Vil kvitte seg med Pinochets grunnlov

De siste 30 årene har Chile ofte blitt trukket fram som et vellykket eksempel på en moderne markedsorientert venstrepolitikk, et forsøk på å forene nyliberalisme og sosialdemokrati som mange hadde store forhåpninger til.

Chile har ofte blitt trukket fram som et vellykket eksempel på en moderne markedsorientert venstrepolitikk

Men det har gradvis blitt stadig mer tydelig at den chilenske befolkningen ikke deler denne begeistringen. For et år siden eksploderte undertrykt misnøye i massive protester, som tvang regjeringen til å sende de militære ut i gatene for kontrollere situasjonen. En økning i 40 øre i billettprisene på metroen var dråpen som fikk begeret til renne over for mange chilenere, og regjeringen så etter hvert ingen annen utvei enn å åpne opp for grunnleggende samfunnsendringer og en ny grunnlov.

De store sosiale forskjellene er en hovedårsak til misnøyen og kravet om en ny grunnlov. Det er en utbredt oppfatning at det ikke er likhet for loven i landet, men at et annet sett med regler gjelder for den økonomiske og politiske eliten. De øverste samfunnslag befinner seg bokstavelig talt øverst, i bydeler som ligger over 900 meter over havet, med svært liten kontakt med resten av hovedstaden lenger nede.

I tillegg fungerer det privatiserte sikkerhetsnettet svært ulikt, og mange middelklassefamilier vet at de risikerer å havne ned mot fattigdomsgrensen hvis de skulle bli rammet av alvorlig sykdom eller langvarig arbeidsledighet. Så til tross for 30 år med solid økonomisk vekst, politisk stabilitet og synkende fattigdom, er misnøyen stor og mange ønsker et brudd med den nyliberale modellen som ble innført og nedfelt i grunnloven av Pinochets diktatur på søtti- og åttitallet.

Det har blitt stadig mer tydelig at den chilenske befolkningen ikke deler denne begeistringen

Kravet om ny grunnlov begynte å få bred oppslutning under de massive studentprotestene i 2011. Mange av studentenes viktigste krav ble da avvist av politikerne fordi de var umulige å gjennomføre uten å endre grunnloven. Dette fikk studentene til å konkludere at hvis grunnloven ikke tillater å gjennomføre endringer i utdanningssystemet som støttes av 80% av befolkningen, er det på tide å få en ny grunnlov.

Forhåpningene om en ny grunnlov under Michelles Bachelets andre presidentperiode (2014-2018) ble ikke innfridd, og for ganske nøyaktig ett år siden eksploderte misnøyen. Det var ikke lenger mulig for president Sebastián Piñera å motstå kravet om en ny grunnlov. For å forstå hvorfor protestbevegelsen hadde en ny grunnlov som sin viktigste sak må vi se litt bakover i historien.

«Du skal få en dag i mårå» sang Alf Prøysen. Omtrent samtidig, i 1970 i Brasil, sang Chico Buarque «På tross av deg [diktator], skal vi få en dag i mårå». Men Brasil, Argentina, Uruguay og Chile måtte vente til godt utpå 1980-tallet før de ble kvitt diktatorene. Sist ute var Chile, hvor diktaturet i 1988 avholdt folkeavstemning om general Pinochet skulle fortsette som president fram til 1997, eller om det skulle avholdes frie valg. Med slagordet «Nå kommer gleden» vant demokratibevegelsen med 56% av stemmene og en ny dag kunne begynne i Chile. Men den var langt fra «rein og ubrukt, med blanke ark og fargestifter til».

At Pinochet gikk av etter en folkeavstemning han selv hadde arrangert, blir ofte trukket fram som et positivt trekk ved diktaturet i Chile

At Pinochet gikk av etter en folkeavstemning han selv hadde arrangert, blir ofte trukket fram som et positivt trekk ved diktaturet i Chile. Men det var ikke et demokratisk sinnelag som lå bak dette. Det var en forståelse av at et diktatur som gir fra seg makten frivillig, også har stor makt til å sette betingelsene. For å få tilbake demokratiet måtte demokratibevegelsen godta et rammeverk som satte tydelige begrensninger for den demokratiske utviklingen framover, blant annet at Pinochet ble sittende som øverstkommanderende for de væpnede styrker i 10 år. Grunnmuren i dette rammeverket var diktaturets grunnlov av 1980. Og det er denne grunnloven chilenerne nå på søndag vil stemme for å erstatte med en ny.

Hvis vi nå går helt tilbake til militærkuppet i 1973, ble det tidlig klart at de militære ikke ville gi fra seg makten før de hadde «grunnlagt samfunnet på nytt», som de uttrykte det. Problemet var bare at de ikke visste hvordan. De hadde ikke noe politisk program, bortsett fra å redde landet fra kommunismen.

Det var her nyliberale økonomer, som hadde studert under Milton Friedman ved Universitetet i Chicago, kom de militære til unnsetning, med en ideologi og et program for en grundig omveltning av de økonomiske politiske strukturene i landet. I 1980, etter fem år med en nyliberal hestekur, mente Pinochet landet var modent for en ny grunnlov.

Hensikten med denne grunnloven var å legge grunnlaget for en nyliberal økonomisk og politisk orden, som kunne bestå også etter at diktaturet måtte gi fra seg makten. Som den viktigste ideologen bak grunnloven, Jaime Guzmán, uttrykte det: «Hvis motstanderne skulle komme til makten, vil de bli tvunget til å følge en politikk som ikke er så forskjellig fra den vi ønsker oss, fordi alternativene som ”fotballbanen” tillater spillerne å velge vil være så begrensede at noe annet vil være ekstremt vanskelig». Grunnloven skulle med andre ord ikke gi noe rom for å endre kurs.

Hensikten med grunnloven var å legge grunnlaget for en nyliberal økonomisk og politisk orden, som kunne bestå også etter diktaturet

Det er særlig to aspekter ved den chilenske grunnloven som har sikret videreføring av mange trekk fra diktaturperioden: nyliberalisme og vetokrati. De nyliberale reformene flyttet aktiviteter fra stat til marked, og grunnloven stadfestet at dette var på permanent basis. Mye ble således plassert utenfor folkevalgte politikeres rekkevidde. For eksempel er ikke rommet så stort for utdanningspolitikk, når det er tilbud og etterspørsel i markedet som avgjør hvem som skal undervise hva og hvordan.

En liberal demokratisk grunnlov må finne et balansepunkt mellom to delvis motstridende prinsipper; folkesuverenitet og maktfordeling. Folkesuverenitet betyr at legitim statlig myndighet skal utgå fra folket. I praksis betyr det fra representanter for et flertall av de stemmeberettigede.

Folkesuverenitet hindrer ikke staten i å misbruke sin makt og gir ikke minoriteter beskyttelse mot «flertallets tyrranni». Den må derfor balanseres gjennom maktfordelingsprinsippet og andre såkalte «checks and balances», som gir minoriteter muligheter til å nedlegge veto mot politiske endringer som truer deres rettigheter.

Men makten kan også fordeles mellom så mange ulike aktører at det blir nærmest umulig for det folkevalgte flertallet å få gjennomført noe som helst. Francis Fukuyama har kalt dette et vetokrati, et styresett der makten ligger hos de minoritetene som har mulighet til å nedlegge veto mot politiske endringer.

Men makten kan også fordeles mellom så mange ulike aktører at det blir nærmest umulig for det folkevalgte flertallet å få gjennomført noe som helst

Den chilenske grunnloven av 1980 definerte en overgangsperiode fram til 1988, hvor de militære skulle styre, med liten maktfordeling og uten noen form for folkesuverenitet. Deretter etablerte den for perioden etter 1988 et nyliberalt vetokrati, hvor særlig én minoritet hadde store muligheter til å nedlegge veto, de elitene som hadde sikret seg politisk eller økonomisk makt under diktaturperioden.

I perioden 1990-2010 regjerte venstre-sentrumkoalisjonen La Concertación med et klart flertall av velgerne bak seg, men det politiske systemet gjorde at regjeringen allikevel var avhengig av opposisjonen for å få vedtatt lover og styre landet. Regjeringen etablerte derfor den såkalte «enighetspolitikken», hvor man forhandlet fram tverrpolitisk enighet om hovedlinjene i politikken og ga diktaturets arvtakere vetorett, slik grunnloven la opp til. I lys av økonomisk vekst og merkbare demokratiske framskritt framsto denne løsningen som fornuftig og vellykket, og hadde stor folkelig oppslutning i omtrent 20 år. Men det ble stadig flere som fant det vanskelig å akseptere at den nyliberale modellen forble såpass uforandret til tross for at et flertall stemte for venstredreining i valg etter valg.

I 2010 kom høyresiden til makten for første gang, ved nåværende president Sebastián Piñera. Mange på venstresiden følte ikke lenger den samme lojaliteten overfor regjeringen, og i 2011 våknet sivilsamfunnet til liv og ulike protestbevegelser fylte gatene i hele landet.

Det var særlig den første generasjonen studenter, som var født i demokrati, som klarte å sette fokus på muligheten for å bryte med den nyliberale modellen som ble etablert under diktaturet. Michelle Bachelet var en svært populær president i 2006-2010, og i valgkampen i 2013 tok hun mange av studentbevegelsens krav inn i sitt program. Hennes andre presidentperiode ble imidlertid en stor skuffelse for mange. I parlamentet hadde «enighetspolitikken» slått grundig rot etter 25 år, og villigheten til å foreta grunnleggende endringer var laber.

I oktober i fjor var det imidlertid slutt på tålmodigheten. Tusenvis strømmet ut i gatene

I oktober i fjor var det imidlertid slutt på tålmodigheten. Tusenvis strømmet ut i gatene for å kreve mer demokrati, bedre velferdsordninger, mer rettferdig fordeling og en ny grunnlov. Etter en måned med massive protester, vedtok parlamentet at det skulle holdes folkeavstemning om landet skal få en ny grunnlov. Meningsmålinger anslår nå at rundt 70% er for en ny grunnlov, mens rundt 20% er imot, og at valgdeltakelsen ligger an til å bli høyere enn ved de siste presidentvalgene.

Sett fra utsiden er det er grunn til å frykte at forhåpningene er skrudd for høyt og at skuffelsen kan bli stor. Pinochets grunnlov har allerede blitt modifisert flere ganger, og de mest udemokratiske paragrafene er fjernet eller endret. Og en ny grunnlov vil ikke i seg selv skape bedre velferdsordninger eller mer rettferdig fordeling. Den vil heller ikke fjerne den grunnleggende mistilliten til politikere og politiske partier. Det en ny grunnlov kan levere, er nye spilleregler, med mer demokratisk deltakelse og færre muligheter for å blokkere flertallets krav om mer omfordeling og bedre velferdsordninger. Den kan også grunnlovsfeste viktige sosiale rettigheter, men det vil fortsatt være opp til regjeringen og parlamentet at dette ikke bare blir rettigheter på papiret.

Blant folk flest sitter mistilliten til den politiske og økonomiske eliten svært dypt

Det avgjørende framover vil bli folkelig deltakelse i prosessen fram mot en ny grunnlov. Blant folk flest sitter mistilliten til den politiske og økonomiske eliten svært dypt. Faren er dermed at de som blir valgt inn i den grunnlovsgivende forsamlingen blir representanter for den samme eliten som protestene rettet seg mot. Det er de som har politisk erfaring og penger til å drive valgkamp.

Det vil kreve både politisk klokskap og vedvarende politisk organisering nedenfra og opp, for at forhåpningene til den nye grunnloven skal innfris.