid hos oss. Flere elever er mer uregjerlige; de er høylytte og urolige og de takler dårlig å bli tilsnakket.

I mine klasserom har jeg noen klare regler for atferd. Disse reglene er udiskutable. Slik må det være fordi det er mitt ansvar å sørge for at alle elever skal oppleve seg trygge og beskyttet. Også de stille og interesserte har rett på vern og arbeidsro. Dette forklarer jeg alle elevene slik at de skal forstå, og ikke bare adlyde. For noen i forhandlingsgenerasjonen kan en slik entydig beskjed oppleves brutalt innskrenkende.

Når elever så må snakkes til, og snakkes til igjen og igjen, fordi de lager bråk, fordi de ikke legger bort mobiltelefonene, de vandrer rundt i og ut og inn av klasserommet, eller de må spise midt i timen, de må på do, de må bare stikke en kjapp tur opp i kantina eller de kan ikke levere det avtalte arbeidet verken i dag, i morgen eller i neste uke, eller når enkelte rotter seg sammen mot medelever, da følger nytt tilsnakk fra læreren.

Og da, dere, da trykker noen av de tilsnakkede på «krenke-knappen». Jeg behandler dem altså så urettferdig, og de føler seg så krenket av at jeg sier at de ikke får lov å sanksjonere andre med stygge blikk, himling med øynene, sukking og uakseptabel ordbruk.

For ikke å snakke om hva som skjer når kunstig intelligens-appen plutselig helt av seg selv slår seg på og tar styringa under prøven slik at en eller annen robot i USA eller på Jupiter skriver svaret på prøven for dem. Ei saksopplysning fra meg gjentatt for hundrede gang om at KI ikke er et lovlig hjelpemiddel på prøver, og at bruk av det egentlig betyr at de har jukset, sprenger fullstendig krenkeindeksen. For tenk, det har de nemlig ikke gjort, altså!

Og når jeg oppfører meg slik, kan veien fra elev til ledelse være kort. Elevens rett til å bli hørt står sterkt i norsk skole. Isolert er det en utmerket rettighet, men den som oftest er den eneste som blir forventet å endre atferd, er læreren. Fordi det er så vanskelig, om ikke umulig, å korrigere elevatferd.

Slik det er nå, vegrer mange lærere seg for å sette klare grenser i klasserommet.

Den nye nasjonale lærerøvelsen blir da «å legge godviljen til fordi eleven ikke forstår sitt eget beste».

Er det denne godviljen de som ikke søker seg til læreryrket eller de som slutter i yrket, ikke ønsker å bli utfordret på?

Hva gjelder elevers plikter, er disse som de gjerne slektningene som bare viser seg når arven etter grandtante Gunda skal fordeles; usynlige og inaktive.

I moderlandet i dag har motstanderne av hjemmelekser med tilhørende fordypning i fagstoff, særdeles gode arbeidsbetingelser. Å gå til klassen og forvente at lekser er gjort, resulterer erfaringsmessig i at den eneste som får en dårlig dag på jobben, er læreren.

Hva bør skje?

Lærere trenger støtte og et sterkere vern i arbeidet sitt. Arbeidsmiljøloven er ment å verne lærerne. Opplæringsloven skal tilsvarende gi elevene et vern. Astrid Marie Grov fikk i 2022 Juristforbundets mastergradsstipend. I oppgaven sin hevder hun at de to lovene nevnt over ofte er på kollisjonskurs i praksis. Hun viser til flere eksempler på at skoleledere har veldig få retningslinjer å støtte seg til når de skal vurdere hvordan lovene skal brukes mot hverandre i skolen. Resultatet er oftest at læreres vern etter arbeidsmiljøloven svekkes.

Slik det er nå, vegrer mange lærere seg for å sette klare grenser i klasserommet. De orker ikke belastningen med å risikere å bli beskyldt for å mobbe elever. De frykter ei «9A-sak» i fanget. For de uinnvidde: Paragraf 9A i opplæringsloven er på folkemunne omtalt som «mobbeparagrafen».

Astrid Marie Grov etterlyser at lovgiverne gir tydeligere retningslinjer for hvordan lovene skal tolkes og forstås. For egen regning vil jeg tilføye at lovgiverne i samme slengen må koble regelverk og effektive sanksjonsmidler sammen. Riset bak speilet skal vi ikke kimse av.

Skolens hovedformål er kunnskapsformidling. Vi erfarer at skolen blir forventet å bruke tid på stadig flere utfordringer på både individ- og samfunnsnivå. Det er svært trist at barn og unge sliter med mye vanskelig, men selv om kunnskapsbegrepet tøyes, strekkes og utvides, går det ikke lenger å betrakte skolen som bunnløs. Noen må ha mot til å bestemme at når noe skal inn i skolen, må noe annet ut.

Hvis jeg skal tro det jeg ser i mediene, er det ingen grunn til å frykte dårlig innsøking. Søkermassen er potensielt formidabel.

Det er grenser for hva mennesker kan utrette, og mirakler kan bare utføres av skikkelser som enten er tilstrekkelig høye på seg selv, eller som får hjelp av sentralstimulerende midler. Eventuelt både og.

Hvis dyptpløyende fagkunnskap innenfor det vi til nå har oppfattet som typiske skolefag må vike for mer presserende behov hos de unge og samfunnet, må dette presiseres i stillingsutlysningene i skolen. Det gjelder å treffe målgruppa slik at rett kompetanse kommer inn. Skolen får da sitt nødvendige handlingsrom til å satse på underholdningsfigurer som tilbyr uforpliktende moro og grenseløse egotripper.

Rekrutteringa til fast skolejobb med trygderettigheter og pensjonspoeng kan friste både avdanka influensere, gråsoneengler og avslørte sjarlataner som har vært vant til det artige, men akk, så usikre frilanslivet.

Hvis jeg skal tro det jeg ser i mediene, er det ingen grunn til å frykte dårlig innsøking. Søkermassen er potensielt formidabel.

Tilbud og etterspørsel bestemmer. Allerede slitne førsteårsstudenter på lærerutdanninga kan bare gi seg før første matteeksamen; det blir ikke bruk for arbeidskrafta deres likevel. Med mindre Tik-Tok, Twitter/X, Snapchat, YouTube eller NRK har en ledig kanal til dem.

(Teksten ble først publisert i iHarstad.)