Voldens vokabular

Så ble det fred i Iran. I hvert fall de to neste ukene. Den skjøre våpenhvilen ble truet fram av en president som ikke er redd for å snakke med utestemme: Hvis Iran ikke gikk med på Trumps krav, ville «en hel sivilisasjon dø» natt til onsdag denne uka.

Denne apokalyptiske og skremmende ytringen får meg til å tenke på et essay av dramatikeren Tore Vagn Lid, der han skriver om sin egen oppsetning av Viktor Klemperers dagbøker fra Nazi-Tyskland. Lid sammenlikner språket med et rørsystem, der de «språklige giftdråpene (…) dryppes ned i vannet, flyter i språkets rørsystemer til de etter hvert forgifter alt og alle.»

Burde vi sett denne utviklingen komme?

Når verdens mektigste statsleder kan true med å utslette en hel sivilisasjon, er det fristende å bygge videre på Lids metafor. Hva slags språklige giftstoffer vil vi oppdage, dersom vi analyserer det retoriske vannet som renner gjennom samtidens politiske rørsystem?

 

Episk raseri og brølende løver

Da George W. Bush invaderte Irak i 2003, var det under mottoet «Operation Enduring Freedom». Formålet med denne operasjonen, for ikke å si krigen, var neppe å frigjøre Irak. Det ble heller ikke resultatet, som kan oppsummeres med tre ord: død, terror og katastrofekapitalisme. Likevel ga dette mottoet krigen et skinn av legitimitet og edle hensikter.

Mye tyder på at det er en sammenheng mellom ord og (u)gjerninger.

Den språklige kontrasten til årets angrep på Iran er slående. Trump valgte å kalle den amerikanske «operasjonen» for «Operation Epic Fury», mens Netanyahu gikk for «Operation Roaring Lion». Begge deler kunne vært tittelen på et brutalt skytespill – og det er kanskje ikke så langt fra sannheten, med tanke på krigens ansiktsløse og høyteknologiske karakter. Ordene oser av giftig maskulinitet, drapsvilje og fryktkultur.

Mange er overrasket over at Trump har brutt sitt eget løfte om å holde bombeflyene på bakken. Presidenten som erklærte at han ville sette «America first», har brukt den siste måneden på å «bombe Iran tilbake til steinalderen». Burde vi sett denne utviklingen komme?

 

Et voldelig morsmål

I tidsskriftet The Atlantic skriver David A. Graham at voldelig retorikk er «morsmålet til Trump-administrasjonen». Mye tyder på at han har rett. En undersøkelse fra 2024 viser at retorikken til Trump har blitt stadig mer voldelig siden valgkampen i 2015.

Presidenten definerer i stigende grad politikken «som en kamp mellom ‘oss’ og ‘dem’», mens han selv forsvarer «vanlige amerikanere mot ytre trusler.» Forskerne bak undersøkelsen hevder videre at «Trumps økende bruk av voldelig språk og populistiske temaer kan gi innsikt i hvordan han vil oppføre seg i fremtiden».

Det er oss mot dem. Venn mot fiende. Styrke mot svakhet.

Det første halvåret i 2026 bekrefter langt på vei forskernes hypotese. Trump har ikke bare skrudd opp den voldelige retorikken til 11, han har også forfulgt politiske motstandere på hjemmebane, angrepet Venezuela og gått til fullskala-krig mot Iran. Mye tyder på at det er en sammenheng mellom ord og (u)gjerninger.

Hvis det stemmer at Trumps aggressive retorikk faktisk har gitt seg utslag i en enda mer aggressiv politikk, bør vi spørre oss: Hvordan kan vi møte denne språkbruken? Er det mulig å skape en motgift mot de språklige giftdråpene?

For å finne svar på disse spørsmålene, må vi gå analytisk til verks. Vi må undersøke hvordan den voldelige retorikken er skrudd sammen, og hva som gir den appell.

 

Binære budskap

Hvis vi nærleser den høyrepopulistiske retorikken, vil vi oppdage at den er påfallende binær. I et intervju med magasinet Jacobin forklarer sosiologen Mabel Berezin at polariseringen «(…) forenkler en verden som nyliberalismen har gjort strukturelt ustabil. Når institusjonene blir svakere og mennesker mister sin økonomiske sikkerhet, tilbyr de binære fortellingene klarhet og retning.»

Slik etablerer den høyreekstreme retorikken et virkelighetsbilde som er organisert rundt falske, men tydelige motsetninger: Det er oss mot dem. Venn mot fiende. Styrke mot svakhet.

Disse slagkraftige og friksjonsløse fortellingene blir enda sterkere hvis de gis en religiøs begrunnelse.

Disse enkle, binære fortellingene gir de aggressive høyrekreftene en taktisk, retorisk fordel. Hvem vil ikke ha «klarhet og retning» i en urolig og overveldende verden? Når Trump uttaler at han «hater motstanderne sine», fremmer han et budskap som er like endimensjonalt som skremmende. I sin binære enkelhet kan det ikke misforstås.

Kanskje fyller disse enkle fortellingene et grunnleggende, menneskelig behov? I artikkelen «Å elske demokratiet i urolige tider» skriver sosiologen Jan Frode Haugseth at vi alle trenger «(…) en retning, noe å tro og håpe på. De mytiske fortellingene lar oss lukke øynene våre for friksjon, de lover at uenighet kan ryddes bort, at det komplekse kan erstattes av noe som er klart og tydelig. De tilbyr noe som ligner på handlekraft.»

 

Religiøs umoral

Disse slagkraftige og friksjonsløse fortellingene blir enda sterkere hvis de gis en religiøs begrunnelse. Da forsvarsministeren – unnskyld, krigsministeren – Pete Hegseth holdt en pressekonferanse om krigen i mars, valgte han å sitere et Bibel-vers: «Lovet være Herren, min klippe, han som lærer opp mine hender til strid, mine fingrer til krig.»

Krigshissernes religiøse språkbruk er med på å gi krigen en mytisk karakter.

Hegseth har sammenliknet den amerikanske krigføringen med middelalderens korstog, og erklært at de amerikanske styrkene er «beskyttet av Gud». At han faktisk har tatovert et Jerusalem-kors på brystkassa, fjerner enhver tvil om at denne mannen mener alvor.

Krigshissernes religiøse språkbruk er med på å gi krigen en mytisk karakter. Krigen er ikke skapt av mennesker med egeninteresser, men av Gud. Den framstår som nødvendig og skjebnebestemt. I praksis er den religiøse retorikken med på å frita krigshisserne for personlig ansvar. Det moralske kompasset blir overflødig når Gud viser vei.

 

Voldens renhet

I retorisk form er volden ikke bare enkel, den kan også virke som en rensende kraft. Den militære overmakten skryter gjerne av at bombeangrepene er utført med «kirurgisk presisjon». Putin utkjemper som kjent ikke en krig mot Ukraina; det dreier seg om en «militær spesialoperasjon».

Disse medisinske eufemismene sender tankene til den italienske poeten Filippo Marinetti, som i 1909 skrev «Det futuristiske manifestet». Der erklærer han at krigen er «verdens eneste hygiene».

En metaforisk, brølende løve kan bli til et brølende bombefly på himmelen.

I likhet med flere av de futuristiske kunstnerne endte Marinetti opp som en aktiv støttespiller til Mussolinis fascistiske og voldelige maktovertakelse. Den fascistiske bevegelsen vokste fram i en tid da Italia var preget av nød, uro og politisk maktesløshet. I en urolig tid kan volden virke som eneste utvei. Vi kan begynne å lengte etter at noen skal rydde opp, en gang for alle.

Kanskje må hele demokratiet ryddes av veien, eller forvandles til et illiberalt liksom-demokrati etter ungarsk mønster? Det er jo ingen tvil om at et ekte demokrati kan være både rotete, uforutsigbart og tidkrevende. I trange tider kan det være fristende å gi sterke menn myndighet til å skape ro og orden. Sterke menn med sterke ord, sterk vilje og lav terskel for å ty til vold.

 

Djevelen ligger i konnotasjonene

Et utspekulert språklig bilde kan gjøre mer skade enn tusen ord. Det er fristende å hente eksempler fra de harde trettiårene, men dessverre er det blitt unødvendig. Vi kan heller se til Ungarn, der Viktor Orban nylig sammenliknet sine politiske motstandere med skadedyr som har «overlevd vinteren». I 2023 stemplet Israels daværende forsvarsminister Yoav Gallant palestinerne som «menneskelige dyr».

Hvem er heltene, hvem er ofrene, og hvem er de skyldige?

Det er lett å tenke at slike skremmende og utspekulerte budskap først og fremst appeller til den høyreekstreme menigheten, til de som allerede er overbevist. Men hvis de gjentas ofte nok, kan de bidra til å sakte, men sikkert forskyve grensene for hva det er akseptabelt å si om andre mennesker. Og ord følges ofte opp av handlinger. En metaforisk, brølende løve kan bli til et brølende bombefly på himmelen.

Som Linn Stalsberg skriver, er vi på vei inn i en virkelighet der «vold, krig, terror og død normaliseres som politiske virkemidler.» Gaza var første steg på veien inn i dette farlige, retoriske landskapet. Trumps trusler om at «en hel sivilisasjon skal dø» om Iran ikke ga etter for amerikanernes krav, er et foreløpig høydepunkt når det kommer til apokalyptisk språkbruk.

 

Kritisk nysgjerrighet og kreativ tankekraft

Er det mulig å skape en motgift mot voldens hatefulle og farlige vokabular? Det finnes neppe en enkelt fasit på dette spørsmålet, men jeg tror kanskje svaret er todelt.

For det første må vi lære oss å lese kritisk. Som lektor i norsk og mediefag kjenner jeg på et personlig ansvar for å hjelpe elevene mine å bygge opp en kritisk medieforståelse. De må kunne vurdere hvem de kan stole på, og hva ulike avsendere ønsker å oppnå. De må lære å gjennomskue manipulerende maktspråk, hul retorikk og utspekulerte slagord.

Det er grunnen til at jeg bruker stadig mer tid på å lese argumenterende tekster sammen med elevene mine, og plukke tekstene fra hverandre, bit for bit. Vi ser på ordene, de språklige bildene og konnotasjonene de kan framkalle. Vi utforsker virkelighetsbildet en tekst er med på å opprettholde – eller rive ned.

Derfor er det viktigere enn noensinne at vi bruker demokratiet, ytringsfriheten og tankekraften.

Hvordan blir de ulike aktørene i en tekst framstilt? Hvem er heltene, hvem er ofrene, og hvem er de skyldige?

Kritisk analyse er ikke imidlertid ikke nok. Hvis vi bare er kritiske, mister vi nemlig en viktig dimensjon av syne: kreativiteten, tankekraften og fantasien.

I sitt essay om Viktor Klemperer skriver Tore Vagn Lid at forestillingsevnen er «helt avgjørende ved det å være menneske.» Hvis det er én ting de høyreekstreme budskapene har til felles, er det at de har et knøttlite tolkningsrom. De leder oss inn i mørke og trange korridorer, fylt med hat, mistenksomhet og misnøye. Den ytre høyresidens demagoger misbruker forestillingsevnen, kveler fantasien og forenkler virkeligheten.

 

Mental beredskap i en urolig tid

Hvis vi skal klare å skape et alternativ til den voldelige retorikken, må vi sette tankekraften i sving. Ikke i morgen, men nå. For, som Lid skriver:

«[N]år krisen – unntakstilstanden – først er over oss, er forestillingen allerede for sen.» Når vi står «midt i stormen, gjelder unntakstilstandens regler, krisens instinkter og enkle, praktiske prioriteringer.» Det er ikke lett å tenke kreativt når stormen treffer land.

Hvis ikke vi skal forsøke å skape en fredelig og rettferdig verden, hvem i alle dager skal gjøre det da?

Og her kan du stoppe opp i ett minutt. Løft blikket fra dataskjermen. Se deg rundt. Hvis du, som meg, befinner deg i Norge i 2026, kan du sannsynligvis konstatere at du ikke står midt i en storm. Enn så lenge lever vi i et velfungerende og trygt demokrati. Vi har vann i springen, mat i kjøleskapet, stabilt internett og full ytringsfrihet. Det er en ufattelig privilegert posisjon. Hvis ikke vi skal forsøke å skape en fredelig og rettferdig verden, hvem i alle dager skal gjøre det da?

Derfor er det viktigere enn noensinne at vi bruker demokratiet, ytringsfriheten og tankekraften. Vi må lese, diskutere og ytre oss. Vi må sørge for at det offentlige rommet ikke blir annektert av voldelige og ytterliggående krefter. Kanskje er det nettopp derfor jeg skriver denne teksten. Ikke fordi jeg tror at jeg alene kan gjøre en forskjell, men fordi alternativet er passivitet og apati.

Vi bør ikke ta sjansen på å være stille før stormen.