Grensen er nådd

Bill McKibben er blitt omtalt som USAs fremste miljøaktivist. Den første boka hans, The End of Nature, kom ut i 1988 og regnes som den første til å ta opp klimaendringene for et bredere publikum.

Siden den gang har han i tillegg til å skrive et drøss av artikler for blant andre The New Yorker, og undervise i miljøvitenskap på Middlebury College i Vermont, vært med å grunnlegge den globale klimaorganisasjonen 350.org.

Vi har kommet fram til enden av spillebrettet.

Falter er hans attende bok han og spør i undertittelen: Has the Human Game Begun til Play Itself Out? McKibben bruker «spill» som metafor for den menneskelige eksistensen, og spørsmålet er om – og hvordan – vi skal kunne fortsette dette spillet. Hovedtemaet også denne gangen er klima, men også andre potensielle trusler mot menneskeheten tas med – kunstig intelligens og genmodifisering er to hovedspor.

I løpet av de tretti årene han har skrevet om klimaendringer, har Bill McKibben blitt sjokkert over hvor fort endringene skjer og hvor lite som gjøres. Han utfordrer teknologioptimismen som har dominert bøker og TV-foredrag de seneste årene, uten å dermed underkjenne den øvrige globale framgangen i og for seg.

For mye har jo blitt bedre. Ekstrem fattigdom har minket, og dødelige sykdommer forekommer sjeldnere. Verden er også mer fredelig, flere kan lese, og vi har blitt vant til en stadig vekst. Produksjonsøkningen i jordbruket har gått i takt med befolkningsveksten. Vi bryter den ene begrensningen etter den andre, og optimistene tar dette som en garanti for at det vil fortsette slik. Men Bill McKibben etterspør mer nøkternhet:

At det har gått bra til nå, betyr ikke at vi kan fortsette slik, og han argumenterer for at grensen er nådd. Den store begrensningen er klimaet, men også det at vi begynner å gå tom for plass til å kvitte oss med avfallet vårt. Takten vi slipper ut drivhusgasser er høyere enn naturen selv noensinne har gjort, og den eksplosive suksessen mennesker har vent seg til bygger på at vi ikke bare brer oss ut i antall, men også at hvert individ krever stadig mer ressurser.

Bill McKibben finner likevel kilder til forsiktig optimisme.

Fram til nå har havet kunnet absorbere mye av karbondioksidet vi slipper ut, men nå er havet døende, og det finnes ingen nye landområder som vi ikke kjenner til. Vi har kommet fram til enden av spillebrettet.

Det menneskelige spillet er en lagsport, mener Bill McKibben, som bruker en hel del av boka til å kritisere Ayn Rand – forfatteren som argumenterte for synet på samfunnet som en hemmende kraft for individets storhet – og hvordan hun har blitt et symbol og en inspirasjonskilde for en hel gruppe mennesker med stor politisk og økonomisk innflytelse på den politiske høyrefløyen, med de amerikanske industribrødrene Koch i spissen.

Fløyen som vil at ingenting – skatter, reguleringer, ideen om fellesskapet – skal få hindre individets selvrealisering, og som bærer ansvaret for at ingen meningsfull regulering innen klimaområdet har kunnet skje, til og med under mer liberale administrasjoner. Dette til tross for at de store oljeselskapenes egen forskning viste allerede på 70-tallet hva som var i ferd med å skje.

Bedre er det da å si seg fornøyd og jobbe for fellesskapets beste.

Bill McKibben finner likevel kilder til forsiktig optimisme. Han ser særlig håp i solpanelenergi og i ikkevoldelige demonstrasjoner og mulighetene de gir. Begge er uttrykk for det roligere tempoet han mener vi trenger, og framhevingen av det kollektive snarere enn et kortsiktig perspektiv med individet i sentrum.

Det unike for mennesket, mener han, er at vi har muligheten til å begrense oss og å ta etiske valg. Det er en tid for alt, å vokse og å modne. Den tida er nå, og det haster, mener han. Menneskets grensesprengning er i ferd med å flate ut:

I sporten slås stadig færre rekorder, livslengde og intelligens fortsetter ikke lenger å øke, og det er meningsløst fra et livskvalitets- og holdbarhetsperspektiv å anse kunstig intelligens og genmodifisering som veier til fortsatt ekspansjon, med de store og økende risikoene det innebærer.

Bedre er det da å si seg fornøyd og jobbe for fellesskapets beste. Mindre optimistisk er han for om det faktisk kommer til å skje.

Når han tar for seg genmodifisering og kunstig intelligens, blir han mindre overbevisende. Og det er kanskje ikke så rart. Emnene er egentlig for store for formatet og har altfor uklare framtidsutsikter.

At han egentlig er journalist, merkes i måten han skriver på.

Til og med bøker som Nick Bostroms Superintelligens, som han refererer til, bygger på flere mulige og uforutsigbare framtidsscenarioer, selv om de fleste er svært urovekkende. Koplingen til emnet er ikke helt tydelig forankret, selv om det hele gjør det klart at de inngår i menneskets evige og i dette tilfellet meningsløse ekspansjon som, ifølge McKibben, først og fremst får økt ulikhet som følge.

En mulig innvending er at mennesker til alle tider har erklært at enden er nær og advart mot teknologiske framskritt som vi senere tar til oss og som gjør livet bedre. Det er heller ikke første gang intellektuelle har presentert ideen om det langsommere, enklere livet.

Et kjent eksempel er Henry David Thoreau, som på 1800-tallet trakk seg tilbake ved Walden Pond i Massachusetts i søken etter dette. Men McKibben har tallene på sin side. Til tross for alle framskrittene vi har gjort som art, har ingen lykkes med å minske de totale karbondioksidutslippene, men tvert imot økt dem, om enn ikke i proporsjon til verdien av framskrittene.

Det haster, men det er ikke for sent, å handle.

At over halvparten av alt livet i biosfæren siden 70-tallet er borte, at til og med insektene nå trues, og at vi stadig oftere ser ekstremverdier og varmerekorder, kan ikke fornektes.

Den sterke kritikken mot den individ- og vekstbesatte samfunnsånden, og den akutte oppfordringen til rask handling og omstilling til ei mer måteholden framtid, kles i Bill McKibbens ettertenksomme språkdrakt.

At han egentlig er journalist, merkes i måten han skriver på: Det er lett å følge bevegelsene mellom de store hendelsene i tid og rom og de små spesifikke eksemplene. Med Falter holder Bill McKibben stort sett en nøysom og nøktern posisjon, i kontrast både til bråkjekk overtro på at fri entreprenørskap kommer til å løse alt på den ene siden, og apati på den andre.

Det haster, men det er ikke for sent, å handle.

(Oversatt fra svensk av Sigrid E. Strømmen)